Shaping av en fremtidig klikkertrener

Karoline (snart 3 år) har den siste måneden begynt å kommentere sine foreldres bilkjøring fra baksetet. Hvis vi kjører med kun en hånd på rattet brøler hun "BEGGE HENDENE PÅ RATTET!" med stor autoritet. Dette var veldig sjarmerende til å begynne med, men da vi kjørte til barnehagen idag tidlig slo det meg at å være så flink til å påpeke andres feil (spesielt mine feil!) så tidlig kanskje ikke er helt bra for den framtidige personlighetsutviklingen.

Jeg prøvde derfor på særdeles pedagogisk vis å forklare henne at hun i stedet kunne si "nå er du flink, far!" når jeg faktisk holdt i rattet med begge hender. Jeg tok deretter den ene hånda vekk fra rattet i et par sekunder, og tilbake igjen. "Flink far!" kommer det fra barnesetet med et stort smil. Jeg tar hånda vekk noen sekunder og tilbake igjen, og på nytt smeller det "flink far" fra barnesetet (noe hun selvfølgelig fikk masse ros for).

De 7 minuttene til barnehagen kjørte vi flytbasert trening og fikk til en god del repetisjoner på dette - og jeg fikk en veldig god start på dagen (ros funker på humøret!). Blir spennende å se om ferdigheten sitter når jeg henter henne i barnehagen senere idag.

Hvis jeg etterhvert greier å overføre dette til andre områder (og ikke minst vedlikeholde ferdighetene i å påpeke sine foreldres gode egenskaper gjennom tenårene og fram til hun flytter på hybel) mener jeg bestemt at det bør kvalifisere til Nobelprisen i et eller annet...

(U)strategisk levering av forsterker

Når jeg sliter litt med en øvelse med Kira er det en ting som alltid hjelper: Jeg gir tispeskinnet til Cecilie og ber henne lære det inn i stedet. Funker hver gang :-)

Dette var tilfelle med krypøvelsen vår i forrige uke. Etter at det har gått bra framover med Kira på denne øvelsen en stund, var det plutselig ground zero, uten at jeg helt så hvorfor. Bikkja bare reiste seg i et sett... Så i stedet for å fortsette å rive meg i det tynne håret jeg har, ga jeg godbiter og klikker til Cecilie som straks tok utfordringen. På noen få økter har hun nå kommet veldig godt igang med å shape fram en kryp med en og en bakfot (ikke enkelt for Kira som har altfor lange bein og rygg som en dachs).

Cecilie er på mange måter en mye mer "old style klikkertrener" enn meg. Hun klikkertrener i grove trekk akkurat som vi gjorde for 10 år siden. Hun bruker ikke masse energi på belønningsplassering, kvalitetssikring og annet "jåleri". Joda, hun bruker disse teknikkene også rett som det er, men hovedfokus er helt klart på TKFF og ferdig med det. Og i motsetning til meg får hun til absolutt alle bikkjer hun tar i...

Jeg fikk meg ihvertfall en liten aha-opplevelse når jeg så hvordan hun trente når hun overtok Kira. Selv har jeg kjørt veldig gjennomført strategisk belønningsplassering når jeg trente kryp. Godbiten serveres alltid oppover og litt bak (mens hun ligger) for å "presse" bakparten hennes ned, eller på bakken mellom frambeina (mens hun fortsatt ligger) når jeg trenger mer framdrift i atferden. Men likevel fikk jeg etterhvert store problemer med at hun reiste seg hele tiden (spesielt når det var vått på bakken).

Når Cecilie tok over Kira startet hun i stedet med (tilsynelatende) helt totalt usystematisk belønningsplassering. Hun klikket for frivillig ligg, og kastet så godbiten ganske skjødesløst slik at Kira riktignok kunne tatt den hvis hun fortsatt ble liggende, men i starten valgte hun å reise seg for å ta dem i ca. 75% av repetisjonene. De gangene hun valgte å bli liggende å spise belønningen fikk hun ofte et ekstra klikk for dette. Cecilie fortsatte å maskingeværklikke ligg/bli liggende til Kira var som limt til bakken, og man nærmest kunne se at hun tenkte "ånei" hver gang hun måtte reise seg for å få tak i godbiten ("så slitsomt - jeg skal jo snart bare legge meg igjen uansett!").

Deretter økte Cecilie kriteriet til "flytt to forlabber". Så snart det var rimelig bra flyt på framlabbsflyttingen, flyttet hun fokus til baklabbene, og klikket for å flytte en og en baklabb (i stedet for å "hoppe" med to framlabber samtidig). Hun kjørte fortsatt samme "skjødesløse" belønningsplassering, og lot ikke til å bekymre seg for at Kira reiste seg opp for å spise godbitene rett som det var. Kira fikk innimellom et ekstra klikk for å legge seg ned igjen eller for å bli liggende, men stort sett måtte hun både legge seg og flytte to bakføtter for å tjene det neste klikket. Og jo lenger ut i økta de kom, jo sjeldnere og sjeldnere reiste Kira seg - akkurat motsatt av slik mine egne siste treningsøkter hadde forløpt. Når jeg trente med slavisk belønningsplassering i liggende posisjon, lå hun gjerne bra i starten av økta, men reiste seg opp oftere og oftere jo lenger ut i økta vi kom.

Så kommer 1000-kroners spørsmålet: Hvorfor ga "ustrategisk" belønningsplassering så mye bedre resultater i akkurat dette tilfellet?

Jeg klikket for riktig atferd og leverte i tillegg belønningen i liggende posisjon. Cecilie klikket for riktig atferd, men lot ofte hunden reise seg for å ta belønningen. Og likevel er Kira limt til bakken i slutten av Cecilie sine økter, mens hun altfor ofte reiser seg i slutten av øktene når jeg trener.

Min hypotese er at Cecilie sin framgangsmåte i tillegg til å forsterke kryp/bli liggende også ekstingverer å reise seg. Kira erfarer flere ganger at når hun reiser seg koster det mer energi å tjene neste klikk ettersom hun må bruke kreftene på å legge seg ned igjen for å kunne tilby neste kryp-bevegelse. Elementær atferdsøkonomi tilsier derfor at hun etterhvert vil reise seg sjeldnere og sjeldnere (og dette stemmer tydeligvis også i praksis!). Jeg på min side forsterket også å bli liggende, men å reise seg ble ikke ekstingvert på samme måte. Tvert imot er det meget mulig at å reise seg ble (negativt) forsterket ettersom det er slitsomt å ligge & krype lenge om gangen med den lange kroppen hennes, og å reise seg blir en kjærkommen pause. I Cecilie sitt tilfelle blir å reise seg ingen kjærkommen pause, men heller bortkastet tid og energi.

Det kan virke motstridende at Cecilie faktisk ekstingverer å reise seg, ettersom Kira jo faktisk mange ganger reiser seg og spiser godbiten. Man skulle kanskje tro at å reise seg i stedet ville blitt forsterket. Men det viser seg jo tydelig at å reise seg slett ikke blir forsterket i praksis. Hvorfor?

Cecilie hadde selvfølgelig svaret på det også: Hunden lærer mer av klikket enn av godbiten. Det er selve klikket (for å bli liggende eller krype) som gir "ryggmargsinformasjonen". Når hunden reiser seg for å spise godbiten er den så fokusert på å følge etter godbiten at atferden (å reise seg) ikke blir forsterket i særlig grad. Det blir omtrent samme fenomen som med lokking. Ved lokking er hunder som regel så fokuserte på å følge etter godbiten at de ikke "registrerer" hvilken atferd de utfører akkurat da. Klikkene de får når de tilbyr en atferd frivillig går imidlertid "rett i ryggmargen".

En annen måte å se dette på er at når jeg trente kryp med Kira, var det jeg selv som tok ansvaret for at hun skulle bli liggende ved å servere godbiten i posisjon. Ved å belønne konsekvent på denne måten fratok jeg Kira ansvaret for å bli liggende på egen hånd - hun bare ble stort sett liggende likevel fordi godbitene tilfeldigvis ble servert der nede. Når Cecilie trener er det derimot Kira som selv må ta det fulle og hele ansvar for å bli liggende. Cecilie hjelper henne ikke i det hele tatt - hun gjør det tvert imot vanskeligere for henne å bli liggende ved å kaste godbitene "ustrategisk", men er desto mer nøye med å gi Kira informasjon (klikk!) om hva som er riktig atferd.

Dette innlegget må ikke tolkes dithen at strategisk belønningsplassering er unødvendig. Det mener verken Cecilie eller jeg. I svært mange øvelser er det svært nyttig å plassere belønningen på en spesiell måte, spesielt tidlig i innlæringen. I Lydighetstrening i teori og praksis argumenterer vi imidlertid for at man før eller siden bør komme bort fra konsekvent belønningsplassering og i stedet kvalitetssikre atferdene slik at hunden kan utføre atferden riktig uavhengig av hvor belønningen kommer fra.

Det hører også med til historien at etterhvert som Kira ble mer og mer limt til bakken, begynte Cecilie også å belønne mer stragetisk i liggende posisjon, f.eks. for å få bakparten til Kira lavere osv. Men dette begynte hun med først ETTER at Kira selv hadde begynt å ta ansvaret for å bli liggende.

De siste årene har mange klikkertrenere blitt mer og mer opptatt av belønningsplassering, og ofte mindre og mindre opptatt av klikkeren. Kanskje kan det være en god idé for flere enn meg å gå litt mer back to basic, av og til. Klikkertrening er jo egentlig veldig enkelt...

