Hva slags type påvirkning er best å bruke i runderingsinnlæring? Lyd, syn, overvær...? Hvor mye og hvor lenge bør man bruke påvirkning? Er det "farlig" å bruke for mye påvirkning? Og hvor mye er for mye...? Dette er spørsmål som opptar de aller fleste hundeførere som trener rundering.
Jeg opplever at veldig mange hundeførere helst ikke vil bruke påvirkning i det hele tatt. Jeg tror mange nesten føler det som et slags personlig nederlag hver gang de må kjøre en påvirkning.
På en måte er dette en fornuftig holdning. Alle typer hjelp kan under bestemte forhold føre til hjelpeavhengighet, så man skal ikke overdrive bruken av påvirkning. Men HVORDAN man bruker påvirkning er ofte mye viktigere enn HVOR MYE.
For denne motviljen mot å bruke påvirkning fører også til veldig mye dårlig runderingstrening.
Det er kanskje litt forvirrende å høre en klikkertrener oppfordre til mer bruk av påvirkning, så jeg skal forklare litt nærmere...
Hva er det som ofte skjer når hundefører ikke vil bruke påvirkning for enhver pris? Her er noen observasjoner:
1. Hunden går ikke rett / langt nok ut, og finner ikke fig. Ofte blir da hundefører nødt til å kjøre en påvirkning når hunden skal sendes neste gang for å få den ut på samme sted i det hele tatt. Hva lærer hunden av dette? Når det ikke er påvirkning finner jeg ikke, når det ER påvirkning finner jeg lett. OG, hvis jeg går et kort og dårlig utslag først, får jeg hjelp slik at det blir lettere etterpå. Det vil i slike tilfeller være mye bedre å kjøre påvirkning på FØRSTE FORSØK.
2. Når hunden sendes uten påvirkning før den er klar for det vil den ofte prøve å finne enklere løsninger. Dette vil ofte være å lete etter spor, eller å slå tilbake til der figuranten lå forrige gang, og om mulig følge sporet fram derfra. Skjer dette mange ganger lager man fort problemer for seg selv som det tar mye tid å løse.
3. Hundeførere som ikke vil bruke påvirkning fra figurant, gjør ofte hunden enda mer avhengig av diverse ekstra hjelp FRA SEG SELV i stedet. Dette kan være at de står og peker ut i skogen i et minutt før de slipper hunden, de dunker den i siden, roper "hallo" ut i skogen, de følger etter hunden mange meter ut i terrenget osv osv. Som klikkertrener vil jeg mye heller se at hunden raskt og frivillig setter seg i utgangsstilling når hundefører stiller seg opp med fronten mot skogen og deretter får en liten påvirkning, enn at hundefører maser og maser og deretter hetser, styrer, peker og venter i lang tid før hunden sendes uten påvirkning. Det siste er MYE mer avhengighetsskapende!
4. Når man er veldig motvillig mot å bruke påvirkning vil hunden oftere mislykkes (ikke finne fig i det hele tatt på utslaget, og/eller finne fig ved hjelp av spor, og/eller finne fig på andre måter enn å søke rett ut). At minst 80% av utslagene blir suksess er meget viktig i rundering - kanskje enda viktigere enn i lydighetstrening. I rundering kan vi ikke like enkelt holde igjen belønningen hvis hunden gjør feil. Figuranten ligger der ute på et fast sted, og idet hunden er sendt er saken (til en viss grad) utenfor vår kontroll. Vi kan bare basert på tidligere erfaring gjette oss til hvordan hunden vår vil gå idet vi slipper den. Gode hundeførere er riktig flinke til å spå om dette og er i tillegg ikke redd for å kjøre en påvirkning i tilfeller der de vurderer at oddsene er dårlige. Hvis man ikke har så mye erfaring ennå, vil man etter min mening tjene på å hele tiden ligge på den sikre siden. Hvis du ikke er villig til å vedde 10 armhevinger på at hunden går riktig hvis du sender den uten påvirkning, er det mye bedre å kjøre en påvirkning (lyd, syn, overvær - bruk det som passer best på akkurat det utslaget). Etter påvirkningen kan du gjerne trekke vekk hunden en liten stund før du sender den, eller evt sette den igjen på andre siden av midtlinjen og kjøre en flying. Ved å la det gå litt tid mellom påvirkning og utsending, blir det egentlig veldig liten forskjell på med/uten påvirkning, og sjansene for hjelpeavhengighet er veldig små (hjelpeavhengighet får man først og fremst hvis man gjør mye som i pkt 1, og ellers ligger langt under 80% suksess)
Konklusjon
Kort sagt anbefaler jeg å alltid kjøre påvirkning PÅ FØRSTE FORSØK når du er litt usikker på om hunden vil gå rett ut og finne fig slik du ønsker. Gjør man alltid dette på utslag man vurderer som litt vanskelige (f.eks. i bratte skråninger, tett buskas, eller mot slutten av økten når hunden begynner å bli sliten osv osv) vil det etterhvert blir en god vane for hunden å aldri nøle uansett hvordan terrenget ser ut, eller uansett hvor sliten den er. OG man vil VELDIG fort komme til et nivå der man sjelden har behov for å bruke påvirkning lenger.
20 års erfaring med rundering har ihvertfall lært meg at effektiv runderingstrening i meget høy grad dreier seg om å unngå at hunden får sjansen til å gjøre dårlige utslag.
Din jobb som hundefører er å legge opp treningen slik at hunden alltid går så perfekt som mulig. 80-95% suksess på utslagene er mye viktigere enn diskusjonen påvirkning/ikke påvirkning. Kombiner dette med skikkelig bra figurantarbeid, godt innlærte grunnferdigheter, samt å la hunden jobbe mest mulig "frivillig", så vil ting gå veldig fort framover.
Hvis hundeførere hadde vært like "hysteriske" etter å unngå dårlige utslag som de idag ofte er når det gjelder å unngå bruk av påvirkning, tror jeg vi hadde sett mange flere gode runderingshunder i framtiden.
Lær mer om rundering på CanisTV og i boka Rundering i teori og praksis
mandag, juli 06, 2009
tirsdag, juni 30, 2009
Baklengskjeding - ikke bare for å sette sammen ferdige øvelser.
Mange tenker først og fremst på baklengskjeding som noe vi bruker når vi skal sette sammen flere delmomenter til en ferdig lydighetsøvelse. Men baklengskjeding er minst like aktuelt også på et mye tidligere tidspunkt i innlæringen. Jeg skal her gi noen eksempler på hvordan baklengskjeding kan brukes selv på tilsynelatende enkle "en trinns" grunnferdigheter (som ofte viser seg å ikke være bare en trinns likevel).
Tidlig i grunnferdighetstreningen er det vanlig å legge stor vekt på strategisk levering av forsterkeren (belønningsplassering). Treneren vil f.eks. ofte ønske å forsterke mens hunden fortsatt er i en bestemt posisjon for å gjøre shapingprosessen mer effektiv. For å få til dette må man ofte belønne veldig raskt etter klikket, og derfor ha godbitene klar i hånda. Noen hevder faktisk at man ikke bør klikke i starten av innlæringen ettersom hunden da bryter posisjonen før den får belønningen. (personlig mener jeg at timingen på klikket er mye viktigere enn belønningsplasseringen, men det er en annen diskusjon)
Uansett - vi kan unngå mye av denne problemstillingen hvis vi i stedet baklengskjeder belønningsposisjonen. I stedet for å starte med å trene atferden, kan vi starte med å trene inn posisjonen hunden skal være i når vi belønner. Her kommer noen eksempler:
Kryp
Når vi trener kryp vil de fleste ønske at hunden skal bli liggende etter klikket. Den skal heller ikke strekke seg opp etter godbiten slik at det blir luft under albuene. Vi starter derfor med å ha hunden liggende, og kvalitetssikrer med omvendtlokking at hunden blir liggende rolig uten å strekke seg etter godbiten. Start med å lokke hunden til å reise seg ved å holde godbiten over hodet på den mens den ligger. Hvis hunden blir liggende fører du godbiten raskt ned mot munnen på den, og klikker like før den har godbiten i munnen. Når hunden etter noen repetisjoner helt slutter å strekke seg etter godbiten (og det rett og slett ikke er mulig å lokke den til å reise seg) flytter du bare klikket gradvis lenger fram i tid. Klikket har nå i tillegg til å være en betinget forsterker, også blitt et signal for å ligge helt rolig. Du kan nå ha godbitene i lomma hvis du vil, klikke mens hunden ligger, og deretter hente fram godbitene fra lomma uten at hunden tenker på å reise seg. NÅ kan du begynne å shape selve krypatferden...
Gå foran, bruksfremmadsending m.m.
Når vi trener gå foran eller siste del av bruksfremmadsendingen (der hunden skal gå framover i gangfart) er det praktisk om vi kan belønne hunden mens den fortsatt har hodet framover. Dette gjør shapingprosessen enklere (man kan selvfølgelig også klikke og la hunden komme tilbake for å hente belønningen, eller kaste belønningen foran hunden - det fungerer også greit, men stiller noe større krav til timing og/eller kasteferdigheter hos treneren, spesielt hvis hunden er tilbøyelig til å "vingle" endel).
Belønningsposisjonen vi ønsker å baklengskjede her er "å stå rolig med rumpa mot eieren". Start med å trene hunden til å stå rolig mens du går bak den (som på siste del av stå under marsj). I tillegg bør du kvalitetssikre at hunden blir stående med ryggen mot deg, selv om du lokker den til å snu seg når du står bak den, du kan dra den lett i båndet for å prøve å lure den til å bryte posisjonen osv. Du kan også lære hunden å snu seg 180 grader rundt når den står med fronten mot deg. Når hunden kan dette sikkert er det veldig mye enklere å shape hunden til å gå rett fram foran deg. Når du klikker vil hunden stoppe i fartsretningen, og du kan gå fram og belønne uten at hunden snur seg mot deg.
Fri ved foten
På fri ved foten er det som regel best å starte med å belønne hunden i posisjon (fra venstre hånd inntil låret). Men etterhvert kan du kvalitetssikre at hunden holder riktig posisjon ved foten ved å lokke den med belønningen i høyre hånd. Gjør gjerne dette først mens du kjører vendinger på stedet. Deretter prøver du det samme under marsj. Hvis hunden bryter posisjonen når du kjører omvendtlokkingen gjemmer du belønningen bak ryggen, hvis hunden greier å holde posisjonen et lite sekund til tross for at du lokker, klikker du og belønner. Når hunden kan dette er det ikke lenger så nøye hvilken hånd/lomme belønningen kommer fra. Bare klikk for ønsket atferd, og så holder hunden posisjonen helt til den får belønningen uansett.
Hopp-stå
Hopp-stå har blitt en slags motegreie den siste tiden. Dette innebærer at hunden på øvelsene stå under marsj, innkalling med stå osv, ikke bare skal stanse og stå, men nærmest "steile" opp på bakbeina og deretter stemple framlabbene ned i bakken og bli stående. Det ser veldig kult ut når det blir riktig innlært (ikke fullt så kult ellers... :-). Mange slurver med å baklengskjede belønningsposisjonen når de trener dette. De lærer hunden å steile/hoppe veldig fint, men når de deretter skal få hunden til å holde stå-posisjonen etter landingen prøver de å forlengskjede dette ved å strekke tiden gradvis fra hunden lander til de klikker. I stedet bør man baklengskjede dette ved å først lære hunden å fryse i stå-posisjonen, både med og uten omvendtlokking. Når man så kobler på hoppet kan man mye enklere variere mellom å klikke hoppet, landingen eller at hunden fryser etter landing - hunden vil uansett bli stående der den lander.
Du bør selvfølgelig gjøre det samme også hvis du trener inn en helt vanlig stå under marsj. Lær først hunden å bli stående - legg deretter til selve stoppen. Det vil gjøre treningen mye mer effektiv.
Konklusjon
Dette var de eksemplene jeg kom på i farten, men det finnes mange flere. Poenget er at HVIS det er viktig for deg å belønne hunden i en viss posisjon kan det lønne seg å trene inn og kvalitetssikre denne belønningsposisjonen først, og så baklengskjede den med atferden du skal lære inn. Det vil spare deg for mye "lumping" og overdreven fokus på belønningsplassering, og du kan i stedet fokusere på å klikke presist.
