Når kan du begynne å sette på signalet på klikkertrente atferder?

Jeg har undervist mye i stimuluskontroll den siste måneden. Tenkte derfor å skrive litt om endel tema som har med signaler å gjøre i et par blogger framover.

Når vi skal sette signal på en klikkertrent atferd kan vi (med noen praktiske tilpasninger) som oftest følge disse 5 trinnene:

1. Gi signalet når hunden allerede har påbegynt den frivillige atferden
2. Gi signalet like før hunden skal til å utføre den frivillig.
3. Test signalet i gradvis vanskeligere situasjoner (men forsterk gjerne når atferden forekommer frivillig også)
4. Forsterk kun atferden når du har gitt signalet først, og lær hunden å vente gradvis lenger på signalet.
5. Lær hunden å skille signalet fra andre signaler (både andre allerede innlærte signaler og ”tullesignaler”). Hunden skal kun utføre atferden på riktig signal – ikke andre signaler.


(se filmen på www.canis.tv)

Det første jeg tenkte å skrive om er NÅR vi bør begynne å sette på signalet, altså trinn 1-2.

Det er en vedtatt sannhet blant klikkertrenere at atferden bør være perfekt før man setter på signalet. Og dette er forsåvidt sant nok, Men i de fleste tilfeller er det like greit, ja kanskje også atskillig mer effektivt, å begynne med trinn 1-2 allerede når atferden er "bra nok". Med "bra nok" mener jeg at

* hunden tilbyr atferden uten lange pauser imellom (selv om ikke flyten nødvendigvis er helt optimal ennå)

* atferden har ingen store feil som vi absolutt ikke vil betinge til signalet (men den trenger ikke nødvendigvis være like presis og rask som den skal bli til slutt)

Når man jobber med trinn 1 og 2 forsterker man fortsatt at hunden tilbyr atferden frivillig. Og det er ikke noe problem å finpusse atferden mens hunden fortsatt tilbyr den frivillig, mens man bare sier signalet i bakgrunnen. Men du trenger ikke å gjøre det hver gang. Om du på dette stadiet sier signalet samtidig som hunden gjør det frivillig i kanskje 20-50% av repetisjonene får du mange nok repetisjoner til at assosiasjonen mellom signalet og atferden/konsekvensen allerede er veldig sterkt når du først bestemmer deg for at atferden er presis nok til til å begynne på trinn 3. Og dermed har du kanskje spart ganske mye tid.

Det er først på trinn 3-5 at vi "mister" den frivillige atferden. Vi forsterker nå at hunden venter på signalet, og hunden vil da etterhvert slutte å tilby den frivillig (ihvertfall i økter der vi ønsker at den skal vente). Og fra trinn 3-5 bør helst atferden være så perfekt som du vil ha den. Finpussing av atferden er som regel best å gjøre på den FRIVILLIGE atferden - ikke når hunden kun gjør det på signal.

Så for å oppsummere: På trinn 1-2 bør atferden være "bra nok". På trinn 3-5 bør atferden være så perfekt som du vil ha den.

Grunnen til at jeg stresser dette litt er at jeg helst ikke vil se klikkertrente hunder på 2+ år som har en haug med fine frivillige atferder, men fortsatt nesten ingen velfungerende signaler. Så jeg håper jeg kan gi noen og enhver et lite spark i baken til å begynne å jobbe med stimuluskontrollen tidligere. Det er ingen som setter større pris enn meg på en hund som virkelig tilbyr fine frivillige atferder, men som med det meste her i livet gjelder det å finne en god balanse.

Morten flørter med variabel forsterkning...

Idag var jeg for syk til å gjøre noe særlig annet fornuftig enn å se på Tour de France. Men bikkja måtte ut, så jeg mannet meg opp og kreket meg ut for å kjøre en liten økt med feltsøk.

Hittil har jeg stort sett belønnet apportering av hver eneste gjenstand i feltsøket. Dette fører ofte til at tempoet synker litt etter den tredje og fjerde gjenstanden. Det er jo slitsomt å leke heftig med gjenstand/kong/ball som belønning, og retrievere har ikke ubegrenset med kapasitet (ihvertfall ikke Kira).

Idag virket Kira rimelig heit etter å ha sovet hele dagen, så jeg tenkte å eksperimentere litt med variabel forsterkning for en gangs skyld. Jeg kjørte derfor belønning først etter den tredje gjenstanden, og deretter etter den femte gjenstanden. Resultatet var at hun søkte så intenst som jeg sjelden har sett henne før. Den uvanlig høye intensiteten var sannsynligvis både på grunn av ekstinksjonsbursten, og at hun ikke var så sliten etter mange belønninger.

Å se noe sånt er selvfølgelig veldig forsterkende for hundefører. Og når man ser denne effekten kan det være veldig fristende å tro at

1) variabel forsterkning er nøkkelen for å få større fart og intensitet

2) man bør ikke belønne så mye/ofte, for da sliter man ut hunden

Problemet er bare at begge to antagelser er fullstendig feil, og noen ganger direkte skadelige for treningen din.

1) Nøkkelen til fart og intensitet er IKKE variabel forsterkning. Det er gjennom KONTINUERLIG FORSTERKNING du bygger FLYT som er helt nødvendig for å kunne utføre en atferd med stor fart og med høy intensitet senere. Det er bare på grunn av en lang periode med KONTINUERLIG FORSTERKNING at man får denne fine effekten (som jeg fikk idag) når man etterhvert GRADVIS begynner å trappe ned forsterknignsfrekvensen. Hvis du har fokus på variabel forsterkning (bare fordi det er da du får din forsterkning for lang tid med trening med kontinuerlig forsterkning) risikerer du å ødelegge mye for deg selv...

2) Hvis du belønner dårligere for å ikke slite ut hunden, får du kanskje kjørt flere repetisjoner i denne treningsøkta, men LÆRINGSEFFEKTEN av 20 repetisjoner med dårlig forsterkning, er ikke halvparten så god som 5 repetisjoner med topp belønning. OG husk at belønning også er trening! (hei, det er belønning som ER trening). Når du belønner hunden heftig, blir hunden etterhvert mer utholdende i å bli belønnet. Så selv om hunden idag bare tåler 5 reps med bra heftig lek, tåler den 7 rep i neste uke, deretter 10, deretter 15 osv... Og snart kan du kjøre like mange repetisjoner med topp belønning (og topp læringseffekt!).

Dette en en veldig vanlig feil som gjøres i runderingstrening, men sikkert i andre sammenhenger også.

Klikkerhunder som ikke takler å gjøre feil

I første kapittel av boka Klikkertrening for din hund skriver vi blant annet at en av fordelene med klikkertrening er at det gir "arbeidsglade hunder som liker å trene, og ikke er redde for å gjøre feil". Vi skriver også at man "får en hund som hele tiden deltar frivillig i treningen".

Total mangel på redsel for å gjøre feil og en "frivillig attitude" - god klikkertrening bør uten tvil gi oss dette. De aller fleste klikkertrenere vil vel uten problemer si seg enige i det. Men i det siste har vi begynt å undre oss litt over hvorfor stadig flere (??) tilsynetalende klikkertrente hunder som vi får på kurs faktisk virker påfallende redde for å gjøre feil. Når de gjør en feil greier de ikke å rette opp feilen selv uten hjelp fra fører, og ofte faller de sammen som potetsekker og blir helt passive etterpå.

Et par eksempel:

1. Hunden skal sette seg i utgangsstilling med apporten, men mister den idet den setter seg. Vi ber hundefører står helt rolig og vente, men hunden blir da sittende helt passiv, og greier ikke å plukke opp apporten igjen selvstendig.

2. Hunden går fri ved foten. Den starter fint med full kontakt, men etter ca. 20 meter mister den kontakten et lite sekund. Vi gir eier beskjed om å fortsette å gå framover uten å si/gjøre noe spesielt, men hunden klarer da ikke å se opp igjen, og melder seg i stedet helt ut og begynner å snuse i bakken i stedet.

Hva vil vi at en godt (klikker)trent hund skulle gjort i disse situasjonene? Vel, vi ville jo selvfølgelig helst ikke at feilen skulle skjedd i det hele tatt, men NÅR feilen først skjer (og det vil skje på ALLE hunder før eller siden - også i konkurranser!) vil vi at hunden lynraskt skulle plukket apporten på egen hånd, og den skulle lynraskt sett opp på fører og funnet igjen riktig fri ved foten posisjon uten noen som helst hjelp fra fører, og deretter fortsatt som om ingenting hadde skjedd.

Vi ser heldigvis mange slike klikkertrente hunder. Men vi ser også svært mange hunder som slett ikke klarer å rette opp feilene sine, og i stedet bare blir passive, og delvis redde etter feilen. Passive og redde klikkerhunder er ikke noe pent syn...

Vår hypotese er at det i hovedsak skyldes tre hovedårsaker. Disse tre årsakene rammer ofte litt forskjellige typer hundetrenere:

1. Den lettere tvangsnevrotiske perfeksjonisten
Denne hundeføreren finner vi ofte blant ambisiøse lydighetsutøvere. De har kanskje en tradisjonell fortid før de konverterte til klikkertrening, men har ofte litt problemer med helt å slippe fortiden. Disse hundeførerne får svettettokter og psykiske problemer hvis hunden gjør noe som helst som ikke er helt perfekt, og klarer ihvertfall ikke å forsterke noe som ikke er helt perfekt. De vil heller ikke la hunden fortsette øvelsen etter en liten unøyaktighet, ettersom "hunden da kan lage seg en atferdskjede av feilen". Disse hundeførerne avbryter alltid hunden når den gjør en bitteliten feil, og prøver deretter på nytt igjen (evt etter en kort timout).

2. Hundetrenere som slett ikke har is i magen
Denne gruppen hundetrenere finner det forferdelig vanskelig å vente passivt og overlate hele jobben til hunden. Hvis det går mer enn 3-4 sekunder uten at hunden tilbyr en atferd selvstendig (f.eks. plukke opp apporten etter å ha mistet den) MÅ de bare hjelpe hunden med å f.eks. peke på apporten, ta et skritt fram, plukke opp apporten og holde den foran munnen på hunden igjen el.l.