Effektiv kur mot avstandsmelding

I helga var det siste samling med årets elitegruppe i bruks. Et av helgas mange høydepunkter var meldingstreningen med Musse (blanding av australsk villhund og kanonkule).


Musse søker fantastisk, men har tidvis store problemer med avstandsmelding/feilmelding (glidende overgang...). Han tar bittet når han kjenner lukten av figuranten, når han ser figuranten og også av og til på vei ut når han sannsynligvis tror det er en figurant der ute.

Medisinen mot dette er (til å begynne med) en streng diett med direkte belønning (der figuranten klikker og belønner hunden i det lille sekundet han står foran figuranten og "spør" om direkte belønning før han har tatt fastbittet) og løsbittmelding. Men for å få forsterket riktig atferd er det en forutsetning at hunden ikke tar fastbittet for tidlig. Den vanligste løsningen på dette er å stramme opp bringkobbelet slik at hunden ikke har sjans til å ta det. På den måten kan man i stedet forsterke at hunden går helt fram til figuranten uten å ta fastbittet. Ulempen med å stramme opp bittet på denne måten er imidlertid at så snart man slakker det og hunden kjenner at det dunker mot brystet igjen, vil hunden ofte ta det like raskt som før.

Cecilie har imidlertid laget en smart patent for dette problemet. I stedet for å stramme opp bittet lar man det bare være like slakt som vanlig (eller evt enda slakkere!), men taper plast eller plastfolie rundt bittet slik at det er umulig for hunden å ta bittet, selv om det dunker mot brystet like mye som vanlig.


På Musse hadde dette tilsynelatende veldig bra effekt. Vi kjørte en minirunderingsøkt med synlige figuranter (på 5-20 meters avstand) der planen var å vekselvis kjøre løsbitt eller forsterke at hunden gikk helt fram til fig uten å ta fastbittet med direkte belønning. På den første repetisjonen tok Musse bittet ca. 2 meter før figuranten, men fikk direkte belønning likevel i håp om at han skulle glemme å ta fastbittet neste gang. Men på andre utslag tok han bittet allerede på andre galloppsteg, og vi avbrøt da repetisjonen uten belønning og rigget bringkobbelet med plastfolie.

Deretter ble Musse sendt ut på tredje utslag. Etter noen få galloppsteg mot den synlige figuranten bøyde han hodet og grabbet etter bittet, men fikk ikke tak i det. Det er forferdelig synd at vi ikke fikk filmet Musses ansiktsutrykk forfra akkurat da... Han fikk i stedet direkte belønning når han kom fram til figuranten, og i resten av økta (ca. 20 utslag?) prøvde han ikke å ta etter fastbittet en eneste gang.

Etterpå kommenterte de andre treningskameratene spøkefullt at
-"nå tar han vel aldri fastbittet igjen noen gang, selv ikke når han skal ta det".

"Vel, i såfall får du sende meg en email så skal jeg nok hjelpe deg med det", sa Cecilie.

Da smeller helgas beste melding fra tørrvittige Carina (Musses eier):
- "Da får jeg vel bare beskjed om å huske å ta av plastfolien..."

Å rigge fastbittet på denne måten kan være en god idé for de aller fleste bringkobbelhunder som er litt for raske på avtrekkeren. Da kan man mye enklere trene med både løsbitt og direkte belønning, og være helt sikker på at hunden ikke gjør feil samtidig som man habituerer dunkingen av fastbittet mot brystet.

Alle svensker der ute må bare huske å fjerne plasten før neste konkurranse :-)

(U)strategisk levering av forsterker

Når jeg sliter litt med en øvelse med Kira er det en ting som alltid hjelper: Jeg gir tispeskinnet til Cecilie og ber henne lære det inn i stedet. Funker hver gang :-)

Dette var tilfelle med krypøvelsen vår i forrige uke. Etter at det har gått bra framover med Kira på denne øvelsen en stund, var det plutselig ground zero, uten at jeg helt så hvorfor. Bikkja bare reiste seg i et sett... Så i stedet for å fortsette å rive meg i det tynne håret jeg har, ga jeg godbiter og klikker til Cecilie som straks tok utfordringen. På noen få økter har hun nå kommet veldig godt igang med å shape fram en kryp med en og en bakfot (ikke enkelt for Kira som har altfor lange bein og rygg som en dachs).

Cecilie er på mange måter en mye mer "old style klikkertrener" enn meg. Hun klikkertrener i grove trekk akkurat som vi gjorde for 10 år siden. Hun bruker ikke masse energi på belønningsplassering, kvalitetssikring og annet "jåleri". Joda, hun bruker disse teknikkene også rett som det er, men hovedfokus er helt klart på TKFF og ferdig med det. Og i motsetning til meg får hun til absolutt alle bikkjer hun tar i...

Jeg fikk meg ihvertfall en liten aha-opplevelse når jeg så hvordan hun trente når hun overtok Kira. Selv har jeg kjørt veldig gjennomført strategisk belønningsplassering når jeg trente kryp. Godbiten serveres alltid oppover og litt bak (mens hun ligger) for å "presse" bakparten hennes ned, eller på bakken mellom frambeina (mens hun fortsatt ligger) når jeg trenger mer framdrift i atferden. Men likevel fikk jeg etterhvert store problemer med at hun reiste seg hele tiden (spesielt når det var vått på bakken).

Når Cecilie tok over Kira startet hun i stedet med (tilsynelatende) helt totalt usystematisk belønningsplassering. Hun klikket for frivillig ligg, og kastet så godbiten ganske skjødesløst slik at Kira riktignok kunne tatt den hvis hun fortsatt ble liggende, men i starten valgte hun å reise seg for å ta dem i ca. 75% av repetisjonene. De gangene hun valgte å bli liggende å spise belønningen fikk hun ofte et ekstra klikk for dette. Cecilie fortsatte å maskingeværklikke ligg/bli liggende til Kira var som limt til bakken, og man nærmest kunne se at hun tenkte "ånei" hver gang hun måtte reise seg for å få tak i godbiten ("så slitsomt - jeg skal jo snart bare legge meg igjen uansett!").

Deretter økte Cecilie kriteriet til "flytt to forlabber". Så snart det var rimelig bra flyt på framlabbsflyttingen, flyttet hun fokus til baklabbene, og klikket for å flytte en og en baklabb (i stedet for å "hoppe" med to framlabber samtidig). Hun kjørte fortsatt samme "skjødesløse" belønningsplassering, og lot ikke til å bekymre seg for at Kira reiste seg opp for å spise godbitene rett som det var. Kira fikk innimellom et ekstra klikk for å legge seg ned igjen eller for å bli liggende, men stort sett måtte hun både legge seg og flytte to bakføtter for å tjene det neste klikket. Og jo lenger ut i økta de kom, jo sjeldnere og sjeldnere reiste Kira seg - akkurat motsatt av slik mine egne siste treningsøkter hadde forløpt. Når jeg trente med slavisk belønningsplassering i liggende posisjon, lå hun gjerne bra i starten av økta, men reiste seg opp oftere og oftere jo lenger ut i økta vi kom.

Så kommer 1000-kroners spørsmålet: Hvorfor ga "ustrategisk" belønningsplassering så mye bedre resultater i akkurat dette tilfellet?

Jeg klikket for riktig atferd og leverte i tillegg belønningen i liggende posisjon. Cecilie klikket for riktig atferd, men lot ofte hunden reise seg for å ta belønningen. Og likevel er Kira limt til bakken i slutten av Cecilie sine økter, mens hun altfor ofte reiser seg i slutten av øktene når jeg trener.

Min hypotese er at Cecilie sin framgangsmåte i tillegg til å forsterke kryp/bli liggende også ekstingverer å reise seg. Kira erfarer flere ganger at når hun reiser seg koster det mer energi å tjene neste klikk ettersom hun må bruke kreftene på å legge seg ned igjen for å kunne tilby neste kryp-bevegelse. Elementær atferdsøkonomi tilsier derfor at hun etterhvert vil reise seg sjeldnere og sjeldnere (og dette stemmer tydeligvis også i praksis!). Jeg på min side forsterket også å bli liggende, men å reise seg ble ikke ekstingvert på samme måte. Tvert imot er det meget mulig at å reise seg ble (negativt) forsterket ettersom det er slitsomt å ligge & krype lenge om gangen med den lange kroppen hennes, og å reise seg blir en kjærkommen pause. I Cecilie sitt tilfelle blir å reise seg ingen kjærkommen pause, men heller bortkastet tid og energi.

Det kan virke motstridende at Cecilie faktisk ekstingverer å reise seg, ettersom Kira jo faktisk mange ganger reiser seg og spiser godbiten. Man skulle kanskje tro at å reise seg i stedet ville blitt forsterket. Men det viser seg jo tydelig at å reise seg slett ikke blir forsterket i praksis. Hvorfor?

Cecilie hadde selvfølgelig svaret på det også: Hunden lærer mer av klikket enn av godbiten. Det er selve klikket (for å bli liggende eller krype) som gir "ryggmargsinformasjonen". Når hunden reiser seg for å spise godbiten er den så fokusert på å følge etter godbiten at atferden (å reise seg) ikke blir forsterket i særlig grad. Det blir omtrent samme fenomen som med lokking. Ved lokking er hunder som regel så fokuserte på å følge etter godbiten at de ikke "registrerer" hvilken atferd de utfører akkurat da. Klikkene de får når de tilbyr en atferd frivillig går imidlertid "rett i ryggmargen".