Moral: Baklengskjeding ruler :-)
Tidlig i grunnferdighetstreningen er det vanlig å legge stor vekt på strategisk levering av forsterkeren (belønningsplassering). Treneren vil f.eks. ofte ønske å forsterke mens hunden fortsatt er i en bestemt posisjon for å gjøre shapingprosessen mer effektiv. For å få til dette må man ofte belønne veldig raskt etter klikket, og derfor ha godbitene klar i hånda. Noen hevder faktisk at man ikke bør klikke i starten av innlæringen ettersom hunden da bryter posisjonen før den får belønningen. (personlig mener jeg at timingen på klikket er mye viktigere enn belønningsplasseringen, men det er en annen diskusjon)
Uansett - vi kan unngå mye av denne problemstillingen hvis vi i stedet baklengskjeder belønningsposisjonen. I stedet for å starte med å trene atferden, kan vi starte med å trene inn posisjonen hunden skal være i når vi belønner. Her kommer noen eksempler:
Kryp
Når vi trener kryp vil de fleste ønske at hunden skal bli liggende etter klikket. Den skal heller ikke strekke seg opp etter godbiten slik at det blir luft under albuene. Vi starter derfor med å ha hunden liggende, og kvalitetssikrer med omvendtlokking at hunden blir liggende rolig uten å strekke seg etter godbiten. Start med å lokke hunden til å reise seg ved å holde godbiten over hodet på den mens den ligger. Hvis hunden blir liggende fører du godbiten raskt ned mot munnen på den, og klikker like før den har godbiten i munnen. Når hunden etter noen repetisjoner helt slutter å strekke seg etter godbiten (og det rett og slett ikke er mulig å lokke den til å reise seg) flytter du bare klikket gradvis lenger fram i tid. Klikket har nå i tillegg til å være en betinget forsterker, også blitt et signal for å ligge helt rolig. Du kan nå ha godbitene i lomma hvis du vil, klikke mens hunden ligger, og deretter hente fram godbitene fra lomma uten at hunden tenker på å reise seg. NÅ kan du begynne å shape selve krypatferden...
Gå foran, bruksfremmadsending m.m.
Når vi trener gå foran eller siste del av bruksfremmadsendingen (der hunden skal gå framover i gangfart) er det praktisk om vi kan belønne hunden mens den fortsatt har hodet framover. Dette gjør shapingprosessen enklere (man kan selvfølgelig også klikke og la hunden komme tilbake for å hente belønningen, eller kaste belønningen foran hunden - det fungerer også greit, men stiller noe større krav til timing og/eller kasteferdigheter hos treneren, spesielt hvis hunden er tilbøyelig til å "vingle" endel).
Belønningsposisjonen vi ønsker å baklengskjede her er "å stå rolig med rumpa mot eieren". Start med å trene hunden til å stå rolig mens du går bak den (som på siste del av stå under marsj). I tillegg bør du kvalitetssikre at hunden blir stående med ryggen mot deg, selv om du lokker den til å snu seg når du står bak den, du kan dra den lett i båndet for å prøve å lure den til å bryte posisjonen osv. Du kan også lære hunden å snu seg 180 grader rundt når den står med fronten mot deg. Når hunden kan dette sikkert er det veldig mye enklere å shape hunden til å gå rett fram foran deg. Når du klikker vil hunden stoppe i fartsretningen, og du kan gå fram og belønne uten at hunden snur seg mot deg.
Fri ved foten
På fri ved foten er det som regel best å starte med å belønne hunden i posisjon (fra venstre hånd inntil låret). Men etterhvert kan du kvalitetssikre at hunden holder riktig posisjon ved foten ved å lokke den med belønningen i høyre hånd. Gjør gjerne dette først mens du kjører vendinger på stedet. Deretter prøver du det samme under marsj. Hvis hunden bryter posisjonen når du kjører omvendtlokkingen gjemmer du belønningen bak ryggen, hvis hunden greier å holde posisjonen et lite sekund til tross for at du lokker, klikker du og belønner. Når hunden kan dette er det ikke lenger så nøye hvilken hånd/lomme belønningen kommer fra. Bare klikk for ønsket atferd, og så holder hunden posisjonen helt til den får belønningen uansett.
Hopp-stå
Hopp-stå har blitt en slags motegreie den siste tiden. Dette innebærer at hunden på øvelsene stå under marsj, innkalling med stå osv, ikke bare skal stanse og stå, men nærmest "steile" opp på bakbeina og deretter stemple framlabbene ned i bakken og bli stående. Det ser veldig kult ut når det blir riktig innlært (ikke fullt så kult ellers... :-). Mange slurver med å baklengskjede belønningsposisjonen når de trener dette. De lærer hunden å steile/hoppe veldig fint, men når de deretter skal få hunden til å holde stå-posisjonen etter landingen prøver de å forlengskjede dette ved å strekke tiden gradvis fra hunden lander til de klikker. I stedet bør man baklengskjede dette ved å først lære hunden å fryse i stå-posisjonen, både med og uten omvendtlokking. Når man så kobler på hoppet kan man mye enklere variere mellom å klikke hoppet, landingen eller at hunden fryser etter landing - hunden vil uansett bli stående der den lander.
Du bør selvfølgelig gjøre det samme også hvis du trener inn en helt vanlig stå under marsj. Lær først hunden å bli stående - legg deretter til selve stoppen. Det vil gjøre treningen mye mer effektiv.
Konklusjon
Dette var de eksemplene jeg kom på i farten, men det finnes mange flere. Poenget er at HVIS det er viktig for deg å belønne hunden i en viss posisjon kan det lønne seg å trene inn og kvalitetssikre denne belønningsposisjonen først, og så baklengskjede den med atferden du skal lære inn. Det vil spare deg for mye "lumping" og overdreven fokus på belønningsplassering, og du kan i stedet fokusere på å klikke presist.
Moral: Baklengskjeding ruler :-)
lørdag, juni 20, 2009
Let there be FLYT!
Den siste uka har jeg hatt tre "gjennombrudd" på tre øvelser. Fri ved foten, gå foran og kryp.
På fri ved foten har jeg lenge vært godt fornøyd med posisjonen og den tekniske utførelsen, men ettersom Kira ikke har vært noen utpreget belønningsjunkie (verken på lek eller mat) har jeg aldri kunnet strekke øvelsen noe særlig. Jeg har forsåvidt ikke stresset noe med dette, og har vært helt fornøyd med å klikke veldig ofte. Jeg har klikket for starter, for hver eneste holdt, hver eneste vinkel, skifte av gangart osv. Og dette har jeg gjort i mange måneder, uten at det tilsynelatende har gitt noen annen framgang enn å befeste den fine posisjonen hennes.
På øvelsen gå foran (og siste del av brukssfremmadsendingen, som jo i prinsippet er samme atferd) har jeg også i flere måneder klikket og belønnet for mellom 1-5 skritt i riktig tempo/retning. Noe lenger enn dette har det vært vanskelig å strekke det, og jeg har tilsynelatende vært på stedet hvil i lang tid her også.
Det samme gjelder kryp-øvelsen. Her har jeg klikket og belønnet hver minste lille labbebevegelse, både med fram- og baklabber. Og når man trener slik er det ikke mye som ligner på den ferdige kryp-øvelsen.
Men selv om jeg tilsynelatende har stått på stedet hvil på alle disse tre øvelsene skjer det ting likevel. For hvert veltimede klikk bygges stadig bedre flyt på atferden. Det er knapt mulig å se det - når vi ser oss i speilet hver morgen ser vi ikke at vi blir eldre for hver dag heller - men noe skjer. Og i forrige uke hadde vi tydeligvis kommet til et flytnivå der dette endelig ble veldig synlig.
Jeg merket det først på fri ved foten. Jeg hadde hatt to dagers treningspause, og merket det med en gang jeg begynte å gå framover. Jeg kjente at intensiteten på en eller annen måte var en helt annen enn den hadde vært tidligere. Så i stedet for å klikke og belønne ved første holdt eller vinkel, bare fortsatte jeg å gå, og kjørte en hel øvelse med alle gangarter og vendinger uten problemer.
Etter belønningen gikk jeg rett over til øvelsen gå foran. Her hadde jeg aldri før kjørt mer enn maks 7-8 m før belønning, men oppmuntret av intensiteten Kira viste på fri ved foten testet jeg å kjøre et helt strekk på 25 m - no problemos.
Og nå de siste dagene har det samme skjedd med kryp-øvelsen også. Der hun tidligere kjapt spratt opp i stående hvis jeg testet å la henne krype litt lenger enn vanlig, limer hun seg til bakken, og bare fortsetter å krype framover. Det er akkurat som om 3 m kryping slett ikke er noe større sak enn 10 cm.
Poenget mitt med disse eksemplene: Vær tålmodig og ikke frik ut selv om du føler at du står på stedet hvil til tross for at du mener at du trener riktig. For det er faktisk meget mulig at du trener helt riktig!
Mange trenere er livredde for at hunden skal bli avhengig av for høyfrekvent forsterkning (eller de er altfor avhengige av å se noe som ligner mest mulig på den ferdige øvelsen fortest mulig!), men personlig tror jeg ikke man bør være så redd for å belønne ofte ganske lenge. Ved å kjøre svært lenge på kontinuerlig eller svært høyfrekvent forsterkning bygger man gradvis en atferd med meget høy flyt, og også med svært liten variasjon (dvs høy presisjon). Og når man da først kommer til det magiske flytmålet, kan man enkelt strekke atferden forholdsvis raskt. Sannsynligvis også uten at det går på bekostning av presisjonen på samme måte som det ville gjort om man prøver å strekke varigheten på atferden på et lavere flytnivå (da vil ofte atferden varieres i mye større grad når den utsettes for ekstinksjon).
Dette temaet er også veldig relevant for deg som "slaver" med å legge godbitspor med godbit i hvert fotskritt (slik jeg selv stort sett gjør ihvertfall den første sesongen med sportrening med valpen/unghunden). Det er ikke mye som ligner på det ferdige sporet på dette stadiet (hunden går jo bare og spiser godbiter fra bakken!), men ting skjer under overflaten som man får glede av senere.
Moral: Hvis man er tålmodig og fortsetter med å legge et skikkelig godt grunnlag med høyfrekvent forsterkning lenge nok (til man har tilstrekkelig flyt på atferden), vil hundefører få sin belønning slutt - ofte skjer det ting "under overflaten" selv om vi ikke ser det! Hvis man derimot blir utålmodig og begynner å strekke strikken for tidlig, kan alt arbeidet man la ned i starten være bortkastet, og man havner på reparasjonskarusellen i stedet...
På fri ved foten har jeg lenge vært godt fornøyd med posisjonen og den tekniske utførelsen, men ettersom Kira ikke har vært noen utpreget belønningsjunkie (verken på lek eller mat) har jeg aldri kunnet strekke øvelsen noe særlig. Jeg har forsåvidt ikke stresset noe med dette, og har vært helt fornøyd med å klikke veldig ofte. Jeg har klikket for starter, for hver eneste holdt, hver eneste vinkel, skifte av gangart osv. Og dette har jeg gjort i mange måneder, uten at det tilsynelatende har gitt noen annen framgang enn å befeste den fine posisjonen hennes.
På øvelsen gå foran (og siste del av brukssfremmadsendingen, som jo i prinsippet er samme atferd) har jeg også i flere måneder klikket og belønnet for mellom 1-5 skritt i riktig tempo/retning. Noe lenger enn dette har det vært vanskelig å strekke det, og jeg har tilsynelatende vært på stedet hvil i lang tid her også.
Det samme gjelder kryp-øvelsen. Her har jeg klikket og belønnet hver minste lille labbebevegelse, både med fram- og baklabber. Og når man trener slik er det ikke mye som ligner på den ferdige kryp-øvelsen.
Men selv om jeg tilsynelatende har stått på stedet hvil på alle disse tre øvelsene skjer det ting likevel. For hvert veltimede klikk bygges stadig bedre flyt på atferden. Det er knapt mulig å se det - når vi ser oss i speilet hver morgen ser vi ikke at vi blir eldre for hver dag heller - men noe skjer. Og i forrige uke hadde vi tydeligvis kommet til et flytnivå der dette endelig ble veldig synlig.
Jeg merket det først på fri ved foten. Jeg hadde hatt to dagers treningspause, og merket det med en gang jeg begynte å gå framover. Jeg kjente at intensiteten på en eller annen måte var en helt annen enn den hadde vært tidligere. Så i stedet for å klikke og belønne ved første holdt eller vinkel, bare fortsatte jeg å gå, og kjørte en hel øvelse med alle gangarter og vendinger uten problemer.
Etter belønningen gikk jeg rett over til øvelsen gå foran. Her hadde jeg aldri før kjørt mer enn maks 7-8 m før belønning, men oppmuntret av intensiteten Kira viste på fri ved foten testet jeg å kjøre et helt strekk på 25 m - no problemos.
Og nå de siste dagene har det samme skjedd med kryp-øvelsen også. Der hun tidligere kjapt spratt opp i stående hvis jeg testet å la henne krype litt lenger enn vanlig, limer hun seg til bakken, og bare fortsetter å krype framover. Det er akkurat som om 3 m kryping slett ikke er noe større sak enn 10 cm.
Poenget mitt med disse eksemplene: Vær tålmodig og ikke frik ut selv om du føler at du står på stedet hvil til tross for at du mener at du trener riktig. For det er faktisk meget mulig at du trener helt riktig!