3. Hundetrenere med generelt dårlige kriterier
Hvis en hundetrener ikke evner å sette nogenlunde fornuftige kriterier for hunden (= minst ca. 80% suksess!) vil hunden svært ofte erfare at etter en feil, følger det ofte enda en feil, og gjerne enda en osv. Dermed blir alle feil et tydelig signal til hunden om at forsterkningen er veldig langt unna, og dermed klapper de lett sammen.

Og hvis dårlige kriterier kombineres med tvangsnevrotisk perfeksjonisme og mangel på is i magen, er man garantert at resultatet blir noe helt annet enn den attityden vi helst ønsker å forbinde med godt (klikker)trente hunder...

Så, hva er grunnen til at disse hundeførerne ofte får hunder som ikke takler å gjøre feil? Hva kan gjøres for å forebygge problemet, og hva kan du gjøre hvis du allerede sitter godt fast i gjørma? Det kan du lese mer om i Canis nr 5 som kommer i oktober. Der skriver vi en lang artikkel om akkurat dette emnet. Bestill abonnement på Hundetidsskriftet Canis her!

Klikkertrening på finsk

Forrige helg holdt jeg et seminar i Finland. Lørdag var det teori for for en større gruppe, mens søndag var det praktisk lydighetstrening med 8 hunder + observatører. Jeg hadde aldri holdt kurs i Finland før, og hadde egentlig ingen forventning om hvordan klikkertrening på finsk ville se ut. Desto mer interessant :-)

På søndag viste det seg imidlertid fort at finske klikkertrenere er veldig like de fleste andre klikkertrenere. I første runde fikk alle ekvipasjene legge opp sin egen trening og vise hva de kunne, og etter at alle hundene hadde kjørt en økt stod det 7 punkter på min notatblokk som vi hadde fokus på resten av dagen:


(Foto: Mari Rantala)

1. Treningsfokus
Planlegg - tren - belønning - pause. Målet bør være null dødtid på treningsbanen. I det samme hunden kommer ut av buret/bilen skal den ha fått sitt første klikk så fort som mulig, og deretter bør det kun være jobb eller belønning helt til den sitter i buret/bilen igjen. Det skal heller ikke være dødtid mellom repetisjonene. Bruk belønningen til å transportere hunden til neste repetisjon når det er nødvendig. Få lekene lynraskt ned i lomma etter lek, slik at du er klar til å klikke og belønne neste atferd umiddelbart igjen. Kjør korte økter, og planlegg/snakk med instruktør eller treningskamarater kun i pausene.

2. Forsterkningskvalitet
Samtlige hunder på dette kurset var egentlig bruksbare lekehunder - men eierne lekte sjelden mer enn 20% av maks. Noen førere hadde også en liten tendens til å være mer opptatt av om de kunne kontrollere hunden etter lekingen, enn på å gjøre selve leken morsom før hunden. Folk fikk raskt beskjed om å putte alle kontrollfreaktendenser ned i stolsekken, og kjøre opp temperaturen i leken mange hakk.

3. Ren trening
Jeg liker ikke skitten klikkertrening (se artikkel i Canis nr 2/2010), og det ble kjørt julerengjøring på samtlige førere. De vanligste feilene var hånda i lomma for tidlig, synlig belønning, masing på hunden og at de generelt ikke lot hunden gjøre all jobben selv. Mot slutten av dagen var det skinnende rent i treningshallen (helt til de til slutt fikk en kjedingsoppgave - da ble de så fokusert på kjedingen at endel skitten trening fikk spontan tilbakekomst :-)

4. Frivillig atferd
Hundene så generelt ut til å ha ganske få frivillige atferder på reportoaret. De var som regel avhengig av signaler eller bestemte bevegelser fra fører for å tilby noe. Jeg var klar på at hvis hunden ikke kan tilby atferden uavhengig av fører, har man ikke atferden i det hele tatt (ihvertfall ikke i klikkersk sammenheng). Vi jobbet derfor mye på å få hundene igang med å tilby atferder selv i stedet for å vente på tegn fra fører. Dette kommer heldigvis ganske fort fram så snart man overlater jobben til hunden.

5. Mekaniske ferdigheter
Hente belønning kjapt opp (og ned) av lomma, hender ned langs siden til etter klikket, strategisk belønningsplassering, holde styr på alt utstyret selv om man bare har to hender osv. Mekaniske ferdigheter er utrolig viktig for at treningen skal bli effektiv.

6. Klikkerbruk & timing
Jeg noterte meg at mange av hundeførerne valgte å ikke bruke klikkeren på svært mange av atferdene de viste fram i første økt. Som regel skyldes dette at folk syntes det var tungvint å håndtere klikkeren når de samtidig skal belønne med lek, og de foretrekker derfor å ha begge hender fri hele treningen, og i stedet bruke "bra" eller ingen belønningsmarkør i det hele tatt. La meg si det slik: Resten av dagen måtte alle bruke klikkeren hele tiden, med mindre de kunne levere en velbegrunnet dispensasjonssøknad i tre eksemplarer. Klikkeren gjør treningen vår så mye mer presis at jeg mener det er galskap å ikke bruke den så ofte man kan - spesielt ikke hvis den eneste grunnen er at man ikke har utviklet gode nok mekaniske ferdigheter til å bruke den sammen med alt annet man skal ha i hendene.

7. Problemorienterte hundeførere
Alle førerne snakket litt om hunden sin før den første økten. Og alle fokuserte veldig på et eller annet problem de hadde. Nesten alle hundene var visstnok veldig berørte av forstyrrelser. Da de begynte å trene så jeg imidlertid ikke en eneste hund som var spesielt berørt av forstyrrelser. Jeg så noen eksempel på dårlig forsterkningskvalitetog mangel på flyt på frivillige atferder, men forstyrrelser var ihvertfall ikke problemet. Resten av dagen var det derfor forbud mot å snakke om problemer eller bortforklaringer. I stedet trente vi, og alle var enige om at det fungerte bedre :-)

Det var en meget hyggelig gruppe med trenere, og jeg håper jeg kan møte dem igjen neste år. Takk til Mari Rantala som organiserte kurset!


(Foto: Mari Rantala)


(Foto: Mari Rantala)

Anbefalt blogg: Peder Christiansen

Tenkte bare jeg skulle anbefale en ny blogg: http://pedertrenerhund.blogg.no/.

Peder Christiansen har jobbet flere år på Forsvarets Hundeskole. Han er en trener som virkelig vet hva han driver med, og som har mange fornuftige tanker om hundetrening.

Se forøvrig nederst i høyre marg på denne siden for andre flere anbefalte blogger.

Rette utslag i rundering

Idag fikk vi unnagjort vårens første runderingsøkt. Snøen er nå nesten helt borte på østsiden av Trondheim, og Kira ser heldigvis ikke ut til å ha glemt alt siden i høst. Meldingen var fortsatt knirkefri og utslagene er fine, men hun har ikke helt det samme "trøkket" som jeg er vant med fra tidligere hunder ennå. Får håpe det løsner med litt jevnere trening utover våren.

Det var hyggelig å treffe igjen NRH-gjengen. Har ikke trent med dem på et års tid. Når man stort sett bare holder kurs for Canis-instruktører eller trener sammen med hundeførere som trener rundering etter prinsippene fra "Rundering i teori og praksis" lever man fort litt i sin egen boble, så det er ålreit å komme seg ut og se litt "normal" hundetrening av og til.

En av hundene vi trente sammen med idag var en A-godkjent hund som jeg tidligere har sett i aksjon flere ganger, og jeg vet at denne kan gå utrolig bra. Det er faktisk en av de bedre runderingshundene jeg kjenner. Men idag var den ikke like god som jeg har sett den før. Det ble kjørt en enkel økt med bare funn, men ingen av utslagene ble riktig på første forsøk. Hunden bøyde av konsekvent etter 20-30 m, og måtte sendes en gang til før den gikk rett ut og fant figuranten. Når hundefører sendte hunden for andre gang ble den som regel holdt litt lenger i halsbåndet og hundefører var litt mer aktiv med å "fyre" hunden før søk-kommandoen ble gitt. Når dette skjedde for tredje gang på rad kommenterte hundefører "Dette er grunnen til at jeg vil ha figurantene langt ute på alle slag".

Jeg var ikke helt i "instruktørmodus" idag, så jeg kommenterte ikke dette noe ytterligere (veldig ulikt meg, det må ha vært det fine været som gjorde meg litt sløv). Så jeg får heller skrive hva jeg tenkte her i bloggen så jeg ikke dør av forstoppelse i løpet av kvelden: Om du kjører figurantene konsekvent langt ute (50-80 m eller lengre) eller ikke har INGENTING å gjøre med om hunden går rett ut eller ikke.

Det er en utbredt overtro at hvis man bare kjører figurantene langt ute så vil hunden på mystisk vis finne ut at det lønner seg å søke rett og langt ut med en gang. Men dette er IKKE riktig på noen som helst måte (og de gangene dette faktisk blir resultatet skyldes det helt andre ting enn bare avstanden ut til figurantene).

Hunder lærer ikke ved å resonnere seg fram til ting (isåfall hadde flat-coater vært i trøbbel...). Det er ikke slik at de tenker "hm...figurantene er visst alltid langt ute, og ettersom den korteste veien mellom to punkter er ei rett linje må det åpenbart lønne seg å løpe den korteste veien rett ut til 80 meter med en gang".

Hunder lærer av at bestemte atferder blir forsterket i bestemte situasjoner. Så enkelt (og vanskelig) er det...

Ergo, hvis hunden gjentatte ganger bøyer av til høyre eller venstre etter 20-30 meter, og kanskje finner et spor som den deretter følger ut til 50-80 m der den finner figuranten, vil den etter all sannsynlighet også fortsette med nøyaktig det samme mønsteret i framtiden.

Eller, hvis hunden ofte bøyer av etter 20-30 meter, kommer tilbake til hundefører, og deretter får to nivå mer "fyring" før den blir sendt ut på nytt igjen, vil den sannsynligvis fortsette å slurve på første utslag (når eier gir signalet vanlig første gang), og heller vente med å gå skikkelig ut til andre forsøk.

Det er svært mange hundeførere som ødelegger både den første "rene" søk-kommandoen sin, det rene "flying-signalet" eller andre rene signaler, ved å la hunden gjøre feil gang på gang på første signal, og deretter umiddelbart gi den et nytt forsøk der den i stedet for bare det "rene" signalet også får masse annet "støy" med på kjøpet som vanner ut det egentlige signalet.