En annen måte å se dette på er at når jeg trente kryp med Kira, var det jeg selv som tok ansvaret for at hun skulle bli liggende ved å servere godbiten i posisjon. Ved å belønne konsekvent på denne måten fratok jeg Kira ansvaret for å bli liggende på egen hånd - hun bare ble stort sett liggende likevel fordi godbitene tilfeldigvis ble servert der nede. Når Cecilie trener er det derimot Kira som selv må ta det fulle og hele ansvar for å bli liggende. Cecilie hjelper henne ikke i det hele tatt - hun gjør det tvert imot vanskeligere for henne å bli liggende ved å kaste godbitene "ustrategisk", men er desto mer nøye med å gi Kira informasjon (klikk!) om hva som er riktig atferd.

Dette innlegget må ikke tolkes dithen at strategisk belønningsplassering er unødvendig. Det mener verken Cecilie eller jeg. I svært mange øvelser er det svært nyttig å plassere belønningen på en spesiell måte, spesielt tidlig i innlæringen. I Lydighetstrening i teori og praksis argumenterer vi imidlertid for at man før eller siden bør komme bort fra konsekvent belønningsplassering og i stedet kvalitetssikre atferdene slik at hunden kan utføre atferden riktig uavhengig av hvor belønningen kommer fra.

Det hører også med til historien at etterhvert som Kira ble mer og mer limt til bakken, begynte Cecilie også å belønne mer stragetisk i liggende posisjon, f.eks. for å få bakparten til Kira lavere osv. Men dette begynte hun med først ETTER at Kira selv hadde begynt å ta ansvaret for å bli liggende.

De siste årene har mange klikkertrenere blitt mer og mer opptatt av belønningsplassering, og ofte mindre og mindre opptatt av klikkeren. Kanskje kan det være en god idé for flere enn meg å gå litt mer back to basic, av og til. Klikkertrening er jo egentlig veldig enkelt...

Hvordan få en flat-coat til å se smart ut?

Overskriften kan kanskje virke som et mission impossible, men det ER faktisk mulig. Hemmeligheten er doggie-zen!


Den siste måneden har jeg kjørt veldig mye avstandsbelønning og bruk av doggie-zen og omvendtlokking for å kvalitetssikre atferdene til Kira. Hun begynner nå virkelig å bli DZ-klok. Men i tillegg til at atferdene begynner å bli mye mer stabile, er kanskje det som slår meg mest hvor utrolig mye smartere bikkja plutselig virker. Tidligere har hun alltid sett mer eller mindre dum ut (som en helt normal flat-coat med andre ord...). Det hadde vel noe med det livlige blikket å gjøre, og de litt virrende øynene som sa "ball", "mat", "kong", "NÅ!".

Men når jeg ser på henne under trening nå, er det liksom som om det er noen hjemme der inne. Og det er mye mindre "armer og bein" som går i alle retninger. Hun virker generelt mye mer målrettet i alt hun gjør.

Jeg kjører en god del med kattemat som avstandsbelønning utenfor appellbanen, samtidig som jeg bruker pipeball/kong/fille eller "vanlige" godbiter til å belønne inne på banen. Med ujevne mellomrom får hun værsågod til kattematen når hun kommer tilbake og avleverer leken (eller nettopp har svelget en kjedelig godbit).

Jeg kjører også endel "dobbel DZ" ved at jeg bruker pipeballen til å kvalitetssikre atferder (f.eks. får henne til å hoppe fram over hinderet selv om pipeballen ligger under foten min klar til å sparkes). Hun jobber da først for pipeballen, men så snart hun har fått den i munnen kommer hun rett tilbake og presser ballen i hånda mi for å få meg til å si værsågod til kattematen. Sånt må kreve endel mer avansert hjernearbeid enn å bare gå korteste vei mot belønningen til enhver tid, slik hunder ofte gjør når vi kjører strategisk levering av forsterker veldig gjennomført. (Kjører du i tillegg mye lokking sammen med konsekvent belønningsplassering blir ihvertfall bikkja di dum som et brød :-)

I boka "Lydighetstrening i teori og praksis" anbefaler vi å bruke strategisk plassering av forsterkeren under innlæring av atferder, når det gjør innlæringen mer effektiv (f.eks. ved å servere godbiten/leken slik at hunden er i riktig fri ved fot posisjon når den får belønningen). Men så snart atferden er sånn rimelig bra på plass, bør man begynne å kvalitetssikre den ved å kjøre avstandsbelønning og/eller omvendtlokking.

Man får en helt annen sikkerhet i atferden på denne måten. Det er kanskje vanskelig for utenforstående å se forskjellen mellom en hund som går fri ved foten i riktig posisjon bare fordi belønningen tilfeldigvis alltid blir servert ved venstre lår, og en hund som går i riktig posisjon uansett hvor belønningen er plassert eller kommer fra - fordi den har lært at riktig posisjon alltid er kriteriet. Men jeg kan love deg at du vil merke forskjellen selv (spesielt hvis du har en dum flat-coat :-)

I neste utgave av Hundetidsskriftet Canis som kommer ca. 5. oktober har jeg skrevet en lengre artikkel som beskriver mange praktiske eksempler på hvordan du kan doggie-zen kvalitetssikre forskjellige atferder som hunden din kan. Du kan bestille abonnement på Canis her.

Julerengjøring på bringkobbelmeldinger

I løpet av helgas runderingskurs brukte jeg mye tid på å shine opp bringkobbelmeldingen til flere av deltakerne. Jeg vil gjerne ha en helt "ren" og klokkeklar melding. Alt annet regner jeg som slurv.



Hunden skal

* selvstendig ta (løs)bittet fra bakken ute hos figuranten (den skal ikke behøve hjelp i form av at fig peker på bittet eller holder det i hånda)

* selvstendig komme inn til fører i bra fart (uten at fører trenger å rope eller rose på vei inn)
selvstendig sette seg i utgangsstilling (uten at fører trenger å hjelpe til med å kommandere "på plass", rose, vrikke på baken eller flytte på seg osv.)

* selvstendig holde fast bittet helt til fører sier takk (fører skal bestemme når hunden skal slippe bittet - ikke hunden).

* vente på vis-kommando fra fører (ikke tyvstarte)

* påvise raskt og sikkert på én vis-kommando, både når påvisningen skjer med eller uten line (hunden skal ikke være avhengig av at fig roper, at hundefører springer ut samtidig eller bruker ekstrakommandoer)

Alt annet enn dette er som sagt slurv. Men det er ikke enkelt. Selv meget dyktige hundetrenere har veldig lett for å begynne å hjelpe hunden hvis den slurver med meldingen. Og når man hjelper hunden når den gjør feil i kjeden, forsterker man feilene. Dermed må man hjelpe hunden enda mer neste gang og plutselig har man en veldig dårlig melding...

Det morsomme (?) er jo at de fleste av disse hundeførerne har en aldeles utmerket apportering/utgangsstilling alle andre plasser enn i bringkobbelmeldingen. Men ettersom de akkurat her har hjulpet hunden når den gjør feil, har hunden lært å slurve. Hunder blir hurtig utrolig flinke til å slurve hvis vi forsterker at de gjør det...

Medisinen er enkel, spesielt med hunder som egentlig har en bra apportering/utgangsstilling, men som senere er blitt møkket opp av at fører har forsterket feil. Stå stille, hold kjeft og la hunden gjøre hele jobben selv!

Når man går fra å hjelpe hunden masse med meldingen til å ikke hjelpe den i det hele tatt, er en ting sikkert. Du vil få masse testing fra hundens side. Hunden kan prøve å forlate figuranten uten å ta bittet, bli stående og vente på at fører skal rope på den, fortsette forbi hundefører med bittet i stedet for å komme inn i utgangsstilling osv osv.

Det er dumt å kaste bort hundens krefter på å gjøre all denne testingen på 50 meters avstand. I stedet starter vi derfor på maks 5 meter. Det er lettere for hunden å gjøre kjeden riktig i lavere tempo, og hvis vi får feil eller testing på et punkt i kjeden er det lettere for hunden å rette opp feilen. I tillegg unngår vi å slite ut hunden med unødvendig løping, og kan kjøre flere repetisjoner på det vi trenger å trene på, nemlig å ta bittet + å avlevere det i korrekt utgangsstilling. Å løpe kan hunden fra før.

I starten godtar vi at hunden gjør feil uten å avbryte dette. I stedet står vi bare stille og venter til hunden fullfører hele kjeden på egen hånd. Hundene vi trente i helgen prøvde blant annet følgende testevarianter:

* Forlate fig uten å ta bittet (fastbittet eller løsbittet som lå på bakken). Hundefører står da bare helt rolig når hunden kommer tilbake uten bittet og venter på at hunden frivillig løper ut igjen og plukker bittet (noe de aller fleste gjør etter 2-3 forsøk).

* Fortsette forbi hundefører med bittet i munnen, ta 3 runder før den setter seg i utgangsstilling, setter seg skjevt osv osv. Hundefører står da bare helt stille uten å si noen ting. Hundene kunne da prøve å løpe til fig med en gang (men denne er selvfølgelig passiv) før de til slutt satte seg korrekt i utgangsstilling med bittet - først da får de påvis-signalet.

* En hund var avhengig av dobbelkommando for å påvise. Fører sa da "vis!" en gang og stod deretter helt rolig. Hunden kikket på fører i 2 sekunder, og fikk deretter en rakett i baken og løp ut til fig på egen hånd. Etter noen repetisjoner var nølingen borte.