Mange trenere er livredde for at hunden skal bli avhengig av for høyfrekvent forsterkning (eller de er altfor avhengige av å se noe som ligner mest mulig på den ferdige øvelsen fortest mulig!), men personlig tror jeg ikke man bør være så redd for å belønne ofte ganske lenge. Ved å kjøre svært lenge på kontinuerlig eller svært høyfrekvent forsterkning bygger man gradvis en atferd med meget høy flyt, og også med svært liten variasjon (dvs høy presisjon). Og når man da først kommer til det magiske flytmålet, kan man enkelt strekke atferden forholdsvis raskt. Sannsynligvis også uten at det går på bekostning av presisjonen på samme måte som det ville gjort om man prøver å strekke varigheten på atferden på et lavere flytnivå (da vil ofte atferden varieres i mye større grad når den utsettes for ekstinksjon).
Dette temaet er også veldig relevant for deg som "slaver" med å legge godbitspor med godbit i hvert fotskritt (slik jeg selv stort sett gjør ihvertfall den første sesongen med sportrening med valpen/unghunden). Det er ikke mye som ligner på det ferdige sporet på dette stadiet (hunden går jo bare og spiser godbiter fra bakken!), men ting skjer under overflaten som man får glede av senere.
Moral: Hvis man er tålmodig og fortsetter med å legge et skikkelig godt grunnlag med høyfrekvent forsterkning lenge nok (til man har tilstrekkelig flyt på atferden), vil hundefører få sin belønning slutt - ofte skjer det ting "under overflaten" selv om vi ikke ser det! Hvis man derimot blir utålmodig og begynner å strekke strikken for tidlig, kan alt arbeidet man la ned i starten være bortkastet, og man havner på reparasjonskarusellen i stedet...
tirsdag, juni 16, 2009
Trinn 5 stimuluskontroll
Litt kjapp repetisjon om stimuluskontroll før jeg kommer til saken...
0. Form fram adferd X frivillig (til flyt-nivå)
1. Gi signalet samtidig som adferd X utføres frivillig
2. Gi signalet like før adferd X utføres frivillig
3. Test signalet i gradvis vanskeligere situasjoner (men forsterk fortsatt når atferden tilbys frivillig også)
4. Forsterk kun når adferd X skjer etter at du har gitt signalet (og shape hunden til å vente gradvis lenger på signalet)
5. Gi signal for Y (eller "tullekommandoer") og ikke forsterk hvis hunden utfører adferd X (gi deretter signal for adferd X og forsterk).
I det siste har jeg jobbet endel med trinn 5 med Kira, og ville bare dele et tips som gjør dette trinnet mye enklere: Start denne treningen med signalet "værsågod" til matskål/godbitskål (eller en annen belønning).
Fordelen med dette er at å gå til matskål/belønning er en atferd som alle kan, som knapt kan bli enklere, og dermed er nesten (ikke helt!) umulig å ødelegge. Lær hunden å vente på "værsågod" mens du sier "kjøttkake", "juletre", "ryggsekk", "vilma" osv. Varier hvor mange ord du sier før det riktige ordet ("værsågod") kommer.
I helgens kurs testet vi dette med en hund som var veldig godt trent på mange forskjellige atferder, men som helt manglet å kunne skille på ordene. Men etter å ha kjørt denne øvelsen med godbitskål, kunne vi kjøre samme opplegg på øvelsen hopp over hinder (der hunden tidligere nesten hadde tyvstartet når eieren trakk pusten), og hunden kjente igjen opplegget og tok det umiddelbart. Og for hver atferd man har kjørt alle stimuluskontrolltrinnene, jo lettere blir den neste.
Når du tester dette med øvelser som innkalling, apportering, hopp over hinder osv, kan det være greit å starte på kort avstand slik at det koster lite om hunden gjør en feil eller to. Men viktigst av alt er at hunden kan atferden og reagerer bra på det riktige signalet før du begynner å introdusere "tullesignaler".
På trinn 5 er det heller ikke bare "tullesignaler" hunden skal lære å skille fra det riktige signalet. Du kan også veksle mellom å gi signal for atferd X og signal for atferd Y og Z (som du allerede har kvalitetssikret med tullekommandoer). Bare øk vanskelighetsgraden gradvis, og hold deg til 80%-regelen her også (eller gjerne 90-95% hvis du greier det)!
Hvis du trener dette riktig skal du se at reaksjonen på det riktige signalet faktisk blir sterkere og raskere. Hvis du ser nøling på det riktige signalet etter å ha testet med tullesignaler gjør du et eller annet feil (eller kanskje atferden/signalet ikke var flytende nok til å begynne med dette trinnet ennå).
Lykke til med stimuluskontrolltreningen - og ikke glem å veksle med å kjøre økter der du forsterker at den samme atferden blir tilbudt frivillig også! :-)
For å lære mer om stimuluskontroll kan du se kapittel 10, 28 og 29 i boka Lydighetstrening i teori og praksis.
0. Form fram adferd X frivillig (til flyt-nivå)
1. Gi signalet samtidig som adferd X utføres frivillig
2. Gi signalet like før adferd X utføres frivillig
3. Test signalet i gradvis vanskeligere situasjoner (men forsterk fortsatt når atferden tilbys frivillig også)
4. Forsterk kun når adferd X skjer etter at du har gitt signalet (og shape hunden til å vente gradvis lenger på signalet)
5. Gi signal for Y (eller "tullekommandoer") og ikke forsterk hvis hunden utfører adferd X (gi deretter signal for adferd X og forsterk).
I det siste har jeg jobbet endel med trinn 5 med Kira, og ville bare dele et tips som gjør dette trinnet mye enklere: Start denne treningen med signalet "værsågod" til matskål/godbitskål (eller en annen belønning).
Fordelen med dette er at å gå til matskål/belønning er en atferd som alle kan, som knapt kan bli enklere, og dermed er nesten (ikke helt!) umulig å ødelegge. Lær hunden å vente på "værsågod" mens du sier "kjøttkake", "juletre", "ryggsekk", "vilma" osv. Varier hvor mange ord du sier før det riktige ordet ("værsågod") kommer.
I helgens kurs testet vi dette med en hund som var veldig godt trent på mange forskjellige atferder, men som helt manglet å kunne skille på ordene. Men etter å ha kjørt denne øvelsen med godbitskål, kunne vi kjøre samme opplegg på øvelsen hopp over hinder (der hunden tidligere nesten hadde tyvstartet når eieren trakk pusten), og hunden kjente igjen opplegget og tok det umiddelbart. Og for hver atferd man har kjørt alle stimuluskontrolltrinnene, jo lettere blir den neste.
Når du tester dette med øvelser som innkalling, apportering, hopp over hinder osv, kan det være greit å starte på kort avstand slik at det koster lite om hunden gjør en feil eller to. Men viktigst av alt er at hunden kan atferden og reagerer bra på det riktige signalet før du begynner å introdusere "tullesignaler".
På trinn 5 er det heller ikke bare "tullesignaler" hunden skal lære å skille fra det riktige signalet. Du kan også veksle mellom å gi signal for atferd X og signal for atferd Y og Z (som du allerede har kvalitetssikret med tullekommandoer). Bare øk vanskelighetsgraden gradvis, og hold deg til 80%-regelen her også (eller gjerne 90-95% hvis du greier det)!
Hvis du trener dette riktig skal du se at reaksjonen på det riktige signalet faktisk blir sterkere og raskere. Hvis du ser nøling på det riktige signalet etter å ha testet med tullesignaler gjør du et eller annet feil (eller kanskje atferden/signalet ikke var flytende nok til å begynne med dette trinnet ennå).
Lykke til med stimuluskontrolltreningen - og ikke glem å veksle med å kjøre økter der du forsterker at den samme atferden blir tilbudt frivillig også! :-)
For å lære mer om stimuluskontroll kan du se kapittel 10, 28 og 29 i boka Lydighetstrening i teori og praksis.
torsdag, mai 21, 2009
Målrettet trening
Du trener jevnt og trutt i flere måneder, men likevel føler du at du ikke kommer framover, og egentlig bare trener på omtrent det samme du gjorde i starten av året. Høres det kjent ut? Jeg har ihvertfall hatt endel slike perioder selv (og kombinerer man lite målrettet trening med lite trening, blir det enda verre...
Den siste måneden føler jeg imidlertid at ting har gått raskere framover enn vanlig, og det tror jeg først og fremst kommer av at jeg har prioritert maks 2 atferder/øvelser pr. uke.
Jeg startet med en uke med fokus på markering av gjenstander i sporet. Så en uke med kryp og hopp over hinder. Deretter prioriterte vi feltsøk og fellesdekk en uke. Og denne uka har det vært fokus på bruk av avstandsbelønning (har introdusert avstandsbelønning på de aller fleste øvelsene har kan rimelig bra).
Vi har trent andre ting i tillegg til fokusatferdene, men det viktigste har vært å få minst en skikkelig økt pr dag på fokusatferdene, og så har vi bare vedlikeholdt andre ting litt mindre målrettet i tillegg.
Ved å prioritere 1-2 ting pr. uke får man raskere framgang, treningen blir mer flytbasert, og det blir også mer motiverende å trene når det går framover. Så jeg har litt tro på denne modellen, og skal forsøke å fortsette med den utover sommeren.
Den siste måneden føler jeg imidlertid at ting har gått raskere framover enn vanlig, og det tror jeg først og fremst kommer av at jeg har prioritert maks 2 atferder/øvelser pr. uke.
Jeg startet med en uke med fokus på markering av gjenstander i sporet. Så en uke med kryp og hopp over hinder. Deretter prioriterte vi feltsøk og fellesdekk en uke. Og denne uka har det vært fokus på bruk av avstandsbelønning (har introdusert avstandsbelønning på de aller fleste øvelsene har kan rimelig bra).
Vi har trent andre ting i tillegg til fokusatferdene, men det viktigste har vært å få minst en skikkelig økt pr dag på fokusatferdene, og så har vi bare vedlikeholdt andre ting litt mindre målrettet i tillegg.
Ved å prioritere 1-2 ting pr. uke får man raskere framgang, treningen blir mer flytbasert, og det blir også mer motiverende å trene når det går framover. Så jeg har litt tro på denne modellen, og skal forsøke å fortsette med den utover sommeren.
tirsdag, mai 05, 2009
Rundering i teori og praksis
I sommer er det tilfeldigvis 20 år siden jeg og Rico møtte opp på vår første runderingstrening i NRH. Sånn sett passer det bra at boka Rundering i teori og praksis endelig er ferdig akkurat nå i juni.
Et viktigere "jubileum" er imidlertid at det er ca. 9 år siden Cecilie Køste, Cecilie Hansen og undertegnede oppdaget at det faktisk gikk an å klikkertrene runderingen. I 2000 hadde vi allerede brukt klikkertrening på enkelte delmomenter i runderingen en god stund (på innlæring av halsmelding, vi baklengskjedet bringkobbelmeldingen osv), men selve søket trente vi fortsatt omtrent som alle andre.
Men takket være en (ganske spesiell) schäfer ved navn Nidar fallt de siste brikkene på plass slik at både søket og kontrollen på midtlinja nå kunne trenes helt "klikkersk", med de fordelene dette bar med seg. Du kan lese hele historien om Nidar i slutten av denne artikkelen.
Rundering i teori og praksis kommer fra trykkeriet 10. juni, men forhåndssalget starter nå idag. Les mer om boka her
søndag, mai 03, 2009
Det enkleste er kanon
I forrige uke var følgende status på Kira sin pinnemarkering i sporet:
1. Bare dure rett over sporpinnen uten noen antydning til å stoppe (ca. 50%)
2. Stoppe kort, men deretter dure rett videre i sporet (ca. 30%)
3. Stoppe selvstendig ved pinnen, bli stående 2-6 sekunder, og deretter apportere sporpinnen uten hjelp (ca. 18%)
4. Stoppe selvstendig, og apportere den direkte (ca. 2%)
3 og 4 regner jeg i utgangspunktet som "riktig", mens 1 og 2 er "feil" (ettersom vi da vil gå over pinnene på konkurranser hvis jeg ikke vet hvor de ligger). Ved 1 eller 2 har jeg holdt henne igjen i sporlina noen meter etter pinnen (for å unngå å forsterke at hun går over pinnene), og da går hun rett tilbake og plukker pinnen. Det var derfor liten tvil om at hun registrerte ferten av sporpinnene, men hun greide bare ikke å stoppe selvstendig - lysten til å komme framover i sporet var så mye mye større...
Å kjøre mer markeringstrening utenfor sporet hadde sannsynligvis ikke hjulpet mye, for dette er hun allerede solid overtrent på. Vi måtte derfor bare finne en måte å få henne til å markere i sporet også.
OK, er problemet timing, kriterier, forsterkningsfrekvens eller forsterkningskvalitet? Jeg satset først og fremst på det siste, og bestemte meg derfor for å virkelig skyte med kanon på hver eneste sporpinne, og se om det hjalp. Jeg hadde også tidligere forsterket bra, men bestemte meg nå for å prøve å trappe opp forsterkningskvaliteten til et nærmest uanstendig nivå. I tillegg senket jeg kriteriene slik at både 1, 2, 3 og 4 ble regnet som "riktig".