Løsningen? Sørge for at hunden stort sett alltid finner figuranten når den søker rett ut. Men det har i prinsippet ingenting å si om hunden finner figuranten på 5, 10, 20, 30, 50 eller 100 meter. Så lenge "søk rett ut" blir forsterket ofte nok, vil hunden fortsette å søke rett ut. Det er med andre ord bedre å legge figuranten rett ut på 20 meter og la hunden gjøre et perfekt funn der, enn å la hunden "sykle" seg ut til 50-60 meter. Jeg lar selvfølgelig også hunden min stort gjøre funn på 50-80 meter, men jeg fokuserer ikke på avstanden men at hunden faktisk går rett ut.

Dette kan gjøres ved å
* alltid (tidlig i innlæringen) vite nøyaktig hvor figurantene er plassert
* velge "gater" i skogen der hunden med stor sannsynlighet vil gå slik du ønsker (gjør gatene vanskeligere etterhvert som hunden blir flinkere)
* bruke påvirkning hvis du er usikker på om hunden faktisk vil gå slik du ønsker (heller en påvirkning for mye enn et dårlig utslag!)
* kort sagt være kronisk opptatt av at ting skal bli riktig på første forsøk

Hvis hunden (stort sett) alltid går korrekte utslag på første forsøk, vil den fortsette med det - den har jo aldri lært noe annet...

I tillegg er det en fordel om hunden lærer å starte FRIVILLIG fra midtlinja FØR du lærer den å vente på søk-signalet. Dette er som regel greit for klikkerhunder, men jeg anbefaler det egentlig for alle (kanskje med unntak av de mest krakilske runderingshundene som heller bør prioritere mer kontroll på midtlinja). La enten hunden "tyvstarte" frivillig fra utgangsstilling, eller la den "slite seg" løs når du holder den i halsbåndet. Når hunden gjør dette er det veldig enkelt å legge på søk-signalet samtidig som hunden starter (og når dette er skikkelig innarbeidet skal hunden selvfølgelig lære å vente på signalet også). Da vil du mye lettere få "slippe-en-strikk"-attityden vi ønsker, i stedet for den "skyve-ei-ku-i røven"-attityden som alt for mange runderingshunder har på midtlinja.

Ah...det er godt å være igang med runderingen igjen! :-))

Valpekurs for kommende stjerner

Jeg holder ikke så mange kurs i Trondheim lenger, men i år har jeg fått plass til et par ekstra kurs.

Det første kurset er et valpekurs spesiallaget for konkurransehunder som starter nå allerede 21. april. Hvis du bor i Trondheimsområdet, og har en valp/unghund som du planlegger å konkurrere med i lydighet eller bruks i framtiden er du velkommen til å melde deg på. Påmeldingsfristen er 16. april, og førstemann til mølla-prinsippet gjelder. Les mer om valpekurset her

Jeg har også satt opp et weekendkurs i rundering i Trondheim 2.-4. juli. Både nybegynnere og viderekommende kan bli med. Les mer om runderingskurset her

Lærer hunden mest av å gjøre rett eller feil?

Jeg leste nettopp en blogg som diskuterer om hunder lærer best av å gjøre feil eller å gjøre rett. Dette er et tema som jeg også er veldig opptatt av. Mine kommentarer til nevnte blogg kan leses nedenfor.


Mitt syn er at hunders atferd kan forandres (= læring) av positiv forsterkning, negativ forsterkning, positiv straff, negativ straff og ekstinksjon. Enkelt og greit.

Begrep som "lykkes/mislykkes" og "kontrast mellom rett og feil" blir fort upresise. Når man diskuterer læring med slike "dagligdagse" begrep blir det naturlig nok veldig mange forskjellige meninger, ettersom folk kan legge mye forskjellig i begrepene. I tillegg diskuterer man da på et nivå der man bare gjetter seg til hva som foregår inne i hodet på hunden. Noe av det jeg liker med klikkertrening er at man har et presist begrepsapparat i bunn, så det burde være unødvendig å blande inn ord som bygger på tolkninger og ikke direkte observasjoner (så lenge det ikke gjøres bevisst for å forklare ting enklere for en spesiell målgruppe).

Det må selvfølgelig være en "kontrast mellom rett og feil" under trening for at hunden skal lære. Men det mener jeg at det må være en viss forutsigbarhet i at bestemte atferder blir forsterket, mens andre atferder ikke blir forsterket. Men dette betyr IKKE at man nødvendigvis må legge opp treningen med veldig høy feilprosent. Selv om man trener med 80-95% suksess (noe høyere enn dette er vanskelig for de fleste) vil det fortsatt være en "kontrast" mellom at forsterkningen ikke er tilstede (mens hunden fortsatt jobber/prøver) og at forsterkeren faktisk er tilstede (etter klikket). At hunden gjør mange "feil" er dermed slett ikke noen forutsetning for læring. Feilfri læring er også demonstrert ved tildels avanserte diskriminasjonsoppgaver.


Noen hunder blir mer intense når belønning uteblir, eller når vi avbryter dem når de gjør en feil. Andre hunder "Klapper sammen" og gir opp veldig fort. Når det gjelder hundens attityd til feil tror jeg det påvirkes av følgende faktorer:

* Forsterkningsfrekvens (hvilken suksess-prosent hunden tidligere er trent med - min hypotese er at hvis du ligger på 80-95% suksess vil hunden tåle feil bedre enn om du generelt ligger lavere).

* Forsterkningskvalitet (hvor "glad" hunden er i belønningen - har man en bra forsterker tåler hunden tildels mye lavere forsterkningsfrekvens før den gir opp. Det er i høy grad denne effekten som gir det vi tolker som "bra attityd ved feil")

* Medfødte egenskaper ("bra brukshunder" tåler generelt mer trening med lite belønning enn "vanlige hunder" før de gir opp)

* Hvordan treneren oppfører seg når hunden gjør feil (hvis trener er "nøytral" vil hunden tåle feil bedre enn om fører (ubevisst) oppfører seg på en måte som hunden finner aversiv. Tidligere læringshistorie vil selvfølgelig påvirke hvordan hunden oppfatter slike situasjoner - crossoverhunder takler generelt feil veldig dårlig...)

Godt trente hunder (og også hunder som er "bra" fra naturens side) vil ofte bli mer intense når belønning uteblir (både i forbindelse med feil, og når man bevisst "strekker" varigheten på en atferd). Jeg tror imidlertid at mange overvurderer "verdien av selve feilen" og forveksler dette med en ekstinksjonsburst (en midlertidig økt intensitet når belønning uteblir). Det blir imidlertid bakvendt å påstå at det er selve feilen som skaper (den ofte ønskede) ekstinksjonsbursten. Det er de mange hundre eller tusen tidligere forsterkningene som gjør at det faktisk blir en ekstinksjonsburst når belønningen uteblir. Jeg tror at hunder som ser ut til å takle endel feil med bra attityd selv om de blir trent på godt under 80% suksess, ville taklet feil enda bedre med høyere suksessrate i treningen. Jeg har ihvertfall sett mange flere eksempler på hunder som trenes med lav suksessprosent, og som "klapper sammen" når de gjør feil...

Mitt helt klare råd til alle som ønsker å basere treningen sin på positiv forsterkning er derfor å fokusere på å legge opp treningen slik at hunden gjør riktig mest mulig av tiden. Med det samme man begynner å fokusere på "verdien av feil", har man fått helt feil fokus i treningen (ihvertfall hvis man ønsker å klikkertrene effektivt). Fokus bør ligge på å

* Lære inn nye atferder med så høy suksessprosent som mulig.

* Deretter bør man bygge så høy grad av flyt som mulig.

* Deretter bør man overtrene/kvalitetssikre atferden (og evt signalet) så bra som mulig (fortsatt med høy suksessprosent).

Dette er en helt safe oppskrift som fungerer på alle hunder og alle andre dyr. Å ligge langt under 80% suksess kan fungere på NOEN hunder (ihvertfall på noen atferder) hvis treneren forøvrig er dyktig, men hvis du f.eks. skulle trene en elefant eller spekkhogger etter samme prinsipper er du med høy sannsynlighet død etter noen få treningsøkter. Man kødder ikke med ekstinksjonsburster...

Les mer i Lydighetstrening i teori og praksis

Av og til har man mer flaks enn man strengt tatt fortjener...

Jeg har nettopp gjennomført årets beste lydighetsøkt så langt. Halsgivingen som vi har slitt lenge med, fallt plutselig bare på plass. Vi hadde noen veldig fine repetisjoner på bruksfremmadsendingen, og intensiteten på fri ved fot og innkalling var på et nivå jeg tidligere bare har kunnet drømme om. Og ikke er Kira påtagende understimulert for tiden heller så mye som hun har gått på ski den siste uka, så forklaringen ligger et helt annet sted. Jeg skulle ønske det var min fortjeneste som dyktig trener, men faktum er at den gode treningsøkten tvert imot var et direkte resultat av slurv og latskap fra min side.

Jeg bestemmer meg altså for å kjøre en liten lydighetsøkt med Kira utenfor Canis-kontoret etter arbeidstid. Jeg har ingen plan bortsett fra at jeg skal ut å trene (veeldig lite profesjonelt...). Jeg finner ikke verken pipeball eller kong (som vanligvis er hennes favorittleker) i farten, men ser tilfeldigvis at det ligger en slags fleeceleke slengt på kontorgulvet. Kira har aldri brukt denne leken før, men jeg stapper den i lomma og tenker som så at den får holde idag (særdeles lite profesjonelt....)

Og jaggu holdt det! Kira tennte noe så voldsomt på denne fleeceleken at momenter som vi vanligvis sliter med plutselig gikk i hundre. Ifølge boka skal man finne nye favorittleker gjennom nøye og systematisk testing, men slurv fungerer også åpenbart i noen tilfeller. Får passe på å få med det neste gang "Lydighetstrening i teori og praksis" skal oppdateres :-)

Leken som tilfeldigvis funket for Kira kan du forresten se her. Tilsynelatende er det ikke noe spesielt med den. Den virker riktignok god å bite i, men ellers er det bare et tøystykke... Kanskje var det fargen hun likte? Et eller annet var det ihvertfall. Litt flaks skal man ha...

Rene klikk & treningsfokus

På gårsdagens kurs skjedde det ihvertfall to ting som er verd en liten oppdatering av bloggen.