For hver 5-metersmelding hundene greide å gjennomføre helt uten hjelp så vi at flyten ble gradvis bedre. Oppskriften er å kjøre slike 5-metersmeldinger til hunden kan gjøre 20 slike meldinger på rad korrekt og helt uten hjelp, på både sittende, liggende og stående figuranter (skjulte figuranter, figuranter i trær osv bør også trenes inn på kort avstand i slike økter!).

Først når meldingen er skikkelig automatisert på kort avstand øker vi avstanden til 10-15 m, 20-30 m og til slutt 50 m. Å øke avstanden når meldingen allerede er automatisert på kort avstand går VELDIG fort. Å øke avstanden FØR meldingen er skikkelig automatisert fører til mange feil, og ofte en usikker melding (spesielt hvis fører i tillegg faller tilbake til gamle synder med å hjelpe hunden igjen...).

Dette opplegget kjører jeg ikke bare på "gamle" hunder som trenger julerengjøring på meldingen. Det fungerer enda bedre på hunder som nettopp har lært å melde. Med Kira har jeg kjørt flere slike økter med 5-meters meldinger i sommer. I starten kjørte vi mest med løsbitt for å gjøre henne sikker å i lete etter løsbittet hos fig. Gjerne minst 20 meldinger pr. økt. Deretter begynte vi å kjøre en og annen repetisjon der det ikke var noe løsbitt hos fig, og da tok hun fastbittet veldig kjapt (dette kommer som regel nesten av seg selv når hunden er flink til å plukke løsbittet uten hjelp).

I disse øktene der vi kjører 15-30 meldinger på kort avstand liker jeg også å putte inn noen repetisjoner med direkte belønning innimellom løsbitt/fastbittmeldingene. Hunden vet aldri hva som kommer på neste fig. Ideell atferd når hunden kommer ut til fig, slik jeg ser det, er å stoppe (uten å røre fig) og stå rolig foran fig i 1-2 sekunder (for å sjekke om det kommer direkte belønning). Deretter vil jeg at hunden skal kaste et kort blikk ned på bakken, og hvis det ikke er et løsbitt der skal den gripe fastbittet og løpe tilbake til fører. Ved å variere mellom løsbitt, fastbitt og direkte belønning får man som regel akkurat denne atferden.

De gangene figuranten kjører direkte belønning foretrekker jeg også at figuranten bruker klikker og klikker presist når hunden har stått og ventet i ca. 1 sekund. Dette er den beste måten å forebygge avstandmelding (som lett kan utvikle seg videre til feilmelding). Hvis hunden griper fastbittet veldig kjapt, kjører jeg mer direkte belønning eller løsbitt. Hvis hunden har tungt for å melde med fastbittet kjører jeg flere fastbittmeldinger for å balansere dette. Det gjelder å gjøre hunden akkurat passe lett på avtrekkeren.

De 4 siste treningsøktene har Kira kjørt fastbittet i søket på full avstand og hun har fortsatt ikke gjort feil med fastbittmeldingen (det kan selvfølgelig dukke opp senere i enkelte situasjoner, men ettersom vi har automatisert meldingen såpass bra på kort avstand forventer jeg ihvertfall mye mindre trøbbel enn folk flest.).

For å gjenta konklusjonen: Hvis du vil ha en bra bringkobbelmelding (eller apportering i feltsøket for den saks skyld!): STÅ ROLIG & HOLD KJEFT OG LA HUNDEN GJØRE JOBBEN. Hvis du føler behov for å hjelpe hunden går du sannsynligvis for fort fram i treningen (lumping) eller har rett og slett mangel på is i magen - gode hundeførere må ha det :-)

Lær mer om innlæring av bringkobbelmeldingen på CanisTV eller i boka Rundering i teori og praksis.

Rapport fra Canis sitt Sølenkurs 2009

Nedenfor har jeg samlet linker til noen blogger fra Canis sitt Sølen kurs i 2009. Mye interessant lesing!

Rapport fra Sølenuka (Kari-Anne Undlien)

Helhetstenkning og Attitydetrening (Lena Gunnarsson)

Träning för Maria Hagström (Åsa Jakobsson)

Diverse runderingstips

Vi har nettopp kommet hjem fra en ukes brukshundkurs for Canis-instruktører / instruktørelever på Sølen. Maria Hagström instruerte i lydighet, Cecilie Køste i rundering og jeg hadde en spor/feltsøk-gruppe de fire første dagene og rundering de to siste. Tenkte jeg skulle oppsummere noen runderingstips som vi fokuserte spesielt på med enkelte av hundene i løpet av uka.

1. Når man kjører direkte belønning på bringkobbelhunder bør man (ihvertfall på endel hunder!) klikke når hunden kommer fram og "maser" etter belønningen i 2-3 sekunder i stedet for å klikke og belønne med en gang hunden kommer (eller 3-4 meter før). Hvis hunden lærer å "spørre" om belønningen når den finner figuranten har man større sikkerhetsmargin, og det er lettere å lære hunden å ta bittet senere. Å lære inn fastbittet er ofte vanskeligere hvis hunden stikker tilbake til midtlinja med en gang fig ikke blir aktiv (man skal selvfølgelig ikke klikke for uhøflig masing!)

2. Lær hunden å plukke løsbittet fra bakken helt uten hjelp fra fig. Hunden bør lete aktivt etter løsbittet når den kommer fram til passiv figurant. Dette gjør overgangen til fastbitt mye enklere.

3. Hvis du følger systemet fra Rundering i teori og praksis (og denne artikkelen) bør du lære hunden å gå 50 rett ut "på autopilot" FØR du begynner å skjule figurantene. Ikke skjul figurantene til en hund som nøler på vei ut!

4. Vær nøye med å få hunden til å trekke fram både når den kommer inn fra figuranter etter belønning og ved (bringkobbel)melding. Unngå mest mulig løping langs midtlinja. Figurantene kan gjerne leke seg litt framover når de belønner og i tillegg styre hunden i riktig retning før den løper tilbake til hundefører. Hundefører kan også om nødvendig trekke litt inn i skogen (på samme side av midtlinja som hunden kommer fra) for å gjøre det mest mulig økonomisk for hunden å trekke framover. Tren gjerne mye trekantinnkalling i tillegg!

5. Under nyinnlæring er det viktig å finne en god linje ut til figurantene. Men linjen fra forrige fig inn til fører på midtlinja er like viktig (for å få framdrift jmf pkt 4)! Figurantene kan gjerne leke hunden framover for å hjelpe hundefører å finne en god linje over til neste figurant (det hjelper også hunden å trekke framover.

6. Send gjerne hunden litt på skrått framover i stedet for 90 grader (5-10 graders avvik). Det gjør det lettere å få hunden til å gå framslag når man begynner med blindslag senere. Legg også gjerne ca. 50% av figurantene slik at hunden må slå litt framover for å finne dem.

7. Legg alltid figurantene langt ute 70-100 m på motvindssiden (spesielt i litt kraftig motvind) slik at hunden må et stykke ut før den får ferten av dem.

For flere runderingstips, se boka Rundering i teori og praksis, eller artikkelen om rundering i Canis nr. 3/2009







(bilder av Ann-Louise Ryrvik)

Timeouts, collar grabs & sånn

I hundetidsskriftet Canis nr. 4 som kommer i postkassen i løpet av neste uke, har jeg skrevet en artikkel om bruk av timeouts og collar grabs. Jeg har notert at stadig flere klikkertrenere har begynt å bruke slike teknikker i den daglige treningen.

I denne artikkelen argumenterer jeg for at klikkertrenere i høyest mulig grad bør unngå å bruke disse teknikkene ettersom jeg ser at de kan ha endel bivirkninger - både på hund og fører. Negativ straff er slett ikke alltid uten bivirkninger. Og noen ganger er det en veldig tynn linje mellom negativ straff og positiv straff.

Jeg argumenterer også for at klikkertrenere heller må ha fokus på å tilrettelegge treningen slik at man hele tiden har høy suksessgrad og tilsvarende lite feil.

Jeg er på ingen måte er motstander av enhver bruk av timeout. Tvert imot kan dette være en nyttig teknikk i enkelte tilfeller. Problemene oppstå imidlertid når

• timeouten kombineres med noe hunden synes er ubehagelig (f.eks. en "collar grab")

• timeout brukes for ofte i stedet for å tilrette treningen bedre (senke kriteriene / splitte bedre osv)

• fokus på hva treneren skal gjøre når hunden gjør feil, blir større enn på hva man skal gjøre når hunden gjør riktig (og hvordan man rent praktisk skal tilrettelegge treningen slik at man får en høy suksessgrad)

• man bryter 80%-regelen altfor ofte

Les hele artikkelen i Canis nr. 4. Hvis du ikke er abonnent ennå kan du bestille det her.

Bikkja er i form (gubben også :-)

I dagens blogg tenkte jeg vi skulle kombinere to av mine favorittsysler, nemlig hundetrening og løping. Disse to passer faktisk veldig bra sammen...

I mars sklei jeg på isen og vrikket ankelen (under lydighetstrening, ironisk nok!) og måtte innstille løpingen i flere måneder. Fordelen med å droppe den daglige løpeturen var at jeg plutselig fikk mye bedre tid til hundetrening, og rent teknisk fikk vi gjort ganske mye de neste månedene. Det ble imidlertid mindre fysisk trening enn vanlig på Kira denne perioden mens far hinket rundt på et bein. Øvelsene fungerte stadig bedre rent teknisk i denne perioden, men hun er en retriever... farten er ikke topp, og intensiteten synker fort når vi har trent i 5-10 minutter. Vi kan derfor ikke kjøre mange repetisjoner av fartsøvelsene på hver trening.