Jeg kjøpte inn et stort lager med kattemat (de boksene du får for 2,90 på Rema) og bestemte meg for å belønne med en hel boks kattemat pr. sporpinne, uansett om hun gjorde 1, 2, 3 eller 4.
Tirsdag: 8 pinner / 0 selvstendige markeringer (0%)
Stopper ikke selvstendig en eneste gang, men jeg stoppet henne i lina noen meter etter pinnene, og belønnet likevel med en hel boks kattemat når hun kom med pinnen.
Onsdag: 8 pinner / 3 riktig (38%)
Fortsatt ikke all verden, men forsterker samtlige 8 pinner, uansett om hun markerte dem selvstendig eller etter å ha blitt stoppet i lina.
Fredag: 6 pinner / 4 selvstendige markeringer (67%)
Markerer de 4 første pinnene korrekt, prøver å gå over de to siste. Klar forbedring, og tydelig å se at hun synes det begynner å bli moro å apportere sporpinnene nå. Jeg belønner alle 6 pinner like bra, også de to hun ikke plukket selvstendig.
Søndag: 6 pinner / 6 selvstendige markeringer (100%)
6 pinner, samtlige 6 ble markert selvstendig og korrekt. På de fire første pinnene apporterte hun dem direkte. På den femte pinnen stoppet hun selvstendig, og var deretter på nippet til å fortsette framover i sporet. Det var nesten så jeg kunne se en engel på den ene skuldra hennes og en spordjevel på den andre der hun stod og vurderte hva hun skulle gjøre i flere sekunder. Men så bestemmer hun seg, plukker pinnen og gallopperer tilbake til meg med kattemat i blikket. Hadde jeg vært kjipere med belønningen hadde hun aldri verden gjort det der. Denne femte pinnen var virkelig en "polletten-ramlet-ned"-opplevelse. Der og da var jeg overbevist om at problemet mer eller mindre var løst, og at hun fra nå av ikke kommer til å gå over sporpinner "med vilje" lenger.
Jeg kommer fortsatt til å kjøre maks kvalitet på hver sporpinne en god stund til, helt til atferden er virkelig flytende. Jo bedre flyt man har, jo lavere forsterkningskvalitet kan man slippe unna med. Men direkte gjerrig kommer jeg nok aldri til å bli når det gjelder sporpinner (eller figuranter i rundering, eller gjenstander i feltsøket for den saks skyld...)
Filosofiske betraktninger
Etter å ha lest hit tenker kanskje noen: Hadde det ikke vært bedre å bare belønne med kattemat de gangene hunden faktisk markerte selvstendig (3 eller 4), og ikke de gangene jeg måtte holde henne igjen i lina for at hun skulle plukke pinnen? Eller kunne jeg ikke ihvertfall gradert forsterkningskvaliteten etter prestasjonen? Det vil si hel boks kattemat ved selvstendig markering, og bare en liten smak de gangene hun apporterte etter å ha blitt holdt igjen?
Vel, dataene tyder ihvertfall på at det jeg gjorde fungerte rimelig raskt, selv om jeg forsterket rimelig "ukritisk". Hvis jeg skulle gradert forsterkningskvaliteten og bare forsterket med høy kvalitet på de beste repetisjonene på de første to sporene, tviler jeg sterkt på at jeg hadde fått noe særlig til framgang. Da hadde det nok fortsatt vært så mye mer forsterkende å bare fortsette framover i sporet.
Jeg varierer selvfølgelig også forsterkningskvaliteten i treningen, men da begrunner jeg graderingen med:
* hvor energikrevende atferden er (jo hardere jobb, jo bedre belønning)
* grad av flyt (jo dårligere flyt, jo bedre belønning)
* grad av forstyrrelser/konkurrerende forsterkere (jo mer forstyrrelser, jo bedre belønning)
* hvor høyt arousalnivå jeg ønsker på atferden (jo høyere arousal, jo bedre belønning)
PS: Håkon, skal vi trene spor i kveld? :-)
tirsdag, april 21, 2009
Kurs med Michele Pouliot
I helgen hadde Canis-instruktørene kurs med Michele Pouliot i Oslo. Her lærte vi om trening av førerhunder og freestyle. Moro å trene på ting du aldri har jobbet med før!
Les referat fra kurset på Canis.no.
(Filmopptak gjort av Karianne Undlien)
Les referat fra kurset på Canis.no.
(Filmopptak gjort av Karianne Undlien)
søndag, mars 22, 2009
Skitrening & TagTeach
Denne vinteren har Karoline (2 1/2 år) begynt å gå litt på ski. En overambisiøs far satser selvfølgelig på at datteren på sikt skal bli redningen for norsk damelangrenn (og derigjennom kompensere for sin fars høyst middelmådige idrettskarriere). Mor på sin side prøver å snikinnføre hesteinteressen med alle midler, så dette blir en interessant kamp...
Det gjelder derfor å bruke de konkurransefortrinn man kan, og TagTeach brukes hyppig på skiturene. TagTeach kan litt forenklet oversettes til "klikkertrening for mennesker". Les mer om TagTeach her.
Foreløpig har vi brukt følgende tag-punkter:
* Ta på uteklær & skisko
Greit å få en god start på turen...
* Ta på skiene
* Gå fram til punkt x
Dette punktet kan være mor eller far som sitter på huk et stykke fram i løypa, en gjerdestolpe, toppen av bakken el.l. Starter henne av og til med signalet "klar-ferdig-gå", som hun har lært fra før (og som fører til en viss arousaløkning umiddelbart)
* Snurre rundt (180 grader)
* Falle
* Opp og stå!
I starten belønnet jeg alltid både å falle og å reise seg opp (for at ikke å falle skal straffe gå-på-ski-atferden altfor mye). Etterhvert har jeg gått over til å bare forsterke å reise seg opp (med unntak for mer "seriøse" fall med innslag av snø ned i nakken osv.)
* Gå inn i skisporet med begge skiene (når hun står utenfor sporet)
Etter å ha forsterket dette noen ganger ble faktisk det å gå i skisporene så moro at jeg kunne bruke å gå i skisporet som en forsterker alene. Regner med at denne interessen forsvinner ganske fort, men likevel...
* Rette opp skiene (når de går i kryss)
Nyttig grunnferdighet...
* Kjøre ned bakke (står mellom beina til far)
Å kjøre ned bakken er foreløpig så moro at det kan brukes som forsterker alene (f. eks. for å gå opp bakken) men jeg har som regel forsterket å kjøre ned bakken med en rosin i tillegg for sikkerhets skyld.
Den mest brukte forsterkeren er foreløpig rosiner. Ros, ta bilde med digitalkameraet (som hun får se rett etterpå), sitte på skuldrene til far opp bakken, og å kjøre ned bakken brukes også som forsterker. Planen er selvfølgelig på (lang) sikt at pengepremiene i world cup rennene skal overta som forsterker slik at far slipper å springe løypelangs med rosiner).
Som markør brukes klikkeren eller ordet "premie!"
Jeg kjører foreløpig ikke noe "tag-talk" ("Tagpunktet er ......."), men forsterker atferdene når de forekommer spontant, i kombinasjon med å gi noen enkle instruksjoner av og til ("opp og stå", "skiene inn i sporet", "klar-ferdig-gå!" osv).
Tagpunktene er foreløpig ganske enkle, men de vil forhåpentligvis bli mer avanserte neste vinter etterhvert som både motorikk og språk blir bedre utviklet. Neste vinter skulle jeg tro at det også er på høy tid å skaffe henne ei pulsklokke og begynne med jevnlige laktattester under treningsøktene ;-)
Jeg fant forresten to veldig bra tag-punkter til min egen skigåing tidligere i uka, etter å ha sett en film om langrennsteknikk (som jeg burde sett for lenge siden). Tagpunktene "hofta fram" og "sett ned stavene bak skiskoene" har gjort det utrolig mye enklere å gå oppover bakker. Har tidligere satt stavene for langt fram, og dermed blitt hengende på armene med vekta altfor langt fram. Med de to nye tag-punktene fikk jeg plutselig mye bedre feste og fraspark, og bruker mindre krefter oppover bakkene enn før.
Det gjelder derfor å bruke de konkurransefortrinn man kan, og TagTeach brukes hyppig på skiturene. TagTeach kan litt forenklet oversettes til "klikkertrening for mennesker". Les mer om TagTeach her.
Foreløpig har vi brukt følgende tag-punkter:
* Ta på uteklær & skisko
Greit å få en god start på turen...
* Ta på skiene
* Gå fram til punkt x
Dette punktet kan være mor eller far som sitter på huk et stykke fram i løypa, en gjerdestolpe, toppen av bakken el.l. Starter henne av og til med signalet "klar-ferdig-gå", som hun har lært fra før (og som fører til en viss arousaløkning umiddelbart)
* Snurre rundt (180 grader)
* Falle
* Opp og stå!
I starten belønnet jeg alltid både å falle og å reise seg opp (for at ikke å falle skal straffe gå-på-ski-atferden altfor mye). Etterhvert har jeg gått over til å bare forsterke å reise seg opp (med unntak for mer "seriøse" fall med innslag av snø ned i nakken osv.)
* Gå inn i skisporet med begge skiene (når hun står utenfor sporet)
Etter å ha forsterket dette noen ganger ble faktisk det å gå i skisporene så moro at jeg kunne bruke å gå i skisporet som en forsterker alene. Regner med at denne interessen forsvinner ganske fort, men likevel...
* Rette opp skiene (når de går i kryss)
Nyttig grunnferdighet...
* Kjøre ned bakke (står mellom beina til far)
Å kjøre ned bakken er foreløpig så moro at det kan brukes som forsterker alene (f. eks. for å gå opp bakken) men jeg har som regel forsterket å kjøre ned bakken med en rosin i tillegg for sikkerhets skyld.
Den mest brukte forsterkeren er foreløpig rosiner. Ros, ta bilde med digitalkameraet (som hun får se rett etterpå), sitte på skuldrene til far opp bakken, og å kjøre ned bakken brukes også som forsterker. Planen er selvfølgelig på (lang) sikt at pengepremiene i world cup rennene skal overta som forsterker slik at far slipper å springe løypelangs med rosiner).
Som markør brukes klikkeren eller ordet "premie!"
Jeg kjører foreløpig ikke noe "tag-talk" ("Tagpunktet er ......."), men forsterker atferdene når de forekommer spontant, i kombinasjon med å gi noen enkle instruksjoner av og til ("opp og stå", "skiene inn i sporet", "klar-ferdig-gå!" osv).
Tagpunktene er foreløpig ganske enkle, men de vil forhåpentligvis bli mer avanserte neste vinter etterhvert som både motorikk og språk blir bedre utviklet. Neste vinter skulle jeg tro at det også er på høy tid å skaffe henne ei pulsklokke og begynne med jevnlige laktattester under treningsøktene ;-)
Jeg fant forresten to veldig bra tag-punkter til min egen skigåing tidligere i uka, etter å ha sett en film om langrennsteknikk (som jeg burde sett for lenge siden). Tagpunktene "hofta fram" og "sett ned stavene bak skiskoene" har gjort det utrolig mye enklere å gå oppover bakker. Har tidligere satt stavene for langt fram, og dermed blitt hengende på armene med vekta altfor langt fram. Med de to nye tag-punktene fikk jeg plutselig mye bedre feste og fraspark, og bruker mindre krefter oppover bakkene enn før.
mandag, mars 02, 2009
Runderingskurs for DCH i Århus
I helgen holdt jeg et kurs for DcH i Århus i Danmark. På lørdag var det foredrag om klikkertrening for ca. 120 personer, mens på søndag var det praktisk runderingstrening ute i skogen for 7 ekvipasjer og nesten 30 observatører. Det var interessant å se hvordan man trener rundering i Danmark. Det var definitivt endel forskjeller i "stilen" sammenlignet med norske og svenske ekvipasjer.
Det viktigste jeg tok tak i i løpet av søndagen var hvordan figurantene belønnet hunden ved funn. Jeg ble lettere sjokkert når jeg så hvor dårlig de belønte. Hundene fikk som regel én godbit og dermed ble de kallt inn igjen nesten før de fikk svelget godbiten. Og de hundene som fikk ball, fikk ballen kastet til seg én gang, og løp så direkte inn til hundefører uten å se på figuranten en gang til. Når hunden kom inn med ballen måtte den nødvendigvis stoppe på midtlinja hos hundefører for å gi fra seg ballen før den kunne fortsette på andre siden. Dermed fikk man heller ikke trent "flying" (at hunden løper direkte over midtlinja uten å stoppe) effektivt. Et par av ekvipasjene hadde heldigvis riktig bra flying, så dansker er tydeligvis ikke fullt så ille som svenskene når det gjelder å stoppe hunden på midtlinja hver gang. (God rundering SKAL ha flying. Punktum!)