Det første henger direkte sammen med forrige post om Den vakre lyden av stillhet (og et klikk). En av kurselevene trente hunden i å gå inn i ruta. Det var lagt opp slik at musematta lå noen meter på andre siden av ruta, og hundefører klikket vekselvis når hunden var midt inne i ruta, og når den gikk tvers gjennom ruta helt til musematten. Dette var imidlertid en hund som 1) var særdeles glad i å trampe på musematta, og 2) der eier som oftest hadde rost masse i forbindelse med klikket.

Det som skjedde de gangene hundefører klikket midt inne i ruta var derfor at hunden ikke snudde på klikket, men heller bare fortsatte rett fram til musematta. Bare hvis hundefører roste samtidig, snudde den direkte og kom tilbake for å få belønningen med en gang. Dette illustrerer hvordan overdreven ros i forbindelse med klikket noen ganger KAN gjøre at hunden ikke lenger lytter etter klikket, og blir avhengig av annen hjelp fra fører for å å reagere. Medisinen er heldigvis enkel. Hundefører fikk beskjed om å 1) holde kjeft, og 2) trene på kort avstand til hunden reagerte spontant på klikket igjen. Det tok ikke mer enn 7-8 klikk før klikket igjen virket som det skulle (også på lengre avstand), og hunden bråsnudde midt inne i ruta.

Konklusjon: ros gjerne samtidig som du leker/belønner hvis du føler for det, men vær litt forsiktig med å lage for mye "støy" rett i forbindelse med selve klikket. Vær sikker på at hunden først reagerer på bare klikket før du evt begynner å rose som en del av belønningen. Kort sagt bør selve markøren være litt skillt fra selve belønningen. Hvis ikke kan man kanskje like greit bare droppe bruk av markør, og heller kjøre slavisk med rask og presis belønningsplasering (med de begrensninger dette gir).

Det andre jeg kjørte elevene hardt på denne kvelden var at de skulle bruke belønningen til å få hunden i posisjon til neste repetisjon, slik at det var enkelt for hunden å tilby atferden på nytt igjen med det samme den hadde svelget godbiten, eller hundefører hadde avsluttet lekingen. Håkon og jeg hadde dagen før benyttet bilturen fra Oslo til Trondheim til å diskutere "treningsfokus" i flere timer, og det var derfor moro å kjøre elevene litt ekstra hardt på dette i går. Det er utrolig hvor mye bedre flyt det blir i treningen av dette lille tiltaket, og hvor mye mer "profesjonelle" kurselevene plutselig virker når de kjører hardt på dette. Plutselig blir det ingen tidssløsende transporter, eller dødperioder i treningsøkten der hundefører surrer med å putte leker ned i lommene, mens hunden står der og ikke har sjansen til å oppnå belønning i flere sekunder. Resultatet av at det plutselig er mulig å oppnå belønning hele tiden, resulterer selvfølgelig også i hunder som er "på" under hele treningsøkta. Hundens atferd henger merkelig nok sammen med hvordan vi trener... :-)

PS: Canis har satt opp to seminarer i sommer med Kathy Sdao, Ken Ramirez og Michele Pouliot. Dette er en unik sjanse til å oppleve tre av verdens beste klikkertrenere - på samme seminar!

Se mer info her:

11.-12. august: Oslo

13.-14. august: Roskilde

Den vakre lyden av stillhet (og et klikk!)

Da jeg holdt kurs i går kveld kom det opp en interessant problemstilling. Tidligere på samme kurs (og mange andre kurs) hadde samme spørsmål allerede vært oppe flere ganger, men denne kvelden fikk vi også illustrert det i praksis.

Spørsmålet er som følger: Hvor mye bør hundefører snakke/rose i forbindelse med belønning av hunden?

De aller fleste klikkertrenere er vel enige i at man bør holde kjeft og la hunden gjøre jobben FØR du klikker. ETTER klikket er det imidlertid vanlig å rose hunden samtidig som man leker eller serverer godbitene. Noen roser mye, andre mindre - og noen (nesten) ikke i det hele tatt.

Min preferanse har alltid vært å trene forholdsvis lydløst. Men når folk har spurt har jeg som regel svart noe sånt som at så lenge de holder kjeft før klikket, skal ikke jeg mase så mye om de roser eller ikke. Jeg vil jo ikke frata folk gleden ved å trene hund, og enkelte liker tydeligvis å snakke mye (pick your fights...).

Men ikke minst etter gårsdagens kurs ser jeg at det kanskje kan presiseres litt grundigere når man bør holde kjeft og ikke.

Vi trente en hund ved hjelp av targeting til å lukke en skapdør. Hunden gjorde dette fint så lenge target sticken ble holdt inntil skapet, men når vi forsøkte å fade target sticken var det vanskelig for hunden, og det gikk tidvis litt for lang tid mellom hvert klikk. Når hunden gjorde riktig klikket fører, deretter så hun "bra!", og fortsatte som regel å rose med andre ord mens hun tok godbiten opp av lomma og ga den til hunden (og sannsynligvis snakket hun også mens hunden svelget godbiten før hun stoppet).

Dette er slett ikke uvanlig, og det er heller ikke noe "feil" med dette rent teoretisk sett. Men der jeg stod i døråpningen av det lille rommet og observerte treningen, og så på hunden som hadde problemer med å skjønne hva den skulle gjøre, slo det meg bare at "det er for mye støy her".

Så jeg ba hundefører bli med på et eksperiment: Ikke si noen ting - bare klikk når hunden gjør riktig og belønn uten å si noe som helst. Hundefører gjorde lydig som jeg sa, og etter få klikk var det en helt annen flyt i treningen. Det gikk plutselig mye kortere tid mellom hvert klikk, og hunden så generelt mindre frustrert ut.

Dette KAN selvfølgelig være tilfeldig. Kanskje hadde det løsnet akkurat nå om vi hadde fortsatt som vanlig også. Men jeg tror ikke det. I de minuttene vi kjørte lydløs trening er jeg faktisk ganske sikker på at ting ble mye mer tydelig for hunden. Plutselig var det helt stille i rommet. Ingen kontinuerlig strøm av bakgrunnsstøy og halvveis effektive betingede forsterkere (ros). Den eneste lyden som brøt stillheten i rommet hver gang hunden gjorde riktig, var et klikk. Og det slo meg hvor mye mer tydelig klikket plutselig hørtes ut nå. Jeg er rimelig sikker på at hunden følte det på samme måte.

Ut fra denne erfaringen (og selvfølgelig mange lignende erfaringer - de som kjenner meg vet at jeg alltid har likt lydløs trening...) har jeg kommet fram til to prinsipper, som jeg tror kan være ganske fornuftige å holde seg til (inntil det blir motbevist):

1. Hvis du er i en fase av treningen der TIMING er viktigst (dvs i fasen der hunden fortsatt strever med å forstå nøyaktig hva den skal gjøre) bør du fokusere på å gjøre klikket så tydelig (og presist) som mulig - blant annet ved å unngå all unødvendig bakgrunnsstøy.

2. Hvis du allerede har lært hunden atferden godt, og FORSTERKNINGSKVALITET er viktigere enn timing, har det mindre å si om du roser mye etter klikket eller ikke. Hvis hunden f.eks. leker bedre når du roser samtidig, skal du bare bable i vei så mye du vil :-)

Vi mennesker er vanedyr. Vi har lært siden tidenes morgen at vi skal rose hundene våre når vi belønner dem. Og ettersom vi liker å belønne hundene våre, er det følgelig veldig forsterkende for oss å rose, og det kan være riktig vanskelig å slutte når man først har blitt vant til å gjøre det. Jeg sier heller ikke at man skal slutte å rose etter klikket, MEN i tilfeller der timing er spesielt viktig er det bedre å bruke skalpell enn å bruke snøskuffe. I denne fasen trenger hunden først og fremst informasjon, og denne tror jeg vi kan gi mye mer tydelig ved å la klikkeren være det eneste som bryter stillheten.

Så får du heller snakke litt ekstra i kaffepausen etterpå... :-)

Klikk, stimuluskontroll & belønningsplassering - in one!

Beklager lang tid siden siste post. Håper det blir bedre tid til både hundetrening & blogging resten av vinteren (konkurransene har ofte en tendens til å komme brått når snøen forsvinner...).

Tenkte på en treningsdetalj som kanskje er verd et lite innlegg. På øvelser som gå foran, (bruks-)fremmadsending, ruta, hopp over hinder og andre øvelser der hunden skal bevege seg vekk fra oss, er det ganske vanlig at fører innledningsvis forsterker ved å kaste ball eller godbit over hodet på hunden når den beveger seg i riktig retning. Mange klikkertrenere velger bevisst å ikke bruke klikkeren under denne treningen, fordi de ikke vil at hunden skal snu seg mot fører når man klikker. Man vil heller prioritere å skape en sterkere forventning framover for lettere å kunne shape fram riktig atferd.

Dette fungerer som regel greit, men det er slett ikke uten utfordringer å time kastene helt perfekt slik at hunden alltid har hodet framover idet den får øye på ballen/godbiten. Kasteferdighetene er som kjent ikke likt fordelt mellom landets hundetrenere, og det er fort gjort at hunden snur seg akkurat idet man kaster, eller idet ballen allerede er i luften bak den, og det vil man helst ikke forsterke for mange ganger.

Jeg tenkte derfor jeg ville slå et slag for å bruke klikkeren også i denne treningen, ettersom det etter min erfaring gjør det lettere å time ting riktig - uten å gå på akkord med optimal belønningsplassering.

Det jeg gjør ved trening av øvelser som nevnt ovenfor, er å lære hunden at klikket (eller "bra!") betyr "se/gå/løp framover, så kommer belønningen der". Klikket er ikke bare en betinget forsterker. Det er også et signal (cue). Som regel lærer vi hunden at klikket signaliserer "se på meg" eller "kom til meg" (for å få belønningen), men som med alle andre stimuli kan vi gi klikket akkurat den betydningen vi selv ønsker i bestemte situasjoner. Det koker altså ned til basic stimuluskontrolltrening.

Jeg bruker å lære inn "framover-klikket" på følgende måte.

1. Hunden beveger seg framover, jeg kaster ball/godbit framover over hodet på hunden, men klikker først idet hunden ser belønningen i luften eller på bakken foran seg. Klikket er signalet, mens atferden som jeg "døper" er "se/gå/løpe framover og ta belønningen". Dette blir gjentatt flere ganger. Se eksempel på trinn 1 i filmen nedenfor, husk å slå på lyden (ikke så enkelt å klikke, filme og kaste godbit med bare to hender, men du skjønner sikkert poenget).