1. juni var ankelen såpass bra at jeg kunne starte løpetreningen igjen. Vi startet med ca. 4 mil i uka, og økte treningsdosene gradvis hver uke (for å unngå skader) til vi var oppe i normale treningsdoser på 80-100 km i uka, og den siste måneden har vi ligget på dette nivået. Både Kira og jeg har blitt i gradvis bedre form, etter å ha vært ganske langt nede i en periode. Derimot har vi trent svært lite lydighet den siste måneden. Inntil i går...

Da kjørte vi vår første skikkelige lydighetsøkt på et par uker - og for en forandring! Jeg har aldri sett henne så intens før. Farten på både innkalling og apportering hadde økt betraktelig, og hun holdt intensiteten oppe dobbelt så lenge som hun vanligvis gjør. Og intensiteten i leken var høyere enn noen gang før. Jeg ville hatt store problemer med å oppnå denne forbedringen bare med vanlig lydighetstrening på den samme tiden.

Jeg har egentlig sett det på hele hunden de siste ukene. Hun er i så god form nå at hun formelig strutter av energi. Kroppen hennes er i helspenn, hun springer "villmann" med en gang jeg slipper henne løs, og hun plager livet av gamlefar Ergo hvis jeg ikke passer på han. Å bruke kroppen koster henne tydeligvis veldig lite nå for tiden. Hun har også fått merkbart bedre koordinasjon. Når hun skal gripe ballen i fart har hun tidligere ofte mer eller mindre snublet i sine egne bein (som er ganske lange), men nå er det tydelig at hun har fått merkbart mer muskler og bedre stabilitet på den hengslete kroppen.

Jeg har vel egentlig gjort akkurat det som familiehundeiere advares mot å gjøre - nemlig å kjøre på med fysisk trening kombinert med svært lite "hjernetrim". Dette gjør at hundene krever stadig mer aktivitet, og etterhvert blir potensielle "monster" å ha i huset. Men i mitt tilfelle, heldigvis først og fremst et monster på appellbanen (hun er heldigvis fortsatt veldig grei å ha i huset).

Når vi er ute og løper tur, springer Kira som regel dobbelt så langt som meg. Hun springer fram og tilbake, sjekker spor og gjør som unghunder gjør. Hvis jeg merker at hun ikke springer så mye ekstra på en tur lar jeg henne heller være hjemme neste dag. Da løper hun villmann på turen neste dag igjen. Jeg tror det er viktig at hundene har det moro når de springer. Å bare øke treningsdosene mens hunden "dasser" bak oss eller sykkelen, tror jeg ikke er noen god idé.

Kort sagt tror jeg det kan være greit for de fleste konkurransehunder å finne en god balanse mellom fysisk og "teknisk" trening.

Bruk av påvirkning i rundering

Hva slags type påvirkning er best å bruke i runderingsinnlæring? Lyd, syn, overvær...? Hvor mye og hvor lenge bør man bruke påvirkning? Er det "farlig" å bruke for mye påvirkning? Og hvor mye er for mye...? Dette er spørsmål som opptar de aller fleste hundeførere som trener rundering.

Jeg opplever at veldig mange hundeførere helst ikke vil bruke påvirkning i det hele tatt. Jeg tror mange nesten føler det som et slags personlig nederlag hver gang de må kjøre en påvirkning.

På en måte er dette en fornuftig holdning. Alle typer hjelp kan under bestemte forhold føre til hjelpeavhengighet, så man skal ikke overdrive bruken av påvirkning. Men HVORDAN man bruker påvirkning er ofte mye viktigere enn HVOR MYE.

For denne motviljen mot å bruke påvirkning fører også til veldig mye dårlig runderingstrening.

Det er kanskje litt forvirrende å høre en klikkertrener oppfordre til mer bruk av påvirkning, så jeg skal forklare litt nærmere...

Hva er det som ofte skjer når hundefører ikke vil bruke påvirkning for enhver pris? Her er noen observasjoner:

1. Hunden går ikke rett / langt nok ut, og finner ikke fig. Ofte blir da hundefører nødt til å kjøre en påvirkning når hunden skal sendes neste gang for å få den ut på samme sted i det hele tatt. Hva lærer hunden av dette? Når det ikke er påvirkning finner jeg ikke, når det ER påvirkning finner jeg lett. OG, hvis jeg går et kort og dårlig utslag først, får jeg hjelp slik at det blir lettere etterpå. Det vil i slike tilfeller være mye bedre å kjøre påvirkning på FØRSTE FORSØK.

2. Når hunden sendes uten påvirkning før den er klar for det vil den ofte prøve å finne enklere løsninger. Dette vil ofte være å lete etter spor, eller å slå tilbake til der figuranten lå forrige gang, og om mulig følge sporet fram derfra. Skjer dette mange ganger lager man fort problemer for seg selv som det tar mye tid å løse.

3. Hundeførere som ikke vil bruke påvirkning fra figurant, gjør ofte hunden enda mer avhengig av diverse ekstra hjelp FRA SEG SELV i stedet. Dette kan være at de står og peker ut i skogen i et minutt før de slipper hunden, de dunker den i siden, roper "hallo" ut i skogen, de følger etter hunden mange meter ut i terrenget osv osv. Som klikkertrener vil jeg mye heller se at hunden raskt og frivillig setter seg i utgangsstilling når hundefører stiller seg opp med fronten mot skogen og deretter får en liten påvirkning, enn at hundefører maser og maser og deretter hetser, styrer, peker og venter i lang tid før hunden sendes uten påvirkning. Det siste er MYE mer avhengighetsskapende!

4. Når man er veldig motvillig mot å bruke påvirkning vil hunden oftere mislykkes (ikke finne fig i det hele tatt på utslaget, og/eller finne fig ved hjelp av spor, og/eller finne fig på andre måter enn å søke rett ut). At minst 80% av utslagene blir suksess er meget viktig i rundering - kanskje enda viktigere enn i lydighetstrening. I rundering kan vi ikke like enkelt holde igjen belønningen hvis hunden gjør feil. Figuranten ligger der ute på et fast sted, og idet hunden er sendt er saken (til en viss grad) utenfor vår kontroll. Vi kan bare basert på tidligere erfaring gjette oss til hvordan hunden vår vil gå idet vi slipper den. Gode hundeførere er riktig flinke til å spå om dette og er i tillegg ikke redd for å kjøre en påvirkning i tilfeller der de vurderer at oddsene er dårlige. Hvis man ikke har så mye erfaring ennå, vil man etter min mening tjene på å hele tiden ligge på den sikre siden. Hvis du ikke er villig til å vedde 10 armhevinger på at hunden går riktig hvis du sender den uten påvirkning, er det mye bedre å kjøre en påvirkning (lyd, syn, overvær - bruk det som passer best på akkurat det utslaget). Etter påvirkningen kan du gjerne trekke vekk hunden en liten stund før du sender den, eller evt sette den igjen på andre siden av midtlinjen og kjøre en flying. Ved å la det gå litt tid mellom påvirkning og utsending, blir det egentlig veldig liten forskjell på med/uten påvirkning, og sjansene for hjelpeavhengighet er veldig små (hjelpeavhengighet får man først og fremst hvis man gjør mye som i pkt 1, og ellers ligger langt under 80% suksess)

Konklusjon
Kort sagt anbefaler jeg å alltid kjøre påvirkning PÅ FØRSTE FORSØK når du er litt usikker på om hunden vil gå rett ut og finne fig slik du ønsker. Gjør man alltid dette på utslag man vurderer som litt vanskelige (f.eks. i bratte skråninger, tett buskas, eller mot slutten av økten når hunden begynner å bli sliten osv osv) vil det etterhvert blir en god vane for hunden å aldri nøle uansett hvordan terrenget ser ut, eller uansett hvor sliten den er. OG man vil VELDIG fort komme til et nivå der man sjelden har behov for å bruke påvirkning lenger.

20 års erfaring med rundering har ihvertfall lært meg at effektiv runderingstrening i meget høy grad dreier seg om å unngå at hunden får sjansen til å gjøre dårlige utslag.

Din jobb som hundefører er å legge opp treningen slik at hunden alltid går så perfekt som mulig. 80-95% suksess på utslagene er mye viktigere enn diskusjonen påvirkning/ikke påvirkning. Kombiner dette med skikkelig bra figurantarbeid, godt innlærte grunnferdigheter, samt å la hunden jobbe mest mulig "frivillig", så vil ting gå veldig fort framover.

Hvis hundeførere hadde vært like "hysteriske" etter å unngå dårlige utslag som de idag ofte er når det gjelder å unngå bruk av påvirkning, tror jeg vi hadde sett mange flere gode runderingshunder i framtiden.



Lær mer om rundering på CanisTV og i boka Rundering i teori og praksis

Baklengskjeding - ikke bare for å sette sammen ferdige øvelser.

Mange tenker først og fremst på baklengskjeding som noe vi bruker når vi skal sette sammen flere delmomenter til en ferdig lydighetsøvelse. Men baklengskjeding er minst like aktuelt også på et mye tidligere tidspunkt i innlæringen. Jeg skal her gi noen eksempler på hvordan baklengskjeding kan brukes selv på tilsynelatende enkle "en trinns" grunnferdigheter (som ofte viser seg å ikke være bare en trinns likevel).