Men hvorfor belønte de så dårlig hos figurantene? Etterhvert fant jeg ut at dette mest sannsynlig skyldes at dansker er livredde for at hundene skal berøre figurantene under halsmeldingen (i Danmark har alle runderingshunder halsmelding). Det har nylig vært innstramminger i regelverket som understreker at figuranten ikke må røre figuranten, og resultatet er at hundene knapt får komme i nærheten av figurantene under belønningen. Dette var veldig uvanlig å se for en nordmann som er vant til at hunden får ligge oppå figuranten og kose seg i et minutts tid, eller alltid ha en skikkelig god lekestund før man fortsetter søket.
Jeg innførte derfor minst 30-60 sekunders kos&servering av godbiter, eller en minst like lang lekestund med ball for alle hundene. Man kan slippe unna med dårlig belønning så lenge man kjører funn på hvert utslag, men når man etterhvert begynner med flere blindslag er det en stor fordel å ha kraftigere drivstoff å kjøre med. Hvis man bruker ball/lek hos figuranten bør hunden også lære å bli hos figuranten så lenge denne vil, i stedet for å løpe inn til fører. På den måten øker forsterkningskvaliteten, hundefører får bedre tid til å plassere figuranten på andre siden av midtlinjen riktig - og ikke minst kan man trene flying når hunden kommer inn fra figuranten (uten ballen i munnen). At figurantene slipper å stappe lommene fulle av tennisballer før de går ut i skogen er også en grei bonus.
Jeg prøvde å forklare at det er når man trener meldingen man skal lære hunden å ikke røre figuranten. Når man trener søket er det derimot mye viktigere å sørge for best mulig forsterkningskvalitet - vi trenger det lenger fram i treningen.
Det viktigste jeg tok tak i i løpet av søndagen var hvordan figurantene belønnet hunden ved funn. Jeg ble lettere sjokkert når jeg så hvor dårlig de belønte. Hundene fikk som regel én godbit og dermed ble de kallt inn igjen nesten før de fikk svelget godbiten. Og de hundene som fikk ball, fikk ballen kastet til seg én gang, og løp så direkte inn til hundefører uten å se på figuranten en gang til. Når hunden kom inn med ballen måtte den nødvendigvis stoppe på midtlinja hos hundefører for å gi fra seg ballen før den kunne fortsette på andre siden. Dermed fikk man heller ikke trent "flying" (at hunden løper direkte over midtlinja uten å stoppe) effektivt. Et par av ekvipasjene hadde heldigvis riktig bra flying, så dansker er tydeligvis ikke fullt så ille som svenskene når det gjelder å stoppe hunden på midtlinja hver gang. (God rundering SKAL ha flying. Punktum!)
Men hvorfor belønte de så dårlig hos figurantene? Etterhvert fant jeg ut at dette mest sannsynlig skyldes at dansker er livredde for at hundene skal berøre figurantene under halsmeldingen (i Danmark har alle runderingshunder halsmelding). Det har nylig vært innstramminger i regelverket som understreker at figuranten ikke må røre figuranten, og resultatet er at hundene knapt får komme i nærheten av figurantene under belønningen. Dette var veldig uvanlig å se for en nordmann som er vant til at hunden får ligge oppå figuranten og kose seg i et minutts tid, eller alltid ha en skikkelig god lekestund før man fortsetter søket.
Jeg innførte derfor minst 30-60 sekunders kos&servering av godbiter, eller en minst like lang lekestund med ball for alle hundene. Man kan slippe unna med dårlig belønning så lenge man kjører funn på hvert utslag, men når man etterhvert begynner med flere blindslag er det en stor fordel å ha kraftigere drivstoff å kjøre med. Hvis man bruker ball/lek hos figuranten bør hunden også lære å bli hos figuranten så lenge denne vil, i stedet for å løpe inn til fører. På den måten øker forsterkningskvaliteten, hundefører får bedre tid til å plassere figuranten på andre siden av midtlinjen riktig - og ikke minst kan man trene flying når hunden kommer inn fra figuranten (uten ballen i munnen). At figurantene slipper å stappe lommene fulle av tennisballer før de går ut i skogen er også en grei bonus.
Jeg prøvde å forklare at det er når man trener meldingen man skal lære hunden å ikke røre figuranten. Når man trener søket er det derimot mye viktigere å sørge for best mulig forsterkningskvalitet - vi trenger det lenger fram i treningen.
tirsdag, februar 10, 2009
Klikkertrening av driftssterke hunder
Det finnes mange myter om klikkertrening i hundemiljøet. En seiglivet myte er at såkalt "driftssterke" Det finnes mange myter om klikkertrening i hundemiljøet. En seiglivet myte er at såkalt "driftssterke" hunder ikke kan klikkertrenes.
Grunnen hevdes å være at hunder som er ekstremt heite på f.eks. en figurant med bitearm umulig kan kontrolleres ved hjelp av positiv forsterkning fordi ingen andre belønninger kan konkurrere med figuranten. Samme argument brukes også med jakthunder og fugler, og med hannhunder og tisper med løpetid.
Det er imidlertid (minst) to feilslutninger med slike resonnement:
Den første feilslutningen er at man MÅ ha en like kraftig forsterker som de forstyrrelsene man konkurrerer mot. Dette er ikke riktig. Det gjør selvfølgelig treningen ENKLERE jo mer effektive forsterkere vi har til disposisjon, men selv om du bare har forsterkere med lavere verdi enn forstyrrelsene, er det fortsatt håp. Hemmeligheten er å få flyt / automatisere atferdene du trener. Flyt / automatisering får man ved å kjøre mange repetisjoner. Så mange repetisjoner at hunden gjør atferden "uten å tenke på det". Har du bra nok flyt vil atferden som regel fungere selv med meget store konkurrende forstyrrelser i nærheten.
For det andre glemmer man at mange forstyrrelser samtidig er en potensiell forsterker som kan brukes til vår egen fordel. Doggie-zen innebærer å lære hunden at vi sier "værsågod" bare den gjør slik vi vil først. Hunden lærer rett og slett å "spørre om lov" til det den har lyst på, og gjøre seg fortjent til det først.
Denne videoen illustrerer hvordan dette prinsippet kan brukes på "driftssterke" hunder:
Hemmeligheten er å starte såpass enkelt at hunden har en rimelig sjanse til å lykkes. I tillegg kan man i de første repetisjonene passe på at hunden ikke får sjansen til å "stjele" belønningen før vi har sagt værsågod, enten ved å holde hunden i bånd eller ved at en medhjelper fjerner belønningen hvis hunden tyvstarter. Det er også viktig å ikke "mase" på hunden, men frivillig la den velge å gå fri ved fot, for å få oss til å si værsågod.
Videoen ovenfor ble laget til Canis sitt engelske emailkurs i klikkertrening. I forbindelse med den fikk vi mange henvendelser fra amerikanere som gjerne ville vite mer om hvordan de kunne bruke disse prinsippene.
En hundetrener som tok kontakt med meg via email hadde store problemer med å få hunden sin (en flott malinois på ca. 18 mnd) til å slippe når de hadde drakamp. Treneren ønsket sterkt å klikkertrene hunden sin, men det var ingen som kunne hjelpe han med positive råd i det lokale hundemiljøet.
Jeg forklarte han hvordan han kunne lære hunden å slippe leken frivillig når trener ble passiv, og belønne dette med å starte leken igjen. Jeg advarte samtidig om at dette ville kreve litt tålmodighet de første øktene. Senere samme dag fikk jeg første tilbakemelding.
Jeg ga ros for tålmodigheten og for at han hadde hatt mot til å vente så lenge uten å si eller gjøre noe. Neste dag kom en ny mail.
Jeg svarte: I bet the first or second repetition tomorrow will be less than 20 sec. And that you´ll get several at 5-10 seconds later in the session.
Neste dag sendte han meg denne filmen som demonstrerte hvor langt de hadde kommet i praksis. Det er ikke verst å gå fra 3-4 minutters latenstid til dette på bare 4 økter. Hvem sa at klikkertrening tar lang tid? (forøvrig en annen seiglivet myte).
Det som er moro med slike kasus er at det ofte er de hundene som har vanskligst for å slippe i starten som blir best til å slippe til slutt når man trener på denne måten. Grunnen er selvfølgelig at det å bite/leke er en så kraftig forsterker at å slippe blir meget effektivt forsterket. Premacks prinsipp er moro...
Konklusjon: Maller og andre bra brukshunder kan trenes etter nøyaktig samme prinsipper som alle andre organismer med ryggrad. Faktisk er det enklere å trene dem effektivt med positiv forsterkning siden de er så "heite" på belønningen.
Grunnen hevdes å være at hunder som er ekstremt heite på f.eks. en figurant med bitearm umulig kan kontrolleres ved hjelp av positiv forsterkning fordi ingen andre belønninger kan konkurrere med figuranten. Samme argument brukes også med jakthunder og fugler, og med hannhunder og tisper med løpetid.
Det er imidlertid (minst) to feilslutninger med slike resonnement:
Den første feilslutningen er at man MÅ ha en like kraftig forsterker som de forstyrrelsene man konkurrerer mot. Dette er ikke riktig. Det gjør selvfølgelig treningen ENKLERE jo mer effektive forsterkere vi har til disposisjon, men selv om du bare har forsterkere med lavere verdi enn forstyrrelsene, er det fortsatt håp. Hemmeligheten er å få flyt / automatisere atferdene du trener. Flyt / automatisering får man ved å kjøre mange repetisjoner. Så mange repetisjoner at hunden gjør atferden "uten å tenke på det". Har du bra nok flyt vil atferden som regel fungere selv med meget store konkurrende forstyrrelser i nærheten.
For det andre glemmer man at mange forstyrrelser samtidig er en potensiell forsterker som kan brukes til vår egen fordel. Doggie-zen innebærer å lære hunden at vi sier "værsågod" bare den gjør slik vi vil først. Hunden lærer rett og slett å "spørre om lov" til det den har lyst på, og gjøre seg fortjent til det først.
Denne videoen illustrerer hvordan dette prinsippet kan brukes på "driftssterke" hunder:
Hemmeligheten er å starte såpass enkelt at hunden har en rimelig sjanse til å lykkes. I tillegg kan man i de første repetisjonene passe på at hunden ikke får sjansen til å "stjele" belønningen før vi har sagt værsågod, enten ved å holde hunden i bånd eller ved at en medhjelper fjerner belønningen hvis hunden tyvstarter. Det er også viktig å ikke "mase" på hunden, men frivillig la den velge å gå fri ved fot, for å få oss til å si værsågod.
Videoen ovenfor ble laget til Canis sitt engelske emailkurs i klikkertrening. I forbindelse med den fikk vi mange henvendelser fra amerikanere som gjerne ville vite mer om hvordan de kunne bruke disse prinsippene.
En hundetrener som tok kontakt med meg via email hadde store problemer med å få hunden sin (en flott malinois på ca. 18 mnd) til å slippe når de hadde drakamp. Treneren ønsket sterkt å klikkertrene hunden sin, men det var ingen som kunne hjelpe han med positive råd i det lokale hundemiljøet.
Jeg forklarte han hvordan han kunne lære hunden å slippe leken frivillig når trener ble passiv, og belønne dette med å starte leken igjen. Jeg advarte samtidig om at dette ville kreve litt tålmodighet de første øktene. Senere samme dag fikk jeg første tilbakemelding.
This one is about Handler Zen. If I want my dog to comply I have to WAIT!!! Since you said it could be minutes I timed it. She tugs and tugs and tries to put her front paws on my legs for added leverage. Very difficult to just stand still. She is very determined. First rep was over 3,5 very long minutes. FINALLY she released! Click / Tug for 6 more seconds and then stop and WAIT. Over 3 minutes again. Release, Click / Tug for 6 seconds, stop and WAIT again. After several reps and LOTS of Handler Zen Patience we were down to a little over 2 minutes wait for release. GYPSY had allot of fun. I was exhausted! The price of progress.
Jeg ga ros for tålmodigheten og for at han hadde hatt mot til å vente så lenge uten å si eller gjøre noe. Neste dag kom en ny mail.
Today's Tug / Release Session: First rep was almost 4 minutes to the release. Click/Tug. Next rep was just over 2 minutes. C/T. Then 40 Seconds!! Did several more reps. None longer than 45 seconds. Last 3 reps were 15 to 20 seconds!!!!
Jeg svarte: I bet the first or second repetition tomorrow will be less than 20 sec. And that you´ll get several at 5-10 seconds later in the session.
I will never bet against you : ) 1st rep today was 13 seconds. We did about 10 reps. Average release time 8 seconds. Fastest was 3 seconds in the middle of the session.
Neste dag sendte han meg denne filmen som demonstrerte hvor langt de hadde kommet i praksis. Det er ikke verst å gå fra 3-4 minutters latenstid til dette på bare 4 økter. Hvem sa at klikkertrening tar lang tid? (forøvrig en annen seiglivet myte).