2. Så flytter jeg signalet (i dette tilfellet klikket!) litt framover i tid. Jeg klikker nå etter at jeg har kastet, f.eks. like før hunden ser ballen foran seg. Går dette bra flytter jeg klikket enda litt lenger framover. Hvis jeg derimot ser at hunden snur seg tilbake når jeg klikker kjører jeg steg 1 noen flere ganger først. Hvis du gjør det riktig skal du allerede nå ha sett at hunden kikker framover, eller til og med setter opp farten framover idet samme den hører klikket.

3. Når steg 2 er i boks flytter jeg klikket så langt fram som jeg ønsker! Jeg er nå sikker på at hunden vil fortsette framover selv om det går 1-3 sekunder etter klikket før ballen kommer. Nå kan jeg slippe ned skuldrene og kun fokusere på å klikke den atferden jeg egentlig vil forsterke (det vil si å gå/løpe/hoppe framover), og trenger ikke lenger å kaste på tiendelen riktig for at belønningsplasseringen skal bli optimal.

Neste film viser eksempel på hvordan det fungerer på steg 3 under trening av galloppfasen på bruksfremmadsendingen (bruker her ordet "bra" i stedet for klikkeren, men det er samme prinsipp):



Enda et eksempel på fremmad hopp. Legg merke til at hunden ikke snur seg på bra, men heller setter opp farten framover, selv om den ikke ser ballen med en gang.



Ja, denne bloggen er for spesielt interesserte... Ha en fin treningshelg!

Framslag & bakslag i rundering

I hundetidsskriftet Canis nr. 1/2010 har jeg skrevet en artikkel om framslag og bakslag i rundering. Hovedpoengene i denne artikkelen tror jeg kan oppsummeres som følger:

1. Framslag er på langt nær det viktigste med runderingen, og dette bør også gjenspeiles i treningsprioriteringene

2. Ikke ha det travelt med å få 100% framslag - vær fornøyd med at det blir gradvis flere og flere framslag etterhvert (og husk pkt 1!)

3. Stabile framslag er summen av mange små deler

Jeg understreker også i artikkelen at jeg absolutt ikke ønsker "lydighetsframslag". Derimot ønsker jeg en hund som søker intenst og fokusert etter figuranten 100% av tiden, og likevel slår mest mulig framover. Dette er nemlig to helt forskjellige ting. Jeg går nærmere inn på denne forskjellen i artikkelen.

Jmf pkt 1 mener jeg det viktigste hos en runderingshund er

* "trøkk" og utholdenhet i søket

* en pålitelig melding

* figurantsikkerhet (at hunden sjelden mister figuranter som den har sjansen til å finne).

* at hunden søker rett og langt nok ut

* bra flying (minst mulig stopp på midtlinja under søket)

* god og positiv styring/kontakt med hundefører på midtlinja

* at hunden kommer rimelig kjapt på innkalling

Først en gang etter disse punktene vil jeg muligens rangere framslag. Men jakten på framslag bør aldri gå på bekostning av noen av de ovennevnte punktene. Og det trenger det selvfølgelig heller ikke å gjøre. Man kan gjøre mange småting tidlig i innlæringen som øker sjansene for å få mest mulig framslag senere, selv om man først og fremst har fokus på andre ting tidlig i innlæringen. Se flere detaljer om dette i artikkelen.

Jmf pkt 3 er det mitt syn at stabile framslag er summen av flere deler:

* hunden bør være meget sikker å søke minst 50 m rett ut, uansett terreng (gjerne litt på skrå framover i tillegg)

* hunden må ikke være overdrevent sporfokusert

* hunden bør bare lete "passe" lenge på hvert utslag, og trekke inn mot deg rimelig snart hvis den ikke finner noe 60-70 meter ut (uansett om du roper eller ikke)

* hunden må ha en "bra" innkalling (men ikke nødvendigvis "absolutt")

* hunden må ha lært å trekke korteste vei rett inn til deg på midtlinja (ikke korteste vei inn til stien, og deretter løpe stien fram til deg!)

* hunden bør ha en bra flying

Hvis du har problemer med mye bakslag kan du gjerne tenke litt etter om det er noen av de nevnte punktene hunden din bør bli bedre på, og jobbe konkret med disse. Gjør du det vil du sannsynligvis få gradvis flere framslag jo mer du trener.

Les hele artikkelen i Canis nr. 1/2010.

Info om runderingskurs med Morten

Antiskuddredseltrening på nyttårsaften

I høst har jeg jobbet endel med skuddredselen til Kira. Vi har tilbrakt flere timer på skytebanen, og også jobbet litt med 9 mm startpistol i kombinasjon med godbitsøk. Les mer om hovedprinsippene for treningen her.

Læringsprinsippene som brukes i denne treningen er hovedsaklig en kombinasjon av habituering og motbetinging. I tillegg jobber jeg med fellesdekk separat for å gjøre henne trygg på denne øvelsen uten skudd. Når hun ikke reagerer noe særlig på skuddene skal vi begynne å trene fellesdekk med skudd, men det er for tidlig for Kira ennå, dessverre.

Tilvenning til skudd tar tid (og er kjedelig!). Utfordringen er derfor å få trent nok på det til å få framgang. Men en anledning som nyttårsaften kan man ikke la gå fra seg. Fra kl 20 og utover kjørte jeg to korte økter med godbitsøk, for å forberede Kira på den planlagte "hovedøkten" ved midnatt. Tidlig på kvelden var det ikke mer raketter enn at Kira (sammen med gamlemor Tia som er fjellstø på alt som smeller) kunne kjøre godbitsøk med tørrfor i hagen uten å bry seg.

Da klokka var 23.55 la jeg ut et tredje godbitsøk, fortsatt med tørrforkuler. Nå hadde naboene kommet skikkelig igang med feiringen, og det smalt friskt rundt ørene. Kira søkte fortsatt greit etter tørrforkulene, men etter noen minutter gikk halen merkbart ned, selv om hun fortsatte søket.


(Godbitsøk med tørrfor kl. 23:58. Lav hale og elendig trening...)

Da kom Cecilie ut døra, og hun så med en gang at dårlig trening var in progress (hun er flink til å se sånt...). Hun løper derfor inn og kommer ut igjen med restene av kveldens kalkunmiddag, som hun sprer utover plenen. Begge hundene fyrer seg opp flere hakk, og i løpet av et halvt minutt er halen til Kira ikke bare oppe, men formelig vibrerer mens hun søker som en gal etter kalkunrestene (før Tia tar alle!).


(Godbitsøk med kalkun og logrende haler kl. 00:01 - mye bedre trening...)

Etter et par minutter begynner det å bli tomt for kalkun i snøen, og Kira begynner igjen å kaste noen bekymrede blikk opp på rakettene. Det ligger fortsatt masse tørrfor i snøen, men de var tydeligvis ikke nok i denne situasjonen. Det er nå midnatt, og lydnivået har tatt seg opp enda et hakk. Cecilie løper inn igjen, og kommer ut med en stor pakke sosisser som vi raskt kaster ut i snøen. Begge hundene går inn i happy-modus igjen, og søker som gale med logrende haler. Ved hjelp av en pakke kjøttpålegg som har gått ut på dato holder vi hundene i søk til ca. 00:10. Da begynner rakettene å roe seg ned, og vi avslutter en vellykket økt. Men Kira vil ikke være med inn frivillig... :-)

Moralen for kvelden er at forsterkningskvalitet er viktig, også ved motbetinging. Ved motbetinging er det helt vesentlig at man klarer å utløse ønsket refleks (glede / "happy-modus") i den situasjonen som tidligere utløste redsel (skudd/fyrverkeri). Så lenge det ikke smalt så mye oppnådde jeg dette greit nok med tørrforkuler, men når smellene økte, var ikke tørrforet nok til å utløse ønsket refleks. Lyden av fyrverkeriet ble for mye. Når jeg sluttet å være gnien fikk jeg imidlertid en helt annen treningseffekt.

Understreker at denne treningen ikke kan kopieres med alle hunder som er redd for skudd/fyrverkeri. Hvis hunden er meget redd skal den selvfølgelig IKKE trenes midt på nyttårsaften. En slik hund vil ikke engang tenke på en hel kalkun som står rett foran den i en slik situasjonen, og dermed blir det heller ingen motbetinging. Det er viktig å se at du faktisk klarer å utløse den refleksen du ønsker - hvis ikke må du trene i en enklere situasjon.

En god start hvis hunden er veldig redd er å starte treningen innendørs med en lydCD. SoundsScary er et bra produkt. Når dette går bra på høyt volum, kan neste steg være skytebanen (på god avstand til å begynne med), og siste steg er enkeltskudd med 9 mm på gradvis nærmere avstand.

På hvert steg kan man gjerne gjøre en kombinasjon av å bare "være" i situasjonen (sitt og les avisa eller gå litt rundt uten å gi hunden noe særlig oppmerksomhet) eller å kjøre mer aktiv motbetinging (ved hjelp av f.eks. godbitsøk). Hele tiden må hundens atferd observeres nøye, slik at man holder seg på riktig side. Hvis hunden blir redd virker slik trening mot sin hensikt.

Shaping av en fremtidig klikkertrener

Karoline (snart 3 år) har den siste måneden begynt å kommentere sine foreldres bilkjøring fra baksetet. Hvis vi kjører med kun en hånd på rattet brøler hun "BEGGE HENDENE PÅ RATTET!" med stor autoritet. Dette var veldig sjarmerende til å begynne med, men da vi kjørte til barnehagen idag tidlig slo det meg at å være så flink til å påpeke andres feil (spesielt mine feil!) så tidlig kanskje ikke er helt bra for den framtidige personlighetsutviklingen.

Jeg prøvde derfor på særdeles pedagogisk vis å forklare henne at hun i stedet kunne si "nå er du flink, far!" når jeg faktisk holdt i rattet med begge hender. Jeg tok deretter den ene hånda vekk fra rattet i et par sekunder, og tilbake igjen. "Flink far!" kommer det fra barnesetet med et stort smil. Jeg tar hånda vekk noen sekunder og tilbake igjen, og på nytt smeller det "flink far" fra barnesetet (noe hun selvfølgelig fikk masse ros for).