Tidlig i grunnferdighetstreningen er det vanlig å legge stor vekt på strategisk levering av forsterkeren (belønningsplassering). Treneren vil f.eks. ofte ønske å forsterke mens hunden fortsatt er i en bestemt posisjon for å gjøre shapingprosessen mer effektiv. For å få til dette må man ofte belønne veldig raskt etter klikket, og derfor ha godbitene klar i hånda. Noen hevder faktisk at man ikke bør klikke i starten av innlæringen ettersom hunden da bryter posisjonen før den får belønningen. (personlig mener jeg at timingen på klikket er mye viktigere enn belønningsplasseringen, men det er en annen diskusjon)

Uansett - vi kan unngå mye av denne problemstillingen hvis vi i stedet baklengskjeder belønningsposisjonen. I stedet for å starte med å trene atferden, kan vi starte med å trene inn posisjonen hunden skal være i når vi belønner. Her kommer noen eksempler:

Kryp
Når vi trener kryp vil de fleste ønske at hunden skal bli liggende etter klikket. Den skal heller ikke strekke seg opp etter godbiten slik at det blir luft under albuene. Vi starter derfor med å ha hunden liggende, og kvalitetssikrer med omvendtlokking at hunden blir liggende rolig uten å strekke seg etter godbiten. Start med å lokke hunden til å reise seg ved å holde godbiten over hodet på den mens den ligger. Hvis hunden blir liggende fører du godbiten raskt ned mot munnen på den, og klikker like før den har godbiten i munnen. Når hunden etter noen repetisjoner helt slutter å strekke seg etter godbiten (og det rett og slett ikke er mulig å lokke den til å reise seg) flytter du bare klikket gradvis lenger fram i tid. Klikket har nå i tillegg til å være en betinget forsterker, også blitt et signal for å ligge helt rolig. Du kan nå ha godbitene i lomma hvis du vil, klikke mens hunden ligger, og deretter hente fram godbitene fra lomma uten at hunden tenker på å reise seg. NÅ kan du begynne å shape selve krypatferden...

Gå foran, bruksfremmadsending m.m.
Når vi trener gå foran eller siste del av bruksfremmadsendingen (der hunden skal gå framover i gangfart) er det praktisk om vi kan belønne hunden mens den fortsatt har hodet framover. Dette gjør shapingprosessen enklere (man kan selvfølgelig også klikke og la hunden komme tilbake for å hente belønningen, eller kaste belønningen foran hunden - det fungerer også greit, men stiller noe større krav til timing og/eller kasteferdigheter hos treneren, spesielt hvis hunden er tilbøyelig til å "vingle" endel).

Belønningsposisjonen vi ønsker å baklengskjede her er "å stå rolig med rumpa mot eieren". Start med å trene hunden til å stå rolig mens du går bak den (som på siste del av stå under marsj). I tillegg bør du kvalitetssikre at hunden blir stående med ryggen mot deg, selv om du lokker den til å snu seg når du står bak den, du kan dra den lett i båndet for å prøve å lure den til å bryte posisjonen osv. Du kan også lære hunden å snu seg 180 grader rundt når den står med fronten mot deg. Når hunden kan dette sikkert er det veldig mye enklere å shape hunden til å gå rett fram foran deg. Når du klikker vil hunden stoppe i fartsretningen, og du kan gå fram og belønne uten at hunden snur seg mot deg.

Fri ved foten
På fri ved foten er det som regel best å starte med å belønne hunden i posisjon (fra venstre hånd inntil låret). Men etterhvert kan du kvalitetssikre at hunden holder riktig posisjon ved foten ved å lokke den med belønningen i høyre hånd. Gjør gjerne dette først mens du kjører vendinger på stedet. Deretter prøver du det samme under marsj. Hvis hunden bryter posisjonen når du kjører omvendtlokkingen gjemmer du belønningen bak ryggen, hvis hunden greier å holde posisjonen et lite sekund til tross for at du lokker, klikker du og belønner. Når hunden kan dette er det ikke lenger så nøye hvilken hånd/lomme belønningen kommer fra. Bare klikk for ønsket atferd, og så holder hunden posisjonen helt til den får belønningen uansett.

Hopp-stå
Hopp-stå har blitt en slags motegreie den siste tiden. Dette innebærer at hunden på øvelsene stå under marsj, innkalling med stå osv, ikke bare skal stanse og stå, men nærmest "steile" opp på bakbeina og deretter stemple framlabbene ned i bakken og bli stående. Det ser veldig kult ut når det blir riktig innlært (ikke fullt så kult ellers... :-). Mange slurver med å baklengskjede belønningsposisjonen når de trener dette. De lærer hunden å steile/hoppe veldig fint, men når de deretter skal få hunden til å holde stå-posisjonen etter landingen prøver de å forlengskjede dette ved å strekke tiden gradvis fra hunden lander til de klikker. I stedet bør man baklengskjede dette ved å først lære hunden å fryse i stå-posisjonen, både med og uten omvendtlokking. Når man så kobler på hoppet kan man mye enklere variere mellom å klikke hoppet, landingen eller at hunden fryser etter landing - hunden vil uansett bli stående der den lander.

Du bør selvfølgelig gjøre det samme også hvis du trener inn en helt vanlig stå under marsj. Lær først hunden å bli stående - legg deretter til selve stoppen. Det vil gjøre treningen mye mer effektiv.

Konklusjon
Dette var de eksemplene jeg kom på i farten, men det finnes mange flere. Poenget er at HVIS det er viktig for deg å belønne hunden i en viss posisjon kan det lønne seg å trene inn og kvalitetssikre denne belønningsposisjonen først, og så baklengskjede den med atferden du skal lære inn. Det vil spare deg for mye "lumping" og overdreven fokus på belønningsplassering, og du kan i stedet fokusere på å klikke presist.

Moral: Baklengskjeding ruler :-)

Let there be FLYT!

Den siste uka har jeg hatt tre "gjennombrudd" på tre øvelser. Fri ved foten, gå foran og kryp.

På fri ved foten har jeg lenge vært godt fornøyd med posisjonen og den tekniske utførelsen, men ettersom Kira ikke har vært noen utpreget belønningsjunkie (verken på lek eller mat) har jeg aldri kunnet strekke øvelsen noe særlig. Jeg har forsåvidt ikke stresset noe med dette, og har vært helt fornøyd med å klikke veldig ofte. Jeg har klikket for starter, for hver eneste holdt, hver eneste vinkel, skifte av gangart osv. Og dette har jeg gjort i mange måneder, uten at det tilsynelatende har gitt noen annen framgang enn å befeste den fine posisjonen hennes.

På øvelsen gå foran (og siste del av brukssfremmadsendingen, som jo i prinsippet er samme atferd) har jeg også i flere måneder klikket og belønnet for mellom 1-5 skritt i riktig tempo/retning. Noe lenger enn dette har det vært vanskelig å strekke det, og jeg har tilsynelatende vært på stedet hvil i lang tid her også.

Det samme gjelder kryp-øvelsen. Her har jeg klikket og belønnet hver minste lille labbebevegelse, både med fram- og baklabber. Og når man trener slik er det ikke mye som ligner på den ferdige kryp-øvelsen.

Men selv om jeg tilsynelatende har stått på stedet hvil på alle disse tre øvelsene skjer det ting likevel. For hvert veltimede klikk bygges stadig bedre flyt på atferden. Det er knapt mulig å se det - når vi ser oss i speilet hver morgen ser vi ikke at vi blir eldre for hver dag heller - men noe skjer. Og i forrige uke hadde vi tydeligvis kommet til et flytnivå der dette endelig ble veldig synlig.

Jeg merket det først på fri ved foten. Jeg hadde hatt to dagers treningspause, og merket det med en gang jeg begynte å gå framover. Jeg kjente at intensiteten på en eller annen måte var en helt annen enn den hadde vært tidligere. Så i stedet for å klikke og belønne ved første holdt eller vinkel, bare fortsatte jeg å gå, og kjørte en hel øvelse med alle gangarter og vendinger uten problemer.

Etter belønningen gikk jeg rett over til øvelsen gå foran. Her hadde jeg aldri før kjørt mer enn maks 7-8 m før belønning, men oppmuntret av intensiteten Kira viste på fri ved foten testet jeg å kjøre et helt strekk på 25 m - no problemos.

Og nå de siste dagene har det samme skjedd med kryp-øvelsen også. Der hun tidligere kjapt spratt opp i stående hvis jeg testet å la henne krype litt lenger enn vanlig, limer hun seg til bakken, og bare fortsetter å krype framover. Det er akkurat som om 3 m kryping slett ikke er noe større sak enn 10 cm.

Poenget mitt med disse eksemplene: Vær tålmodig og ikke frik ut selv om du føler at du står på stedet hvil til tross for at du mener at du trener riktig. For det er faktisk meget mulig at du trener helt riktig!

Mange trenere er livredde for at hunden skal bli avhengig av for høyfrekvent forsterkning (eller de er altfor avhengige av å se noe som ligner mest mulig på den ferdige øvelsen fortest mulig!), men personlig tror jeg ikke man bør være så redd for å belønne ofte ganske lenge. Ved å kjøre svært lenge på kontinuerlig eller svært høyfrekvent forsterkning bygger man gradvis en atferd med meget høy flyt, og også med svært liten variasjon (dvs høy presisjon). Og når man da først kommer til det magiske flytmålet, kan man enkelt strekke atferden forholdsvis raskt. Sannsynligvis også uten at det går på bekostning av presisjonen på samme måte som det ville gjort om man prøver å strekke varigheten på atferden på et lavere flytnivå (da vil ofte atferden varieres i mye større grad når den utsettes for ekstinksjon).

Dette temaet er også veldig relevant for deg som "slaver" med å legge godbitspor med godbit i hvert fotskritt (slik jeg selv stort sett gjør ihvertfall den første sesongen med sportrening med valpen/unghunden). Det er ikke mye som ligner på det ferdige sporet på dette stadiet (hunden går jo bare og spiser godbiter fra bakken!), men ting skjer under overflaten som man får glede av senere.