Det som er moro med slike kasus er at det ofte er de hundene som har vanskligst for å slippe i starten som blir best til å slippe til slutt når man trener på denne måten. Grunnen er selvfølgelig at det å bite/leke er en så kraftig forsterker at å slippe blir meget effektivt forsterket. Premacks prinsipp er moro...
Konklusjon: Maller og andre bra brukshunder kan trenes etter nøyaktig samme prinsipper som alle andre organismer med ryggrad. Faktisk er det enklere å trene dem effektivt med positiv forsterkning siden de er så "heite" på belønningen.
fredag, januar 23, 2009
Vår mann i det Hvite Hus
I forrige uke var vi som tidligere nevnt på ClickerExpo i Austin, Texas. Dette er en stor konferanse om klikkertrening som avholdes i forskjellige byer i USA to ganger i året. Konferansen samler 3-400 deltakere fra hele USA og også fra andre land. Og denne gangen ble ClickerExpo altså arrangert i George Bush´s hjemstat, bare to dager før han skulle gå av som president.
På lørdagen bruker det alltid å være en paneldebatt der lærerne i ClickerExpo fakultetet svarer på spørsmål fra tilskuerne i salen. Det som er moro med denne seansen er at de forskjellige lærerne ofte kan gi veldig forskjellige svar, selv om de i prinsippet er enige i det meste. Dr. Jesús Rosales-Ruiz kan ofte gi meget filosofiske vinklinger på spørsmål som man trodde var enkle, mens Cecilie Køste i den andre enden av spekteret er veldig rett på sak, og heller svarer på en måte som ikke gir rom for tolkninger eller misforståelser. Karen Pryor er ofte opptatt av å se klikkertrening i et evolusjonistisk perspektiv og dra de store linjene, mens Steve White (tidligere politihundefører) er down-to-earth og praktisk rettet.
Som du sikkert har fått med deg går diskusjonen høyt i USA om hvilken hund president Obama bør velge. Et av spørsmålene i paneldebatten var rettet til Karen Pryor: "Har dere sendt et eksemplar av "Ikke skyt hunden!" til Obama?
-"Nei", sa Karen - "vi har ikke sendt noen bok. Vi har gjort noe mye bedre."
Karen kunne deretter fortelle at for noen få uker siden hadde påtroppende president Obama vært på besøk hos Shedd Aquarium. Der hadde han og familien tilbrakt 2 timer sammen med en annen av lærerne ved ClickerExpo-fakultetet, Ken Ramirez, som er sjefstrener ved akvariet. Ken hadde gitt Obama en grundig innføring i hvordan dyrene ved akvariet ble trent. Og den påtroppende presidenten fikk også se en førpremiere på et helt nytt hundeshow som de snart skal sette opp ved Shedd.
Etter hundeshowet spurte Obama om Ken hadde noen råd om hvilken hund han burde velge. Ken svarte da at det er ikke så farlig hva slags hund du velger - det som er viktig er hvordan du trener den. Deretter overrakte han personlig et eksemplar av "Don´t Shoot the Dog" til Obama!
For tradisjonelle trenere med sans for konspirasjonsteorier må vel dette fortone seg som det ultimate mareritt. Klikkertrenere har infiltrert det Hvite Hus! De har en mann på innsiden - presidenten selv!
Så nå venter vi bare spent på hva slags hund Obama vil velge, og krysser fingrene for at han stoler mer på Ken Ramirez enn på Oprah når han bestemmer seg for hvilken instruktør han skal velge til å hjelpe seg med hunden.
Men la oss først og fremst håpe at han i større grad enn sin forgjenger bruker prinsipper som bygger på positiv forsterkning når han skal løse konflikter rundt om i verden.
På lørdagen bruker det alltid å være en paneldebatt der lærerne i ClickerExpo fakultetet svarer på spørsmål fra tilskuerne i salen. Det som er moro med denne seansen er at de forskjellige lærerne ofte kan gi veldig forskjellige svar, selv om de i prinsippet er enige i det meste. Dr. Jesús Rosales-Ruiz kan ofte gi meget filosofiske vinklinger på spørsmål som man trodde var enkle, mens Cecilie Køste i den andre enden av spekteret er veldig rett på sak, og heller svarer på en måte som ikke gir rom for tolkninger eller misforståelser. Karen Pryor er ofte opptatt av å se klikkertrening i et evolusjonistisk perspektiv og dra de store linjene, mens Steve White (tidligere politihundefører) er down-to-earth og praktisk rettet.
Som du sikkert har fått med deg går diskusjonen høyt i USA om hvilken hund president Obama bør velge. Et av spørsmålene i paneldebatten var rettet til Karen Pryor: "Har dere sendt et eksemplar av "Ikke skyt hunden!" til Obama?
-"Nei", sa Karen - "vi har ikke sendt noen bok. Vi har gjort noe mye bedre."
Karen kunne deretter fortelle at for noen få uker siden hadde påtroppende president Obama vært på besøk hos Shedd Aquarium. Der hadde han og familien tilbrakt 2 timer sammen med en annen av lærerne ved ClickerExpo-fakultetet, Ken Ramirez, som er sjefstrener ved akvariet. Ken hadde gitt Obama en grundig innføring i hvordan dyrene ved akvariet ble trent. Og den påtroppende presidenten fikk også se en førpremiere på et helt nytt hundeshow som de snart skal sette opp ved Shedd.
Etter hundeshowet spurte Obama om Ken hadde noen råd om hvilken hund han burde velge. Ken svarte da at det er ikke så farlig hva slags hund du velger - det som er viktig er hvordan du trener den. Deretter overrakte han personlig et eksemplar av "Don´t Shoot the Dog" til Obama!
For tradisjonelle trenere med sans for konspirasjonsteorier må vel dette fortone seg som det ultimate mareritt. Klikkertrenere har infiltrert det Hvite Hus! De har en mann på innsiden - presidenten selv!
Så nå venter vi bare spent på hva slags hund Obama vil velge, og krysser fingrene for at han stoler mer på Ken Ramirez enn på Oprah når han bestemmer seg for hvilken instruktør han skal velge til å hjelpe seg med hunden.
Men la oss først og fremst håpe at han i større grad enn sin forgjenger bruker prinsipper som bygger på positiv forsterkning når han skal løse konflikter rundt om i verden.
tirsdag, januar 20, 2009
TV-innslag om Hundehviskeren Cesar Millan
På Komo4News kan du se et bra innslag som tar for Cesar Milan sin enorme popularitet, og noe av kritikken mot hans programmer.
Jeg har forresten nettopp kommet hjem fra ClickerExpo i Texas. En kveld spiste vi middag med et hyggelig par som driver en hundeskole i Mexico City. Disse kjente til Milan, og vi fikk et interessant innblikk i historien hans. Milan er virkelig et stjerneeksempel på den amerikanske drømmen - det kan ingen ta fra han. Han er visstnok den mest kjente mexicaneren i USA for tiden (med skuespiller Salma Hayek på andreplass).
Ifølge kildene hadde han liten suksess som hundeinstruktør mens han bodde i Mexico. Han kom seg til USA som ulovlig innvandrer, der han fortsatte karrieren som hundetrener. Så ville tilfeldighetene det slik at han trente hunden til Jada Pinkett Smith (gift med Will Smith). Hun begynte deretter å anbefale Millan til sine kjendisvenner - og dermed var veien kort til Oprah og megasuksess.
Bra for Millan - døden for intelligent hundetrening, ifølge andre...
Jeg har forresten nettopp kommet hjem fra ClickerExpo i Texas. En kveld spiste vi middag med et hyggelig par som driver en hundeskole i Mexico City. Disse kjente til Milan, og vi fikk et interessant innblikk i historien hans. Milan er virkelig et stjerneeksempel på den amerikanske drømmen - det kan ingen ta fra han. Han er visstnok den mest kjente mexicaneren i USA for tiden (med skuespiller Salma Hayek på andreplass).
Ifølge kildene hadde han liten suksess som hundeinstruktør mens han bodde i Mexico. Han kom seg til USA som ulovlig innvandrer, der han fortsatte karrieren som hundetrener. Så ville tilfeldighetene det slik at han trente hunden til Jada Pinkett Smith (gift med Will Smith). Hun begynte deretter å anbefale Millan til sine kjendisvenner - og dermed var veien kort til Oprah og megasuksess.
Bra for Millan - døden for intelligent hundetrening, ifølge andre...
Den engelske kennelklubben tar tak!
Etter den tidligere omtalte BBC-dokumentaren om syk hundeavl tar nå den engelske kennelklubben et skikkelig tak for å redusere innavl, og for å hindre at det avles på ekstreme trekk som fører til nedsatt velferd hos flere hunderaser. Dette er meget positivt, og kan virkelig gjøre en forskjell hvis det følges opp skikkelig.
Les mer her:
http://www.thekennelclub.org.uk/item/2234/23/5/3
http://www.thekennelclub.org.uk/item/2107
http://www.nettavisen.no/dyr/article2506763.ece
Les også kommentaren av Nordens kanskje fremste ekspert på hundeavl, Per-Erik Sundgren:
http://www.genetica.se/_manuskript/Engelsk%20avelspolicy.htm
Da venter vi spent på om NKK (og ikke minst Norsk Schäferhundklubb...?) også følger opp med konkrete tiltak...
Les mer her:
http://www.thekennelclub.org.uk/item/2234/23/5/3
http://www.thekennelclub.org.uk/item/2107
http://www.nettavisen.no/dyr/article2506763.ece
Les også kommentaren av Nordens kanskje fremste ekspert på hundeavl, Per-Erik Sundgren:
http://www.genetica.se/_manuskript/Engelsk%20avelspolicy.htm
Da venter vi spent på om NKK (og ikke minst Norsk Schäferhundklubb...?) også følger opp med konkrete tiltak...
lørdag, desember 27, 2008
Syk hundeavl
Jeg anbefaler alle hundeeiere og oppdrettere å se denne filmen:
http://www.asterpix.com/console/?avi=18781361
Filmen tar for seg hvordan mange hunderaser blir avlet i stykker - og grunn nr 1 er mange oppdretteres besettelse for utstillinger.
De som kjenner meg vet at jeg ikke er spesielt glad i hundeutstillinger. Jeg er heller ingen ekspert på genetikk eller hundeoppdrett. Men i en blogg har man heldigvis lov til å ha meninger likevel. Og min ukvalifiserte personlige mening er at
1) kosmetikk og utseende er et fullstendig irelevant avlskriterie (unntatt når spesielle aspekter ved hundens form/utseende gir dyret BEDRE funksjon).
2) bruksegenskaper er det eneste fornuftige grunnlaget for avl ("bruksegenskaper" inkluderer selvfølgelig helse). Alle andre "normale" arter i verden selekteres på bruksegenskaper, det vil si hvor egnet de er til å fungere i det miljøet de lever i. Hvis en rasestandard ikke fremmer rasens bruksegenskaper bør standarden forandres, og ikke beholdes pga av enkelte oppdretteres besettelse for kosmetiske abnormaliteter. Punktum.
3) raser med ekstreme trekk (inntrykt ansikt, store hudfolder osv osv) som fører til helseplager for en stor del av populasjonen må forbys av dyrevernsmessige hensyn (noen raser har sannsynligvis blitt avlet for langt inn i blindgata til at de kan reddes).
4) det må bli mye strengere begrensninger enn idag med hvor høy grad av innavl som tillates, og hvor mange parringer en hannhund tillates å ha. Og hvis disse reglene brytes bør avkom nektes å delta på utstillinger. Uten genetisk variasjon er det umulig å forbedre rasene.
5) kennelklubbene (og selvfølgelig raseklubbene) har et hovedansvar for at problemet har fått utvikle seg. Samtidig tror jeg kennelklubbene er den viktigste aktøren som kan bidra til å snu utviklingen også. Men hvis de IKKE viser tegn til å ta disse problemene alvorlig må landets myndigheter (Landbruksdepartementet) lage strengere regler som tvinger gjennom forandringer.
6) friske valper som ikke følger rasestandarden (f.eks. rhodesian ridgeback uten ridge, hvite boxere, gule flat-coater osv) skal selvfølgelig IKKE avlives.
7) erfarne hundefolk MÅ kjøpe hunder av oppdrettere som fokuserer på bruksegenskaper framfor utseende. Det finnes mange oppdrettere som gjør en GLIMRENDE jobb med å oppdrette fremragende brukshunder. Og alle erfarne og fornuftige hundeeiere (spesielt vi sopm trener aktivt med hund) bør bidra til å øke etterspørselen etter slike hunder (vi kan ikke forvente at nye hundeeiere skal gjøre dette). Da vil det etterhvert blir flere og flere slike oppdrettere.
Hva mener du om dette? Se filmen og send en kommentar eller delta i debatten på Canis.no
http://www.asterpix.com/console/?avi=18781361
Filmen tar for seg hvordan mange hunderaser blir avlet i stykker - og grunn nr 1 er mange oppdretteres besettelse for utstillinger.