De 7 minuttene til barnehagen kjørte vi flytbasert trening og fikk til en god del repetisjoner på dette - og jeg fikk en veldig god start på dagen (ros funker på humøret!). Blir spennende å se om ferdigheten sitter når jeg henter henne i barnehagen senere idag.

Hvis jeg etterhvert greier å overføre dette til andre områder (og ikke minst vedlikeholde ferdighetene i å påpeke sine foreldres gode egenskaper gjennom tenårene og fram til hun flytter på hybel) mener jeg bestemt at det bør kvalifisere til Nobelprisen i et eller annet...

(U)strategisk levering av forsterker

Når jeg sliter litt med en øvelse med Kira er det en ting som alltid hjelper: Jeg gir tispeskinnet til Cecilie og ber henne lære det inn i stedet. Funker hver gang :-)

Dette var tilfelle med krypøvelsen vår i forrige uke. Etter at det har gått bra framover med Kira på denne øvelsen en stund, var det plutselig ground zero, uten at jeg helt så hvorfor. Bikkja bare reiste seg i et sett... Så i stedet for å fortsette å rive meg i det tynne håret jeg har, ga jeg godbiter og klikker til Cecilie som straks tok utfordringen. På noen få økter har hun nå kommet veldig godt igang med å shape fram en kryp med en og en bakfot (ikke enkelt for Kira som har altfor lange bein og rygg som en dachs).

Cecilie er på mange måter en mye mer "old style klikkertrener" enn meg. Hun klikkertrener i grove trekk akkurat som vi gjorde for 10 år siden. Hun bruker ikke masse energi på belønningsplassering, kvalitetssikring og annet "jåleri". Joda, hun bruker disse teknikkene også rett som det er, men hovedfokus er helt klart på TKFF og ferdig med det. Og i motsetning til meg får hun til absolutt alle bikkjer hun tar i...

Jeg fikk meg ihvertfall en liten aha-opplevelse når jeg så hvordan hun trente når hun overtok Kira. Selv har jeg kjørt veldig gjennomført strategisk belønningsplassering når jeg trente kryp. Godbiten serveres alltid oppover og litt bak (mens hun ligger) for å "presse" bakparten hennes ned, eller på bakken mellom frambeina (mens hun fortsatt ligger) når jeg trenger mer framdrift i atferden. Men likevel fikk jeg etterhvert store problemer med at hun reiste seg hele tiden (spesielt når det var vått på bakken).

Når Cecilie tok over Kira startet hun i stedet med (tilsynelatende) helt totalt usystematisk belønningsplassering. Hun klikket for frivillig ligg, og kastet så godbiten ganske skjødesløst slik at Kira riktignok kunne tatt den hvis hun fortsatt ble liggende, men i starten valgte hun å reise seg for å ta dem i ca. 75% av repetisjonene. De gangene hun valgte å bli liggende å spise belønningen fikk hun ofte et ekstra klikk for dette. Cecilie fortsatte å maskingeværklikke ligg/bli liggende til Kira var som limt til bakken, og man nærmest kunne se at hun tenkte "ånei" hver gang hun måtte reise seg for å få tak i godbiten ("så slitsomt - jeg skal jo snart bare legge meg igjen uansett!").

Deretter økte Cecilie kriteriet til "flytt to forlabber". Så snart det var rimelig bra flyt på framlabbsflyttingen, flyttet hun fokus til baklabbene, og klikket for å flytte en og en baklabb (i stedet for å "hoppe" med to framlabber samtidig). Hun kjørte fortsatt samme "skjødesløse" belønningsplassering, og lot ikke til å bekymre seg for at Kira reiste seg opp for å spise godbitene rett som det var. Kira fikk innimellom et ekstra klikk for å legge seg ned igjen eller for å bli liggende, men stort sett måtte hun både legge seg og flytte to bakføtter for å tjene det neste klikket. Og jo lenger ut i økta de kom, jo sjeldnere og sjeldnere reiste Kira seg - akkurat motsatt av slik mine egne siste treningsøkter hadde forløpt. Når jeg trente med slavisk belønningsplassering i liggende posisjon, lå hun gjerne bra i starten av økta, men reiste seg opp oftere og oftere jo lenger ut i økta vi kom.

Så kommer 1000-kroners spørsmålet: Hvorfor ga "ustrategisk" belønningsplassering så mye bedre resultater i akkurat dette tilfellet?

Jeg klikket for riktig atferd og leverte i tillegg belønningen i liggende posisjon. Cecilie klikket for riktig atferd, men lot ofte hunden reise seg for å ta belønningen. Og likevel er Kira limt til bakken i slutten av Cecilie sine økter, mens hun altfor ofte reiser seg i slutten av øktene når jeg trener.

Min hypotese er at Cecilie sin framgangsmåte i tillegg til å forsterke kryp/bli liggende også ekstingverer å reise seg. Kira erfarer flere ganger at når hun reiser seg koster det mer energi å tjene neste klikk ettersom hun må bruke kreftene på å legge seg ned igjen for å kunne tilby neste kryp-bevegelse. Elementær atferdsøkonomi tilsier derfor at hun etterhvert vil reise seg sjeldnere og sjeldnere (og dette stemmer tydeligvis også i praksis!). Jeg på min side forsterket også å bli liggende, men å reise seg ble ikke ekstingvert på samme måte. Tvert imot er det meget mulig at å reise seg ble (negativt) forsterket ettersom det er slitsomt å ligge & krype lenge om gangen med den lange kroppen hennes, og å reise seg blir en kjærkommen pause. I Cecilie sitt tilfelle blir å reise seg ingen kjærkommen pause, men heller bortkastet tid og energi.

Det kan virke motstridende at Cecilie faktisk ekstingverer å reise seg, ettersom Kira jo faktisk mange ganger reiser seg og spiser godbiten. Man skulle kanskje tro at å reise seg i stedet ville blitt forsterket. Men det viser seg jo tydelig at å reise seg slett ikke blir forsterket i praksis. Hvorfor?

Cecilie hadde selvfølgelig svaret på det også: Hunden lærer mer av klikket enn av godbiten. Det er selve klikket (for å bli liggende eller krype) som gir "ryggmargsinformasjonen". Når hunden reiser seg for å spise godbiten er den så fokusert på å følge etter godbiten at atferden (å reise seg) ikke blir forsterket i særlig grad. Det blir omtrent samme fenomen som med lokking. Ved lokking er hunder som regel så fokuserte på å følge etter godbiten at de ikke "registrerer" hvilken atferd de utfører akkurat da. Klikkene de får når de tilbyr en atferd frivillig går imidlertid "rett i ryggmargen".

En annen måte å se dette på er at når jeg trente kryp med Kira, var det jeg selv som tok ansvaret for at hun skulle bli liggende ved å servere godbiten i posisjon. Ved å belønne konsekvent på denne måten fratok jeg Kira ansvaret for å bli liggende på egen hånd - hun bare ble stort sett liggende likevel fordi godbitene tilfeldigvis ble servert der nede. Når Cecilie trener er det derimot Kira som selv må ta det fulle og hele ansvar for å bli liggende. Cecilie hjelper henne ikke i det hele tatt - hun gjør det tvert imot vanskeligere for henne å bli liggende ved å kaste godbitene "ustrategisk", men er desto mer nøye med å gi Kira informasjon (klikk!) om hva som er riktig atferd.

Dette innlegget må ikke tolkes dithen at strategisk belønningsplassering er unødvendig. Det mener verken Cecilie eller jeg. I svært mange øvelser er det svært nyttig å plassere belønningen på en spesiell måte, spesielt tidlig i innlæringen. I Lydighetstrening i teori og praksis argumenterer vi imidlertid for at man før eller siden bør komme bort fra konsekvent belønningsplassering og i stedet kvalitetssikre atferdene slik at hunden kan utføre atferden riktig uavhengig av hvor belønningen kommer fra.

Det hører også med til historien at etterhvert som Kira ble mer og mer limt til bakken, begynte Cecilie også å belønne mer stragetisk i liggende posisjon, f.eks. for å få bakparten til Kira lavere osv. Men dette begynte hun med først ETTER at Kira selv hadde begynt å ta ansvaret for å bli liggende.

De siste årene har mange klikkertrenere blitt mer og mer opptatt av belønningsplassering, og ofte mindre og mindre opptatt av klikkeren. Kanskje kan det være en god idé for flere enn meg å gå litt mer back to basic, av og til. Klikkertrening er jo egentlig veldig enkelt...

Effektiv kur mot avstandsmelding

I helga var det siste samling med årets elitegruppe i bruks. Et av helgas mange høydepunkter var meldingstreningen med Musse (blanding av australsk villhund og kanonkule).


Musse søker fantastisk, men har tidvis store problemer med avstandsmelding/feilmelding (glidende overgang...). Han tar bittet når han kjenner lukten av figuranten, når han ser figuranten og også av og til på vei ut når han sannsynligvis tror det er en figurant der ute.

Medisinen mot dette er (til å begynne med) en streng diett med direkte belønning (der figuranten klikker og belønner hunden i det lille sekundet han står foran figuranten og "spør" om direkte belønning før han har tatt fastbittet) og løsbittmelding. Men for å få forsterket riktig atferd er det en forutsetning at hunden ikke tar fastbittet for tidlig. Den vanligste løsningen på dette er å stramme opp bringkobbelet slik at hunden ikke har sjans til å ta det. På den måten kan man i stedet forsterke at hunden går helt fram til figuranten uten å ta fastbittet. Ulempen med å stramme opp bittet på denne måten er imidlertid at så snart man slakker det og hunden kjenner at det dunker mot brystet igjen, vil hunden ofte ta det like raskt som før.

Cecilie har imidlertid laget en smart patent for dette problemet. I stedet for å stramme opp bittet lar man det bare være like slakt som vanlig (eller evt enda slakkere!), men taper plast eller plastfolie rundt bittet slik at det er umulig for hunden å ta bittet, selv om det dunker mot brystet like mye som vanlig.


På Musse hadde dette tilsynelatende veldig bra effekt. Vi kjørte en minirunderingsøkt med synlige figuranter (på 5-20 meters avstand) der planen var å vekselvis kjøre løsbitt eller forsterke at hunden gikk helt fram til fig uten å ta fastbittet med direkte belønning. På den første repetisjonen tok Musse bittet ca. 2 meter før figuranten, men fikk direkte belønning likevel i håp om at han skulle glemme å ta fastbittet neste gang. Men på andre utslag tok han bittet allerede på andre galloppsteg, og vi avbrøt da repetisjonen uten belønning og rigget bringkobbelet med plastfolie.