Moral: Hvis man er tålmodig og fortsetter med å legge et skikkelig godt grunnlag med høyfrekvent forsterkning lenge nok (til man har tilstrekkelig flyt på atferden), vil hundefører få sin belønning slutt - ofte skjer det ting "under overflaten" selv om vi ikke ser det! Hvis man derimot blir utålmodig og begynner å strekke strikken for tidlig, kan alt arbeidet man la ned i starten være bortkastet, og man havner på reparasjonskarusellen i stedet...

Trinn 5 stimuluskontroll

Litt kjapp repetisjon om stimuluskontroll før jeg kommer til saken...

0. Form fram adferd X frivillig (til flyt-nivå)

1. Gi signalet samtidig som adferd X utføres frivillig

2. Gi signalet like før adferd X utføres frivillig

3. Test signalet i gradvis vanskeligere situasjoner (men forsterk fortsatt når atferden tilbys frivillig også)

4. Forsterk kun når adferd X skjer etter at du har gitt signalet (og shape hunden til å vente gradvis lenger på signalet)

5. Gi signal for Y (eller "tullekommandoer") og ikke forsterk hvis hunden utfører adferd X (gi deretter signal for adferd X og forsterk).

I det siste har jeg jobbet endel med trinn 5 med Kira, og ville bare dele et tips som gjør dette trinnet mye enklere: Start denne treningen med signalet "værsågod" til matskål/godbitskål (eller en annen belønning).

Fordelen med dette er at å gå til matskål/belønning er en atferd som alle kan, som knapt kan bli enklere, og dermed er nesten (ikke helt!) umulig å ødelegge. Lær hunden å vente på "værsågod" mens du sier "kjøttkake", "juletre", "ryggsekk", "vilma" osv. Varier hvor mange ord du sier før det riktige ordet ("værsågod") kommer.

I helgens kurs testet vi dette med en hund som var veldig godt trent på mange forskjellige atferder, men som helt manglet å kunne skille på ordene. Men etter å ha kjørt denne øvelsen med godbitskål, kunne vi kjøre samme opplegg på øvelsen hopp over hinder (der hunden tidligere nesten hadde tyvstartet når eieren trakk pusten), og hunden kjente igjen opplegget og tok det umiddelbart. Og for hver atferd man har kjørt alle stimuluskontrolltrinnene, jo lettere blir den neste.

Når du tester dette med øvelser som innkalling, apportering, hopp over hinder osv, kan det være greit å starte på kort avstand slik at det koster lite om hunden gjør en feil eller to. Men viktigst av alt er at hunden kan atferden og reagerer bra på det riktige signalet før du begynner å introdusere "tullesignaler".

På trinn 5 er det heller ikke bare "tullesignaler" hunden skal lære å skille fra det riktige signalet. Du kan også veksle mellom å gi signal for atferd X og signal for atferd Y og Z (som du allerede har kvalitetssikret med tullekommandoer). Bare øk vanskelighetsgraden gradvis, og hold deg til 80%-regelen her også (eller gjerne 90-95% hvis du greier det)!

Hvis du trener dette riktig skal du se at reaksjonen på det riktige signalet faktisk blir sterkere og raskere. Hvis du ser nøling på det riktige signalet etter å ha testet med tullesignaler gjør du et eller annet feil (eller kanskje atferden/signalet ikke var flytende nok til å begynne med dette trinnet ennå).

Lykke til med stimuluskontrolltreningen - og ikke glem å veksle med å kjøre økter der du forsterker at den samme atferden blir tilbudt frivillig også! :-)

For å lære mer om stimuluskontroll kan du se kapittel 10, 28 og 29 i boka Lydighetstrening i teori og praksis.

Målrettet trening

Du trener jevnt og trutt i flere måneder, men likevel føler du at du ikke kommer framover, og egentlig bare trener på omtrent det samme du gjorde i starten av året. Høres det kjent ut? Jeg har ihvertfall hatt endel slike perioder selv (og kombinerer man lite målrettet trening med lite trening, blir det enda verre...

Den siste måneden føler jeg imidlertid at ting har gått raskere framover enn vanlig, og det tror jeg først og fremst kommer av at jeg har prioritert maks 2 atferder/øvelser pr. uke.

Jeg startet med en uke med fokus på markering av gjenstander i sporet. Så en uke med kryp og hopp over hinder. Deretter prioriterte vi feltsøk og fellesdekk en uke. Og denne uka har det vært fokus på bruk av avstandsbelønning (har introdusert avstandsbelønning på de aller fleste øvelsene har kan rimelig bra).

Vi har trent andre ting i tillegg til fokusatferdene, men det viktigste har vært å få minst en skikkelig økt pr dag på fokusatferdene, og så har vi bare vedlikeholdt andre ting litt mindre målrettet i tillegg.

Ved å prioritere 1-2 ting pr. uke får man raskere framgang, treningen blir mer flytbasert, og det blir også mer motiverende å trene når det går framover. Så jeg har litt tro på denne modellen, og skal forsøke å fortsette med den utover sommeren.

Rundering i teori og praksis

I sommer er det tilfeldigvis 20 år siden jeg og Rico møtte opp på vår første runderingstrening i NRH. Sånn sett passer det bra at boka Rundering i teori og praksis endelig er ferdig akkurat nå i juni.

Et viktigere "jubileum" er imidlertid at det er ca. 9 år siden Cecilie Køste, Cecilie Hansen og undertegnede oppdaget at det faktisk gikk an å klikkertrene runderingen. I 2000 hadde vi allerede brukt klikkertrening på enkelte delmomenter i runderingen en god stund (på innlæring av halsmelding, vi baklengskjedet bringkobbelmeldingen osv), men selve søket trente vi fortsatt omtrent som alle andre.

Men takket være en (ganske spesiell) schäfer ved navn Nidar fallt de siste brikkene på plass slik at både søket og kontrollen på midtlinja nå kunne trenes helt "klikkersk", med de fordelene dette bar med seg. Du kan lese hele historien om Nidar i slutten av denne artikkelen.

Rundering i teori og praksis kommer fra trykkeriet 10. juni, men forhåndssalget starter nå idag. Les mer om boka her

Det enkleste er kanon

I forrige uke var følgende status på Kira sin pinnemarkering i sporet:

1. Bare dure rett over sporpinnen uten noen antydning til å stoppe (ca. 50%)

2. Stoppe kort, men deretter dure rett videre i sporet (ca. 30%)

3. Stoppe selvstendig ved pinnen, bli stående 2-6 sekunder, og deretter apportere sporpinnen uten hjelp (ca. 18%)

4. Stoppe selvstendig, og apportere den direkte (ca. 2%)

3 og 4 regner jeg i utgangspunktet som "riktig", mens 1 og 2 er "feil" (ettersom vi da vil gå over pinnene på konkurranser hvis jeg ikke vet hvor de ligger). Ved 1 eller 2 har jeg holdt henne igjen i sporlina noen meter etter pinnen (for å unngå å forsterke at hun går over pinnene), og da går hun rett tilbake og plukker pinnen. Det var derfor liten tvil om at hun registrerte ferten av sporpinnene, men hun greide bare ikke å stoppe selvstendig - lysten til å komme framover i sporet var så mye mye større...

Å kjøre mer markeringstrening utenfor sporet hadde sannsynligvis ikke hjulpet mye, for dette er hun allerede solid overtrent på. Vi måtte derfor bare finne en måte å få henne til å markere i sporet også.

OK, er problemet timing, kriterier, forsterkningsfrekvens eller forsterkningskvalitet? Jeg satset først og fremst på det siste, og bestemte meg derfor for å virkelig skyte med kanon på hver eneste sporpinne, og se om det hjalp. Jeg hadde også tidligere forsterket bra, men bestemte meg nå for å prøve å trappe opp forsterkningskvaliteten til et nærmest uanstendig nivå. I tillegg senket jeg kriteriene slik at både 1, 2, 3 og 4 ble regnet som "riktig".

Jeg kjøpte inn et stort lager med kattemat (de boksene du får for 2,90 på Rema) og bestemte meg for å belønne med en hel boks kattemat pr. sporpinne, uansett om hun gjorde 1, 2, 3 eller 4.

Tirsdag: 8 pinner / 0 selvstendige markeringer (0%)
Stopper ikke selvstendig en eneste gang, men jeg stoppet henne i lina noen meter etter pinnene, og belønnet likevel med en hel boks kattemat når hun kom med pinnen.

Onsdag: 8 pinner / 3 riktig (38%)
Fortsatt ikke all verden, men forsterker samtlige 8 pinner, uansett om hun markerte dem selvstendig eller etter å ha blitt stoppet i lina.

Fredag: 6 pinner / 4 selvstendige markeringer (67%)
Markerer de 4 første pinnene korrekt, prøver å gå over de to siste. Klar forbedring, og tydelig å se at hun synes det begynner å bli moro å apportere sporpinnene nå. Jeg belønner alle 6 pinner like bra, også de to hun ikke plukket selvstendig.