De som kjenner meg vet at jeg ikke er spesielt glad i hundeutstillinger. Jeg er heller ingen ekspert på genetikk eller hundeoppdrett. Men i en blogg har man heldigvis lov til å ha meninger likevel. Og min ukvalifiserte personlige mening er at
1) kosmetikk og utseende er et fullstendig irelevant avlskriterie (unntatt når spesielle aspekter ved hundens form/utseende gir dyret BEDRE funksjon).
2) bruksegenskaper er det eneste fornuftige grunnlaget for avl ("bruksegenskaper" inkluderer selvfølgelig helse). Alle andre "normale" arter i verden selekteres på bruksegenskaper, det vil si hvor egnet de er til å fungere i det miljøet de lever i. Hvis en rasestandard ikke fremmer rasens bruksegenskaper bør standarden forandres, og ikke beholdes pga av enkelte oppdretteres besettelse for kosmetiske abnormaliteter. Punktum.
3) raser med ekstreme trekk (inntrykt ansikt, store hudfolder osv osv) som fører til helseplager for en stor del av populasjonen må forbys av dyrevernsmessige hensyn (noen raser har sannsynligvis blitt avlet for langt inn i blindgata til at de kan reddes).
4) det må bli mye strengere begrensninger enn idag med hvor høy grad av innavl som tillates, og hvor mange parringer en hannhund tillates å ha. Og hvis disse reglene brytes bør avkom nektes å delta på utstillinger. Uten genetisk variasjon er det umulig å forbedre rasene.
5) kennelklubbene (og selvfølgelig raseklubbene) har et hovedansvar for at problemet har fått utvikle seg. Samtidig tror jeg kennelklubbene er den viktigste aktøren som kan bidra til å snu utviklingen også. Men hvis de IKKE viser tegn til å ta disse problemene alvorlig må landets myndigheter (Landbruksdepartementet) lage strengere regler som tvinger gjennom forandringer.
6) friske valper som ikke følger rasestandarden (f.eks. rhodesian ridgeback uten ridge, hvite boxere, gule flat-coater osv) skal selvfølgelig IKKE avlives.
7) erfarne hundefolk MÅ kjøpe hunder av oppdrettere som fokuserer på bruksegenskaper framfor utseende. Det finnes mange oppdrettere som gjør en GLIMRENDE jobb med å oppdrette fremragende brukshunder. Og alle erfarne og fornuftige hundeeiere (spesielt vi sopm trener aktivt med hund) bør bidra til å øke etterspørselen etter slike hunder (vi kan ikke forvente at nye hundeeiere skal gjøre dette). Da vil det etterhvert blir flere og flere slike oppdrettere.
Hva mener du om dette? Se filmen og send en kommentar eller delta i debatten på Canis.no
tirsdag, desember 23, 2008
Sosial fasilitering
I boka Lydighetstrening i teori og praksis skriver vi om 7 forskjellige innlæringsteknikker:
1. Fysisk manipulering
2. Lokking
3. Sosial fasilitering
4. Tilrettelegging av miljøet
5. Targeting
6. Fanging av atferd
7. Fri-shaping
Den tredje teknikken, sosial fasilitering, vil si å bruke en annen hund til å få fram ønsket atferd. Dette er alltid den vanskeligste teknikken å finne gode praktiske eksempler på, og det er sjelden den brukes så mye i praktisk lydighets- og brukstrening. Men nå i høst har jeg faktisk brukt denne teknikken med stor suksess med Kira når jeg har trent bruksfremmadsending.
Første del av bruksfremmadsendingen er at hunden skal gå fri ved foten, og deretter bli kommandert gå ut. Hunden skal da "skyte ut" i stor fart (før den etter ca. 10 m slår ned i gangfart).
Jeg strevde fælt med å få fram høy nok fart med Kira. Jeg startet med musematte som target, men vi slet med å få noe annet enn trav fram til musematta, om ikke avstanden var unaturlig lang. Selv etter at Kira ble ballidiot så det ikke ut til å hjelpe noe særlig.
Når jeg går tur med hele hundeflokken har jeg som regel med en tennisball som jeg kaster av og til. Kira er enda heitere på tennisballen når storesøster Tia er med. De to damene konkurrerer intenst hver gang jeg kaster ballen. Idet jeg løfter armen for å kaste løper begge hundene framover i full fart for å få et forsprang på den andre. Dette ligner faktisk så mye på den atferden vi er ut etter på (første del av) fremmadsendingen at jeg skiftet taktikk, og byttet ut musematta med Tia. I 2 uker trente jeg fremmadsending kun ute på tur når Tia var med.
Trinn 1
Jeg starter med å gå fri ved fot ca. 5-15 meter. (Kira går fri ved fot mens Tia hopper sidelengs ved siden av oss fordi hun vet jeg snart skal kaste ballen). Når Kira går bra løfter jeg armen og kaster ballen framover. Dette blir gjentatt noen få ganger til begge hundene starter å løpe framover i det samme jeg begynner kastebevegelsen. Jeg kaster ballen framover over hundene slik at de fortsetter etter ballen i fartsretningen.
Tia var en genial medhjelper å bruke til dette. Den ene fordelen er at Kira løper mye fortere enn Tia (som er 10 år!), og Kira får dermed stort sett alltid tak i ballen (det er jo Kiras atferd som er viktig å forsterke). Den andre fordelen med Tia er at hun er så tullete etter ballen at hun ikke gir opp likevel, og dermed fortsetter å konkurrere om ballen hver eneste gang selv om hun (nesten) aldri vinner.
Trinn 2
Neste trinn er å få fram en frivillig "tyvstart" fra fri ved foten uten at jeg begynner kastebevegelsen først (og fortsatt uten kommando). Det gikk overraskende enkelt. Etter ca. 10 m fri ved fot stakk begynte Kira tyvstarten litt nølende. Tia så dette og trodde muligens at Kira hadde sett ballen før henne, og dermed løper hun også, og da nøler ikke Kira lenger men gir jernet rett fram... Klikk og ballen over hodet! Neste gang kom tyvstarten enda lettere.
Denne tyvstarten hadde jeg aldri i verden fått fram om ikke Tia hadde vært med. Men nå fikk jeg fram akkurat den atferden jeg ville ha, helt frivillig...
Trinn 3
Neste trinn er å legge på signalet. Idet samme Kira tyvstarter fra fri ved foten sier jeg "gå ut" og kaster ballen framover. Jeg varierer mellom å la henne springe fra 2-10 meter før jeg klikker og kaster ballen.
Trinn 4
Neste trinn er å lære Kira å vente på gå ut kommandoen før hun startet. Jeg kommanderer "gå ut" når hun har gått ca. 5-10 m perfekt fri ved fot, mens hvis hun tyvstarter ber jeg henne komme tilbake (eller gir ballen til Tia i stedet!). Det tok veldig få repetisjoner før hun alltid ventet på kommandoen (sannsynligvis fordi det er ganske energikrevende å tyvstarte).
I løpet av bare 3 korte treningsøkter ute på tur hadde vi det første delmomentet i bruksfremmadsendingen perfekt (ihvertfall når Tia var med!). Jeg fortsetter å trene dette ute på tur sammen med Tia, og etter to uker prøver jeg momentet på appellbanen uten Tia for første gang. Og det fungerer utmerket også uten hjelp av Tia. Det har nå blitt betinget et så høyt stressnivå til gå ut signalet, at Kira skyter ut i full fart.
Så da gjenstår "bare" å kjede dette sammen med fremmadsending i gangfart. Dette trenes som sagt foreløpig kun med rolig hund og godbitbelønning, men vi mangler fortsatt litt flyt på dette. Om en måned eller to regner jeg med at dette leddet er klare til å kjedes sammen med galoppen. Gleder meg til det - bruksfremmadsendingen er vel noe av det heftigste man kan baklengskjede.
Hvis du har du flere eksempler på sosial fasilitering som du har brukt i praksis så send gjerne en kommentar!
1. Fysisk manipulering
2. Lokking
3. Sosial fasilitering
4. Tilrettelegging av miljøet
5. Targeting
6. Fanging av atferd
7. Fri-shaping
Den tredje teknikken, sosial fasilitering, vil si å bruke en annen hund til å få fram ønsket atferd. Dette er alltid den vanskeligste teknikken å finne gode praktiske eksempler på, og det er sjelden den brukes så mye i praktisk lydighets- og brukstrening. Men nå i høst har jeg faktisk brukt denne teknikken med stor suksess med Kira når jeg har trent bruksfremmadsending.
Første del av bruksfremmadsendingen er at hunden skal gå fri ved foten, og deretter bli kommandert gå ut. Hunden skal da "skyte ut" i stor fart (før den etter ca. 10 m slår ned i gangfart).
Jeg strevde fælt med å få fram høy nok fart med Kira. Jeg startet med musematte som target, men vi slet med å få noe annet enn trav fram til musematta, om ikke avstanden var unaturlig lang. Selv etter at Kira ble ballidiot så det ikke ut til å hjelpe noe særlig.
Når jeg går tur med hele hundeflokken har jeg som regel med en tennisball som jeg kaster av og til. Kira er enda heitere på tennisballen når storesøster Tia er med. De to damene konkurrerer intenst hver gang jeg kaster ballen. Idet jeg løfter armen for å kaste løper begge hundene framover i full fart for å få et forsprang på den andre. Dette ligner faktisk så mye på den atferden vi er ut etter på (første del av) fremmadsendingen at jeg skiftet taktikk, og byttet ut musematta med Tia. I 2 uker trente jeg fremmadsending kun ute på tur når Tia var med.
Trinn 1
Jeg starter med å gå fri ved fot ca. 5-15 meter. (Kira går fri ved fot mens Tia hopper sidelengs ved siden av oss fordi hun vet jeg snart skal kaste ballen). Når Kira går bra løfter jeg armen og kaster ballen framover. Dette blir gjentatt noen få ganger til begge hundene starter å løpe framover i det samme jeg begynner kastebevegelsen. Jeg kaster ballen framover over hundene slik at de fortsetter etter ballen i fartsretningen.
Tia var en genial medhjelper å bruke til dette. Den ene fordelen er at Kira løper mye fortere enn Tia (som er 10 år!), og Kira får dermed stort sett alltid tak i ballen (det er jo Kiras atferd som er viktig å forsterke). Den andre fordelen med Tia er at hun er så tullete etter ballen at hun ikke gir opp likevel, og dermed fortsetter å konkurrere om ballen hver eneste gang selv om hun (nesten) aldri vinner.
Trinn 2
Neste trinn er å få fram en frivillig "tyvstart" fra fri ved foten uten at jeg begynner kastebevegelsen først (og fortsatt uten kommando). Det gikk overraskende enkelt. Etter ca. 10 m fri ved fot stakk begynte Kira tyvstarten litt nølende. Tia så dette og trodde muligens at Kira hadde sett ballen før henne, og dermed løper hun også, og da nøler ikke Kira lenger men gir jernet rett fram... Klikk og ballen over hodet! Neste gang kom tyvstarten enda lettere.
Denne tyvstarten hadde jeg aldri i verden fått fram om ikke Tia hadde vært med. Men nå fikk jeg fram akkurat den atferden jeg ville ha, helt frivillig...
Trinn 3
Neste trinn er å legge på signalet. Idet samme Kira tyvstarter fra fri ved foten sier jeg "gå ut" og kaster ballen framover. Jeg varierer mellom å la henne springe fra 2-10 meter før jeg klikker og kaster ballen.
Trinn 4
Neste trinn er å lære Kira å vente på gå ut kommandoen før hun startet. Jeg kommanderer "gå ut" når hun har gått ca. 5-10 m perfekt fri ved fot, mens hvis hun tyvstarter ber jeg henne komme tilbake (eller gir ballen til Tia i stedet!). Det tok veldig få repetisjoner før hun alltid ventet på kommandoen (sannsynligvis fordi det er ganske energikrevende å tyvstarte).
I løpet av bare 3 korte treningsøkter ute på tur hadde vi det første delmomentet i bruksfremmadsendingen perfekt (ihvertfall når Tia var med!). Jeg fortsetter å trene dette ute på tur sammen med Tia, og etter to uker prøver jeg momentet på appellbanen uten Tia for første gang. Og det fungerer utmerket også uten hjelp av Tia. Det har nå blitt betinget et så høyt stressnivå til gå ut signalet, at Kira skyter ut i full fart.
Så da gjenstår "bare" å kjede dette sammen med fremmadsending i gangfart. Dette trenes som sagt foreløpig kun med rolig hund og godbitbelønning, men vi mangler fortsatt litt flyt på dette. Om en måned eller to regner jeg med at dette leddet er klare til å kjedes sammen med galoppen. Gleder meg til det - bruksfremmadsendingen er vel noe av det heftigste man kan baklengskjede.
Hvis du har du flere eksempler på sosial fasilitering som du har brukt i praksis så send gjerne en kommentar!