Deretter ble Musse sendt ut på tredje utslag. Etter noen få galloppsteg mot den synlige figuranten bøyde han hodet og grabbet etter bittet, men fikk ikke tak i det. Det er forferdelig synd at vi ikke fikk filmet Musses ansiktsutrykk forfra akkurat da... Han fikk i stedet direkte belønning når han kom fram til figuranten, og i resten av økta (ca. 20 utslag?) prøvde han ikke å ta etter fastbittet en eneste gang.

Etterpå kommenterte de andre treningskameratene spøkefullt at
-"nå tar han vel aldri fastbittet igjen noen gang, selv ikke når han skal ta det".

"Vel, i såfall får du sende meg en email så skal jeg nok hjelpe deg med det", sa Cecilie.

Da smeller helgas beste melding fra tørrvittige Carina (Musses eier):
- "Da får jeg vel bare beskjed om å huske å ta av plastfolien..."

Å rigge fastbittet på denne måten kan være en god idé for de aller fleste bringkobbelhunder som er litt for raske på avtrekkeren. Da kan man mye enklere trene med både løsbitt og direkte belønning, og være helt sikker på at hunden ikke gjør feil samtidig som man habituerer dunkingen av fastbittet mot brystet.

Alle svensker der ute må bare huske å fjerne plasten før neste konkurranse :-)

(U)strategisk levering av forsterker

Når jeg sliter litt med en øvelse med Kira er det en ting som alltid hjelper: Jeg gir tispeskinnet til Cecilie og ber henne lære det inn i stedet. Funker hver gang :-)

Dette var tilfelle med krypøvelsen vår i forrige uke. Etter at det har gått bra framover med Kira på denne øvelsen en stund, var det plutselig ground zero, uten at jeg helt så hvorfor. Bikkja bare reiste seg i et sett... Så i stedet for å fortsette å rive meg i det tynne håret jeg har, ga jeg godbiter og klikker til Cecilie som straks tok utfordringen. På noen få økter har hun nå kommet veldig godt igang med å shape fram en kryp med en og en bakfot (ikke enkelt for Kira som har altfor lange bein og rygg som en dachs).

Cecilie er på mange måter en mye mer "old style klikkertrener" enn meg. Hun klikkertrener i grove trekk akkurat som vi gjorde for 10 år siden. Hun bruker ikke masse energi på belønningsplassering, kvalitetssikring og annet "jåleri". Joda, hun bruker disse teknikkene også rett som det er, men hovedfokus er helt klart på TKFF og ferdig med det. Og i motsetning til meg får hun til absolutt alle bikkjer hun tar i...

Jeg fikk meg ihvertfall en liten aha-opplevelse når jeg så hvordan hun trente når hun overtok Kira. Selv har jeg kjørt veldig gjennomført strategisk belønningsplassering når jeg trente kryp. Godbiten serveres alltid oppover og litt bak (mens hun ligger) for å "presse" bakparten hennes ned, eller på bakken mellom frambeina (mens hun fortsatt ligger) når jeg trenger mer framdrift i atferden. Men likevel fikk jeg etterhvert store problemer med at hun reiste seg hele tiden (spesielt når det var vått på bakken).

Når Cecilie tok over Kira startet hun i stedet med (tilsynelatende) helt totalt usystematisk belønningsplassering. Hun klikket for frivillig ligg, og kastet så godbiten ganske skjødesløst slik at Kira riktignok kunne tatt den hvis hun fortsatt ble liggende, men i starten valgte hun å reise seg for å ta dem i ca. 75% av repetisjonene. De gangene hun valgte å bli liggende å spise belønningen fikk hun ofte et ekstra klikk for dette. Cecilie fortsatte å maskingeværklikke ligg/bli liggende til Kira var som limt til bakken, og man nærmest kunne se at hun tenkte "ånei" hver gang hun måtte reise seg for å få tak i godbiten ("så slitsomt - jeg skal jo snart bare legge meg igjen uansett!").

Deretter økte Cecilie kriteriet til "flytt to forlabber". Så snart det var rimelig bra flyt på framlabbsflyttingen, flyttet hun fokus til baklabbene, og klikket for å flytte en og en baklabb (i stedet for å "hoppe" med to framlabber samtidig). Hun kjørte fortsatt samme "skjødesløse" belønningsplassering, og lot ikke til å bekymre seg for at Kira reiste seg opp for å spise godbitene rett som det var. Kira fikk innimellom et ekstra klikk for å legge seg ned igjen eller for å bli liggende, men stort sett måtte hun både legge seg og flytte to bakføtter for å tjene det neste klikket. Og jo lenger ut i økta de kom, jo sjeldnere og sjeldnere reiste Kira seg - akkurat motsatt av slik mine egne siste treningsøkter hadde forløpt. Når jeg trente med slavisk belønningsplassering i liggende posisjon, lå hun gjerne bra i starten av økta, men reiste seg opp oftere og oftere jo lenger ut i økta vi kom.

Så kommer 1000-kroners spørsmålet: Hvorfor ga "ustrategisk" belønningsplassering så mye bedre resultater i akkurat dette tilfellet?

Jeg klikket for riktig atferd og leverte i tillegg belønningen i liggende posisjon. Cecilie klikket for riktig atferd, men lot ofte hunden reise seg for å ta belønningen. Og likevel er Kira limt til bakken i slutten av Cecilie sine økter, mens hun altfor ofte reiser seg i slutten av øktene når jeg trener.

Min hypotese er at Cecilie sin framgangsmåte i tillegg til å forsterke kryp/bli liggende også ekstingverer å reise seg. Kira erfarer flere ganger at når hun reiser seg koster det mer energi å tjene neste klikk ettersom hun må bruke kreftene på å legge seg ned igjen for å kunne tilby neste kryp-bevegelse. Elementær atferdsøkonomi tilsier derfor at hun etterhvert vil reise seg sjeldnere og sjeldnere (og dette stemmer tydeligvis også i praksis!). Jeg på min side forsterket også å bli liggende, men å reise seg ble ikke ekstingvert på samme måte. Tvert imot er det meget mulig at å reise seg ble (negativt) forsterket ettersom det er slitsomt å ligge & krype lenge om gangen med den lange kroppen hennes, og å reise seg blir en kjærkommen pause. I Cecilie sitt tilfelle blir å reise seg ingen kjærkommen pause, men heller bortkastet tid og energi.

Det kan virke motstridende at Cecilie faktisk ekstingverer å reise seg, ettersom Kira jo faktisk mange ganger reiser seg og spiser godbiten. Man skulle kanskje tro at å reise seg i stedet ville blitt forsterket. Men det viser seg jo tydelig at å reise seg slett ikke blir forsterket i praksis. Hvorfor?

Cecilie hadde selvfølgelig svaret på det også: Hunden lærer mer av klikket enn av godbiten. Det er selve klikket (for å bli liggende eller krype) som gir "ryggmargsinformasjonen". Når hunden reiser seg for å spise godbiten er den så fokusert på å følge etter godbiten at atferden (å reise seg) ikke blir forsterket i særlig grad. Det blir omtrent samme fenomen som med lokking. Ved lokking er hunder som regel så fokuserte på å følge etter godbiten at de ikke "registrerer" hvilken atferd de utfører akkurat da. Klikkene de får når de tilbyr en atferd frivillig går imidlertid "rett i ryggmargen".

En annen måte å se dette på er at når jeg trente kryp med Kira, var det jeg selv som tok ansvaret for at hun skulle bli liggende ved å servere godbiten i posisjon. Ved å belønne konsekvent på denne måten fratok jeg Kira ansvaret for å bli liggende på egen hånd - hun bare ble stort sett liggende likevel fordi godbitene tilfeldigvis ble servert der nede. Når Cecilie trener er det derimot Kira som selv må ta det fulle og hele ansvar for å bli liggende. Cecilie hjelper henne ikke i det hele tatt - hun gjør det tvert imot vanskeligere for henne å bli liggende ved å kaste godbitene "ustrategisk", men er desto mer nøye med å gi Kira informasjon (klikk!) om hva som er riktig atferd.

Dette innlegget må ikke tolkes dithen at strategisk belønningsplassering er unødvendig. Det mener verken Cecilie eller jeg. I svært mange øvelser er det svært nyttig å plassere belønningen på en spesiell måte, spesielt tidlig i innlæringen. I Lydighetstrening i teori og praksis argumenterer vi imidlertid for at man før eller siden bør komme bort fra konsekvent belønningsplassering og i stedet kvalitetssikre atferdene slik at hunden kan utføre atferden riktig uavhengig av hvor belønningen kommer fra.

Det hører også med til historien at etterhvert som Kira ble mer og mer limt til bakken, begynte Cecilie også å belønne mer stragetisk i liggende posisjon, f.eks. for å få bakparten til Kira lavere osv. Men dette begynte hun med først ETTER at Kira selv hadde begynt å ta ansvaret for å bli liggende.

De siste årene har mange klikkertrenere blitt mer og mer opptatt av belønningsplassering, og ofte mindre og mindre opptatt av klikkeren. Kanskje kan det være en god idé for flere enn meg å gå litt mer back to basic, av og til. Klikkertrening er jo egentlig veldig enkelt...

Hvordan få en flat-coat til å se smart ut?

Overskriften kan kanskje virke som et mission impossible, men det ER faktisk mulig. Hemmeligheten er doggie-zen!


Den siste måneden har jeg kjørt veldig mye avstandsbelønning og bruk av doggie-zen og omvendtlokking for å kvalitetssikre atferdene til Kira. Hun begynner nå virkelig å bli DZ-klok. Men i tillegg til at atferdene begynner å bli mye mer stabile, er kanskje det som slår meg mest hvor utrolig mye smartere bikkja plutselig virker. Tidligere har hun alltid sett mer eller mindre dum ut (som en helt normal flat-coat med andre ord...). Det hadde vel noe med det livlige blikket å gjøre, og de litt virrende øynene som sa "ball", "mat", "kong", "NÅ!".

Men når jeg ser på henne under trening nå, er det liksom som om det er noen hjemme der inne. Og det er mye mindre "armer og bein" som går i alle retninger. Hun virker generelt mye mer målrettet i alt hun gjør.