Søndag: 6 pinner / 6 selvstendige markeringer (100%)
6 pinner, samtlige 6 ble markert selvstendig og korrekt. På de fire første pinnene apporterte hun dem direkte. På den femte pinnen stoppet hun selvstendig, og var deretter på nippet til å fortsette framover i sporet. Det var nesten så jeg kunne se en engel på den ene skuldra hennes og en spordjevel på den andre der hun stod og vurderte hva hun skulle gjøre i flere sekunder. Men så bestemmer hun seg, plukker pinnen og gallopperer tilbake til meg med kattemat i blikket. Hadde jeg vært kjipere med belønningen hadde hun aldri verden gjort det der. Denne femte pinnen var virkelig en "polletten-ramlet-ned"-opplevelse. Der og da var jeg overbevist om at problemet mer eller mindre var løst, og at hun fra nå av ikke kommer til å gå over sporpinner "med vilje" lenger.

Jeg kommer fortsatt til å kjøre maks kvalitet på hver sporpinne en god stund til, helt til atferden er virkelig flytende. Jo bedre flyt man har, jo lavere forsterkningskvalitet kan man slippe unna med. Men direkte gjerrig kommer jeg nok aldri til å bli når det gjelder sporpinner (eller figuranter i rundering, eller gjenstander i feltsøket for den saks skyld...)

Filosofiske betraktninger
Etter å ha lest hit tenker kanskje noen: Hadde det ikke vært bedre å bare belønne med kattemat de gangene hunden faktisk markerte selvstendig (3 eller 4), og ikke de gangene jeg måtte holde henne igjen i lina for at hun skulle plukke pinnen? Eller kunne jeg ikke ihvertfall gradert forsterkningskvaliteten etter prestasjonen? Det vil si hel boks kattemat ved selvstendig markering, og bare en liten smak de gangene hun apporterte etter å ha blitt holdt igjen?

Vel, dataene tyder ihvertfall på at det jeg gjorde fungerte rimelig raskt, selv om jeg forsterket rimelig "ukritisk". Hvis jeg skulle gradert forsterkningskvaliteten og bare forsterket med høy kvalitet på de beste repetisjonene på de første to sporene, tviler jeg sterkt på at jeg hadde fått noe særlig til framgang. Da hadde det nok fortsatt vært så mye mer forsterkende å bare fortsette framover i sporet.

Jeg varierer selvfølgelig også forsterkningskvaliteten i treningen, men da begrunner jeg graderingen med:
* hvor energikrevende atferden er (jo hardere jobb, jo bedre belønning)
* grad av flyt (jo dårligere flyt, jo bedre belønning)
* grad av forstyrrelser/konkurrerende forsterkere (jo mer forstyrrelser, jo bedre belønning)
* hvor høyt arousalnivå jeg ønsker på atferden (jo høyere arousal, jo bedre belønning)

PS: Håkon, skal vi trene spor i kveld? :-)

Kurs med Michele Pouliot

I helgen hadde Canis-instruktørene kurs med Michele Pouliot i Oslo. Her lærte vi om trening av førerhunder og freestyle. Moro å trene på ting du aldri har jobbet med før!

Les referat fra kurset på Canis.no.



(Filmopptak gjort av Karianne Undlien)

Skitrening & TagTeach

Denne vinteren har Karoline (2 1/2 år) begynt å gå litt på ski. En overambisiøs far satser selvfølgelig på at datteren på sikt skal bli redningen for norsk damelangrenn (og derigjennom kompensere for sin fars høyst middelmådige idrettskarriere). Mor på sin side prøver å snikinnføre hesteinteressen med alle midler, så dette blir en interessant kamp...

Det gjelder derfor å bruke de konkurransefortrinn man kan, og TagTeach brukes hyppig på skiturene. TagTeach kan litt forenklet oversettes til "klikkertrening for mennesker". Les mer om TagTeach her.



Foreløpig har vi brukt følgende tag-punkter:

* Ta på uteklær & skisko
Greit å få en god start på turen...

* Ta på skiene

* Gå fram til punkt x
Dette punktet kan være mor eller far som sitter på huk et stykke fram i løypa, en gjerdestolpe, toppen av bakken el.l. Starter henne av og til med signalet "klar-ferdig-gå", som hun har lært fra før (og som fører til en viss arousaløkning umiddelbart)

* Snurre rundt (180 grader)

* Falle

* Opp og stå!
I starten belønnet jeg alltid både å falle og å reise seg opp (for at ikke å falle skal straffe gå-på-ski-atferden altfor mye). Etterhvert har jeg gått over til å bare forsterke å reise seg opp (med unntak for mer "seriøse" fall med innslag av snø ned i nakken osv.)

* Gå inn i skisporet med begge skiene (når hun står utenfor sporet)
Etter å ha forsterket dette noen ganger ble faktisk det å gå i skisporene så moro at jeg kunne bruke å gå i skisporet som en forsterker alene. Regner med at denne interessen forsvinner ganske fort, men likevel...

* Rette opp skiene (når de går i kryss)
Nyttig grunnferdighet...

* Kjøre ned bakke (står mellom beina til far)
Å kjøre ned bakken er foreløpig så moro at det kan brukes som forsterker alene (f. eks. for å gå opp bakken) men jeg har som regel forsterket å kjøre ned bakken med en rosin i tillegg for sikkerhets skyld.



Den mest brukte forsterkeren er foreløpig rosiner. Ros, ta bilde med digitalkameraet (som hun får se rett etterpå), sitte på skuldrene til far opp bakken, og å kjøre ned bakken brukes også som forsterker. Planen er selvfølgelig på (lang) sikt at pengepremiene i world cup rennene skal overta som forsterker slik at far slipper å springe løypelangs med rosiner).

Som markør brukes klikkeren eller ordet "premie!"

Jeg kjører foreløpig ikke noe "tag-talk" ("Tagpunktet er ......."), men forsterker atferdene når de forekommer spontant, i kombinasjon med å gi noen enkle instruksjoner av og til ("opp og stå", "skiene inn i sporet", "klar-ferdig-gå!" osv).

Tagpunktene er foreløpig ganske enkle, men de vil forhåpentligvis bli mer avanserte neste vinter etterhvert som både motorikk og språk blir bedre utviklet. Neste vinter skulle jeg tro at det også er på høy tid å skaffe henne ei pulsklokke og begynne med jevnlige laktattester under treningsøktene ;-)

Jeg fant forresten to veldig bra tag-punkter til min egen skigåing tidligere i uka, etter å ha sett en film om langrennsteknikk (som jeg burde sett for lenge siden). Tagpunktene "hofta fram" og "sett ned stavene bak skiskoene" har gjort det utrolig mye enklere å gå oppover bakker. Har tidligere satt stavene for langt fram, og dermed blitt hengende på armene med vekta altfor langt fram. Med de to nye tag-punktene fikk jeg plutselig mye bedre feste og fraspark, og bruker mindre krefter oppover bakkene enn før.

Runderingskurs for DCH i Århus

I helgen holdt jeg et kurs for DcH i Århus i Danmark. På lørdag var det foredrag om klikkertrening for ca. 120 personer, mens på søndag var det praktisk runderingstrening ute i skogen for 7 ekvipasjer og nesten 30 observatører. Det var interessant å se hvordan man trener rundering i Danmark. Det var definitivt endel forskjeller i "stilen" sammenlignet med norske og svenske ekvipasjer.

Det viktigste jeg tok tak i i løpet av søndagen var hvordan figurantene belønnet hunden ved funn. Jeg ble lettere sjokkert når jeg så hvor dårlig de belønte. Hundene fikk som regel én godbit og dermed ble de kallt inn igjen nesten før de fikk svelget godbiten. Og de hundene som fikk ball, fikk ballen kastet til seg én gang, og løp så direkte inn til hundefører uten å se på figuranten en gang til. Når hunden kom inn med ballen måtte den nødvendigvis stoppe på midtlinja hos hundefører for å gi fra seg ballen før den kunne fortsette på andre siden. Dermed fikk man heller ikke trent "flying" (at hunden løper direkte over midtlinja uten å stoppe) effektivt. Et par av ekvipasjene hadde heldigvis riktig bra flying, så dansker er tydeligvis ikke fullt så ille som svenskene når det gjelder å stoppe hunden på midtlinja hver gang. (God rundering SKAL ha flying. Punktum!)

Men hvorfor belønte de så dårlig hos figurantene? Etterhvert fant jeg ut at dette mest sannsynlig skyldes at dansker er livredde for at hundene skal berøre figurantene under halsmeldingen (i Danmark har alle runderingshunder halsmelding). Det har nylig vært innstramminger i regelverket som understreker at figuranten ikke må røre figuranten, og resultatet er at hundene knapt får komme i nærheten av figurantene under belønningen. Dette var veldig uvanlig å se for en nordmann som er vant til at hunden får ligge oppå figuranten og kose seg i et minutts tid, eller alltid ha en skikkelig god lekestund før man fortsetter søket.

Jeg innførte derfor minst 30-60 sekunders kos&servering av godbiter, eller en minst like lang lekestund med ball for alle hundene. Man kan slippe unna med dårlig belønning så lenge man kjører funn på hvert utslag, men når man etterhvert begynner med flere blindslag er det en stor fordel å ha kraftigere drivstoff å kjøre med. Hvis man bruker ball/lek hos figuranten bør hunden også lære å bli hos figuranten så lenge denne vil, i stedet for å løpe inn til fører. På den måten øker forsterkningskvaliteten, hundefører får bedre tid til å plassere figuranten på andre siden av midtlinjen riktig - og ikke minst kan man trene flying når hunden kommer inn fra figuranten (uten ballen i munnen). At figurantene slipper å stappe lommene fulle av tennisballer før de går ut i skogen er også en grei bonus.

Jeg prøvde å forklare at det er når man trener meldingen man skal lære hunden å ikke røre figuranten. Når man trener søket er det derimot mye viktigere å sørge for best mulig forsterkningskvalitet - vi trenger det lenger fram i treningen.