Deprivert ballidiot
De siste to ukene har jeg prioritert trening av bruksfremmadsending (den siste halvdelen som skal gå i gangfart), og bortsett fra dette har det ikke blitt så mye annen trening. På dette delmomentet har jeg kun brukt godbiter for å få intensiteten lav. Kira har derfor ikke sett en ball på 2 uker - før i går...
I går trente vi litt med ball som belønning igjen, og jeg har ikke sett Kira så skrullete (i positiv forstand) noen gang. Hun holdt på å flippe fullstendig da hun fikk servert ballen.
Hvis jeg for 6 mnd siden hadde kjørt 2 uker med bare godbittrening ville effekten sannsynligvis vært helt motsatt - hun ville vært mye mindre interessert i ballen og desto mer matfokusert. Men ettersom hun nå tydeligvis er konvertert til ballidiot fikk vi en skikkelig deprivasjonseffekt av å ta en liten pause i balltreningen. Interessant hvordan ting kan skifte...
I går trente vi litt med ball som belønning igjen, og jeg har ikke sett Kira så skrullete (i positiv forstand) noen gang. Hun holdt på å flippe fullstendig da hun fikk servert ballen.
Hvis jeg for 6 mnd siden hadde kjørt 2 uker med bare godbittrening ville effekten sannsynligvis vært helt motsatt - hun ville vært mye mindre interessert i ballen og desto mer matfokusert. Men ettersom hun nå tydeligvis er konvertert til ballidiot fikk vi en skikkelig deprivasjonseffekt av å ta en liten pause i balltreningen. Interessant hvordan ting kan skifte...
fredag, november 21, 2008
Mer operasjon ballidiot...
Etter at jeg skrev om operasjon ballidiot med Kira fikk jeg en hyggelig mail som med tillatelse gjengis her sammen med svaret mitt.
Hei! Jeg leste i blogen din om "operasjon ballidiot" og ble glad for at noen har tenkt omtrent det samme som jeg. Jeg har nemlig en 8 mnd schipperke som leker helt ok, men han leker for å få godbiter, det er liten gjenstandsinteresse for selve leken.
Jeg har ingangsatt omtrent det samme prosjektet, og kuttet ut alle godbiter for snart en måned siden. Resultatene er ikke særlig store. Han leker, men ikke hvis det regner, eller hvis vi er på kurs etc, hvor sjansen for å finne godbiter på bakken er tilstede.
Jeg lurer derfor på hvor lang tid ting "skal" ta, og om jeg gjør noen store feil. Jeg er villig til å ofre mye for å få en bra lek, men ser at mens jeg venter går en hel del adferder litt i vasken, for eksempel er det vanskelig å belønne innkalling når han mye heller vil ha de andre hundene enn meg. Jeg må dermed unngå alle situasjoner hvor jeg kan få bruk for god innkalling (så han ikke skal belønne seg selv) men det er lettere sagt enn gjort.
Hvor mye bør jeg ofre? Er han for ung for dette prosjektet? Jeg tør ikke tenke på alt han "burde" lært denne måneden, og antagelig de kommende månedene, som jeg må utsette pga dette prosjektet. Lek er verdt gull for meg, siden jeg driver med agility. Men det er lettere å ofre hvis jeg vet at resultatene faktisk kommer...
Jeg hadde satt stor pris på dine tanker om dette.
Svar
Jeg kjenner igjen frustrasjonen din. Been there... :-) Jeg tror jeg ville kjørt prosjektet maks en måned til. Hvis jeg da ikke så tydelige forbedringer ville jeg ikke kjørt lenger på drakamp. Slett ikke alle hunder har potensiale til å bli "ville" etter drakamp. Kanskje skulle du prøvd jaktlek (med kong i tau el.l.) eller lek med ball eller pipedyr i stedet? Det kan kanskje passe bedre for din hund (men da må du være villig til å bruke en måned eller to på å finne ut av det også). Etter min erfaring er sjansen større for at hunden din skal like den type lek enn drakamp, men du får bare prøve deg fram og se.
Et sted må du ihvertfall sette grensen. Hvis godbiter fungerer bra må du kanskje bare slå deg til ro med at det er den beste forsterkeren for din hund. Hunden har alltid rett, og vi bør ikke "påtvinge" den en forsterker bare fordi vi helst vil bruke den selv. Det eneste vi kan gjøre er å prøve forskjellige typer forsterkere og se hva som er mulig å utvikle av lyster på vår hund, innenfor en rimelig mengde treningstid.
En mellomløsning som også kan fungere er at du kjører endel trening med godbit, men at du innimellom kjører noen økter med 100% lek (og 0% godbit!). Da kan du forhåpentligvis gradvis øke lekeinteressen, mens du i tillegg får framskritt i treningen gjennom godbittreningen mens du venter på at leken skal "ta av".
Hunden din er bare 8 mnd. Det er ikke uvanlig at det skjer endel med hunden når den passerer året. Det blir ofte mer tyngde i leken da, så jeg ville ikke gitt opp med en gang. Lykke til med treningen!
Siste oppdatering
Idag fikk jeg en ny mail med beskjed om at operasjon ballidiot har gitt resultater og at hunden nå kan trenes meget effektivt med lek som belønning. Bra jobbet! :-)
Hei! Jeg leste i blogen din om "operasjon ballidiot" og ble glad for at noen har tenkt omtrent det samme som jeg. Jeg har nemlig en 8 mnd schipperke som leker helt ok, men han leker for å få godbiter, det er liten gjenstandsinteresse for selve leken.
Jeg har ingangsatt omtrent det samme prosjektet, og kuttet ut alle godbiter for snart en måned siden. Resultatene er ikke særlig store. Han leker, men ikke hvis det regner, eller hvis vi er på kurs etc, hvor sjansen for å finne godbiter på bakken er tilstede.
Jeg lurer derfor på hvor lang tid ting "skal" ta, og om jeg gjør noen store feil. Jeg er villig til å ofre mye for å få en bra lek, men ser at mens jeg venter går en hel del adferder litt i vasken, for eksempel er det vanskelig å belønne innkalling når han mye heller vil ha de andre hundene enn meg. Jeg må dermed unngå alle situasjoner hvor jeg kan få bruk for god innkalling (så han ikke skal belønne seg selv) men det er lettere sagt enn gjort.
Hvor mye bør jeg ofre? Er han for ung for dette prosjektet? Jeg tør ikke tenke på alt han "burde" lært denne måneden, og antagelig de kommende månedene, som jeg må utsette pga dette prosjektet. Lek er verdt gull for meg, siden jeg driver med agility. Men det er lettere å ofre hvis jeg vet at resultatene faktisk kommer...
Jeg hadde satt stor pris på dine tanker om dette.
Svar
Jeg kjenner igjen frustrasjonen din. Been there... :-) Jeg tror jeg ville kjørt prosjektet maks en måned til. Hvis jeg da ikke så tydelige forbedringer ville jeg ikke kjørt lenger på drakamp. Slett ikke alle hunder har potensiale til å bli "ville" etter drakamp. Kanskje skulle du prøvd jaktlek (med kong i tau el.l.) eller lek med ball eller pipedyr i stedet? Det kan kanskje passe bedre for din hund (men da må du være villig til å bruke en måned eller to på å finne ut av det også). Etter min erfaring er sjansen større for at hunden din skal like den type lek enn drakamp, men du får bare prøve deg fram og se.
Et sted må du ihvertfall sette grensen. Hvis godbiter fungerer bra må du kanskje bare slå deg til ro med at det er den beste forsterkeren for din hund. Hunden har alltid rett, og vi bør ikke "påtvinge" den en forsterker bare fordi vi helst vil bruke den selv. Det eneste vi kan gjøre er å prøve forskjellige typer forsterkere og se hva som er mulig å utvikle av lyster på vår hund, innenfor en rimelig mengde treningstid.
En mellomløsning som også kan fungere er at du kjører endel trening med godbit, men at du innimellom kjører noen økter med 100% lek (og 0% godbit!). Da kan du forhåpentligvis gradvis øke lekeinteressen, mens du i tillegg får framskritt i treningen gjennom godbittreningen mens du venter på at leken skal "ta av".
Hunden din er bare 8 mnd. Det er ikke uvanlig at det skjer endel med hunden når den passerer året. Det blir ofte mer tyngde i leken da, så jeg ville ikke gitt opp med en gang. Lykke til med treningen!
Siste oppdatering
Idag fikk jeg en ny mail med beskjed om at operasjon ballidiot har gitt resultater og at hunden nå kan trenes meget effektivt med lek som belønning. Bra jobbet! :-)
fredag, november 14, 2008
"Silky leash" - interessant metode for å lære hunden å gå pent i bånd
"Sliky leash"-metoden ble opprinnelig lansert av Shirley Chong. Poenget er i grove trekk at hunden lærer at (meget lett) press i halsbåndet er et signal for å bevege seg i pressretningen. Når innlæringen er ferdig skal du med et meget lett drag i båndet kunne styre hunden i alle mulige retninger. Hvis hunden nå skulle finne på å dra i båndet vil den automatisk slakke båndet selv! Ganske genialt...
Innen førerhundtrening har man brukt lignende treningsprinsipper ganske lenge. Jeg fikk se det demonstrert av en klikkertrenende førerhundtrener (Michelle Pouliot) på ClickerExpo i Kentucky tidligere i år og det er svært effektivt. Endel hestetrenere bruker også omtrent samme prinsipp for å gjøre hestene myke i munnen (så man slipper å dra så hardt i tøylene for å styre dem).
En annen fordel med denne metoden er at den kan redusere problemer med hunder som "tenner" når båndet blir stramt når de passerer andre hunder osv. (Dette kan du forresten lese mer om i boka Klikkertrening og dempende signaler.)
Jeg anbefaler alle å se nærmere på denne metoden - den gjør det faktisk litt interessant å trene på å gå pent i bånd! :-) Det ligger to filmer på CanisTV der du kan se treningen utført i praksis:
http://www.canis.tv/tube.php?yid=21
http://www.canis.tv/tube.php?yid=22
Kira kommer IKKE til å trene på dette med det første ettersom vi nå endelig har fått jobbet fram et veldig bra drag i lina på påvisningen i rundering (Sven Järverud sa en gang at skikkelige brukshunder SKAL dra i båndet, og han har et poeng der :-)). Men kanskje pensjonisten Ergo endelig skal få lære å gå pent i bånd nå :-)
Lykke til med treningen!
Innen førerhundtrening har man brukt lignende treningsprinsipper ganske lenge. Jeg fikk se det demonstrert av en klikkertrenende førerhundtrener (Michelle Pouliot) på ClickerExpo i Kentucky tidligere i år og det er svært effektivt. Endel hestetrenere bruker også omtrent samme prinsipp for å gjøre hestene myke i munnen (så man slipper å dra så hardt i tøylene for å styre dem).
En annen fordel med denne metoden er at den kan redusere problemer med hunder som "tenner" når båndet blir stramt når de passerer andre hunder osv. (Dette kan du forresten lese mer om i boka Klikkertrening og dempende signaler.)
Jeg anbefaler alle å se nærmere på denne metoden - den gjør det faktisk litt interessant å trene på å gå pent i bånd! :-) Det ligger to filmer på CanisTV der du kan se treningen utført i praksis:
http://www.canis.tv/tube.php?yid=21
http://www.canis.tv/tube.php?yid=22
Kira kommer IKKE til å trene på dette med det første ettersom vi nå endelig har fått jobbet fram et veldig bra drag i lina på påvisningen i rundering (Sven Järverud sa en gang at skikkelige brukshunder SKAL dra i båndet, og han har et poeng der :-)). Men kanskje pensjonisten Ergo endelig skal få lære å gå pent i bånd nå :-)
Lykke til med treningen!
onsdag, november 12, 2008
Klikker vs. "bra!"
Jeg fikk nettopp tilsendt Karen Pryors månedlige nyhetsbrev, og denne gangen skriver Karen om en interessant undersøkelse gjort av psykolog Lindsey Wood. Målet for forsøket var å måle forskjellen i effektivitet når man bruker klikker eller en verbal markør ("yes!") som betinget forterker.
Lindsey fant ut at klikkeren var 40% mer effektiv i den første innlæringsfasen!
Men også interessant: Hun fant samtidig at "Yes" var like effektiv som klikkeren når dyret først hadde lært atferden godt. For å vedlike en godt innlært atferd greier vi oss med andre ord godt uten klikkeren. Nå som vi nærmer oss vinteren er det greit å høre at man kan vedlikeholde treningen bra med polvottene på også :-)
Les mer om forsøket her
Lindsey fant ut at klikkeren var 40% mer effektiv i den første innlæringsfasen!
Men også interessant: Hun fant samtidig at "Yes" var like effektiv som klikkeren når dyret først hadde lært atferden godt. For å vedlike en godt innlært atferd greier vi oss med andre ord godt uten klikkeren. Nå som vi nærmer oss vinteren er det greit å høre at man kan vedlikeholde treningen bra med polvottene på også :-)
Les mer om forsøket her
Abonner på:
Innlegg (Atom)