Jeg kjører en god del med kattemat som avstandsbelønning utenfor appellbanen, samtidig som jeg bruker pipeball/kong/fille eller "vanlige" godbiter til å belønne inne på banen. Med ujevne mellomrom får hun værsågod til kattematen når hun kommer tilbake og avleverer leken (eller nettopp har svelget en kjedelig godbit).

Jeg kjører også endel "dobbel DZ" ved at jeg bruker pipeballen til å kvalitetssikre atferder (f.eks. får henne til å hoppe fram over hinderet selv om pipeballen ligger under foten min klar til å sparkes). Hun jobber da først for pipeballen, men så snart hun har fått den i munnen kommer hun rett tilbake og presser ballen i hånda mi for å få meg til å si værsågod til kattematen. Sånt må kreve endel mer avansert hjernearbeid enn å bare gå korteste vei mot belønningen til enhver tid, slik hunder ofte gjør når vi kjører strategisk levering av forsterker veldig gjennomført. (Kjører du i tillegg mye lokking sammen med konsekvent belønningsplassering blir ihvertfall bikkja di dum som et brød :-)

I boka "Lydighetstrening i teori og praksis" anbefaler vi å bruke strategisk plassering av forsterkeren under innlæring av atferder, når det gjør innlæringen mer effektiv (f.eks. ved å servere godbiten/leken slik at hunden er i riktig fri ved fot posisjon når den får belønningen). Men så snart atferden er sånn rimelig bra på plass, bør man begynne å kvalitetssikre den ved å kjøre avstandsbelønning og/eller omvendtlokking.

Man får en helt annen sikkerhet i atferden på denne måten. Det er kanskje vanskelig for utenforstående å se forskjellen mellom en hund som går fri ved foten i riktig posisjon bare fordi belønningen tilfeldigvis alltid blir servert ved venstre lår, og en hund som går i riktig posisjon uansett hvor belønningen er plassert eller kommer fra - fordi den har lært at riktig posisjon alltid er kriteriet. Men jeg kan love deg at du vil merke forskjellen selv (spesielt hvis du har en dum flat-coat :-)

I neste utgave av Hundetidsskriftet Canis som kommer ca. 5. oktober har jeg skrevet en lengre artikkel som beskriver mange praktiske eksempler på hvordan du kan doggie-zen kvalitetssikre forskjellige atferder som hunden din kan. Du kan bestille abonnement på Canis her.

Julerengjøring på bringkobbelmeldinger

I løpet av helgas runderingskurs brukte jeg mye tid på å shine opp bringkobbelmeldingen til flere av deltakerne. Jeg vil gjerne ha en helt "ren" og klokkeklar melding. Alt annet regner jeg som slurv.



Hunden skal

* selvstendig ta (løs)bittet fra bakken ute hos figuranten (den skal ikke behøve hjelp i form av at fig peker på bittet eller holder det i hånda)

* selvstendig komme inn til fører i bra fart (uten at fører trenger å rope eller rose på vei inn)
selvstendig sette seg i utgangsstilling (uten at fører trenger å hjelpe til med å kommandere "på plass", rose, vrikke på baken eller flytte på seg osv.)

* selvstendig holde fast bittet helt til fører sier takk (fører skal bestemme når hunden skal slippe bittet - ikke hunden).

* vente på vis-kommando fra fører (ikke tyvstarte)

* påvise raskt og sikkert på én vis-kommando, både når påvisningen skjer med eller uten line (hunden skal ikke være avhengig av at fig roper, at hundefører springer ut samtidig eller bruker ekstrakommandoer)

Alt annet enn dette er som sagt slurv. Men det er ikke enkelt. Selv meget dyktige hundetrenere har veldig lett for å begynne å hjelpe hunden hvis den slurver med meldingen. Og når man hjelper hunden når den gjør feil i kjeden, forsterker man feilene. Dermed må man hjelpe hunden enda mer neste gang og plutselig har man en veldig dårlig melding...

Det morsomme (?) er jo at de fleste av disse hundeførerne har en aldeles utmerket apportering/utgangsstilling alle andre plasser enn i bringkobbelmeldingen. Men ettersom de akkurat her har hjulpet hunden når den gjør feil, har hunden lært å slurve. Hunder blir hurtig utrolig flinke til å slurve hvis vi forsterker at de gjør det...

Medisinen er enkel, spesielt med hunder som egentlig har en bra apportering/utgangsstilling, men som senere er blitt møkket opp av at fører har forsterket feil. Stå stille, hold kjeft og la hunden gjøre hele jobben selv!

Når man går fra å hjelpe hunden masse med meldingen til å ikke hjelpe den i det hele tatt, er en ting sikkert. Du vil få masse testing fra hundens side. Hunden kan prøve å forlate figuranten uten å ta bittet, bli stående og vente på at fører skal rope på den, fortsette forbi hundefører med bittet i stedet for å komme inn i utgangsstilling osv osv.

Det er dumt å kaste bort hundens krefter på å gjøre all denne testingen på 50 meters avstand. I stedet starter vi derfor på maks 5 meter. Det er lettere for hunden å gjøre kjeden riktig i lavere tempo, og hvis vi får feil eller testing på et punkt i kjeden er det lettere for hunden å rette opp feilen. I tillegg unngår vi å slite ut hunden med unødvendig løping, og kan kjøre flere repetisjoner på det vi trenger å trene på, nemlig å ta bittet + å avlevere det i korrekt utgangsstilling. Å løpe kan hunden fra før.

I starten godtar vi at hunden gjør feil uten å avbryte dette. I stedet står vi bare stille og venter til hunden fullfører hele kjeden på egen hånd. Hundene vi trente i helgen prøvde blant annet følgende testevarianter:

* Forlate fig uten å ta bittet (fastbittet eller løsbittet som lå på bakken). Hundefører står da bare helt rolig når hunden kommer tilbake uten bittet og venter på at hunden frivillig løper ut igjen og plukker bittet (noe de aller fleste gjør etter 2-3 forsøk).

* Fortsette forbi hundefører med bittet i munnen, ta 3 runder før den setter seg i utgangsstilling, setter seg skjevt osv osv. Hundefører står da bare helt stille uten å si noen ting. Hundene kunne da prøve å løpe til fig med en gang (men denne er selvfølgelig passiv) før de til slutt satte seg korrekt i utgangsstilling med bittet - først da får de påvis-signalet.

* En hund var avhengig av dobbelkommando for å påvise. Fører sa da "vis!" en gang og stod deretter helt rolig. Hunden kikket på fører i 2 sekunder, og fikk deretter en rakett i baken og løp ut til fig på egen hånd. Etter noen repetisjoner var nølingen borte.

For hver 5-metersmelding hundene greide å gjennomføre helt uten hjelp så vi at flyten ble gradvis bedre. Oppskriften er å kjøre slike 5-metersmeldinger til hunden kan gjøre 20 slike meldinger på rad korrekt og helt uten hjelp, på både sittende, liggende og stående figuranter (skjulte figuranter, figuranter i trær osv bør også trenes inn på kort avstand i slike økter!).

Først når meldingen er skikkelig automatisert på kort avstand øker vi avstanden til 10-15 m, 20-30 m og til slutt 50 m. Å øke avstanden når meldingen allerede er automatisert på kort avstand går VELDIG fort. Å øke avstanden FØR meldingen er skikkelig automatisert fører til mange feil, og ofte en usikker melding (spesielt hvis fører i tillegg faller tilbake til gamle synder med å hjelpe hunden igjen...).

Dette opplegget kjører jeg ikke bare på "gamle" hunder som trenger julerengjøring på meldingen. Det fungerer enda bedre på hunder som nettopp har lært å melde. Med Kira har jeg kjørt flere slike økter med 5-meters meldinger i sommer. I starten kjørte vi mest med løsbitt for å gjøre henne sikker å i lete etter løsbittet hos fig. Gjerne minst 20 meldinger pr. økt. Deretter begynte vi å kjøre en og annen repetisjon der det ikke var noe løsbitt hos fig, og da tok hun fastbittet veldig kjapt (dette kommer som regel nesten av seg selv når hunden er flink til å plukke løsbittet uten hjelp).

I disse øktene der vi kjører 15-30 meldinger på kort avstand liker jeg også å putte inn noen repetisjoner med direkte belønning innimellom løsbitt/fastbittmeldingene. Hunden vet aldri hva som kommer på neste fig. Ideell atferd når hunden kommer ut til fig, slik jeg ser det, er å stoppe (uten å røre fig) og stå rolig foran fig i 1-2 sekunder (for å sjekke om det kommer direkte belønning). Deretter vil jeg at hunden skal kaste et kort blikk ned på bakken, og hvis det ikke er et løsbitt der skal den gripe fastbittet og løpe tilbake til fører. Ved å variere mellom løsbitt, fastbitt og direkte belønning får man som regel akkurat denne atferden.

De gangene figuranten kjører direkte belønning foretrekker jeg også at figuranten bruker klikker og klikker presist når hunden har stått og ventet i ca. 1 sekund. Dette er den beste måten å forebygge avstandmelding (som lett kan utvikle seg videre til feilmelding). Hvis hunden griper fastbittet veldig kjapt, kjører jeg mer direkte belønning eller løsbitt. Hvis hunden har tungt for å melde med fastbittet kjører jeg flere fastbittmeldinger for å balansere dette. Det gjelder å gjøre hunden akkurat passe lett på avtrekkeren.

De 4 siste treningsøktene har Kira kjørt fastbittet i søket på full avstand og hun har fortsatt ikke gjort feil med fastbittmeldingen (det kan selvfølgelig dukke opp senere i enkelte situasjoner, men ettersom vi har automatisert meldingen såpass bra på kort avstand forventer jeg ihvertfall mye mindre trøbbel enn folk flest.).

For å gjenta konklusjonen: Hvis du vil ha en bra bringkobbelmelding (eller apportering i feltsøket for den saks skyld!): STÅ ROLIG & HOLD KJEFT OG LA HUNDEN GJØRE JOBBEN. Hvis du føler behov for å hjelpe hunden går du sannsynligvis for fort fram i treningen (lumping) eller har rett og slett mangel på is i magen - gode hundeførere må ha det :-)

Lær mer om innlæring av bringkobbelmeldingen på CanisTV eller i boka Rundering i teori og praksis.