fredag, juli 28, 2006

De store små forskjellene

I går leverte vi tilbake en 3 måneder gammel flatvalp som vi har passet i 10 dager for noen venner. Dette var ei særdeles livlig flat-tispe som jeg forresten gjerne skulle beholdt selv (gud bedre som den valpen gikk spor...).

Vel, nok om det. Bortsett fra litt sporing trente vi ikke denne valpen noe særlig mens vi passet den. Vi gikk ikke med klikker og godbiter til enhver tid, for å si det sånn. Men selv om man ikke planlegger å trene, så blir det fort litt "trening" hele døgnet enten du vil eller ikke så lenge man har en valp i huset. Flat-valper har en tendens til å gjøre veldig mye hele tiden. Mye av denne adferden er særdeles sjarmerende. Andre ting er ikke fullt så sjarmerende. Som gammel klikkertrener har man etterhvert fått endel "ryggmargsreflekser" som gjør at man mer eller mindre automatisk prøver å forsterke det man liker, og hindrer at uønsket adferd blir forsterket. Dette er ofte veldig små ting, men tilsammen gjør det stor forskjell - på godt under 10 dager.

Her er eksempel på noen slike små rutiner:

* Når valpen hopper og maser på beina våre, overser vi den - når den slutter masingen og heller står rolig eller setter seg tar vi kontakt med å klappe den el.l.

* Når valpen biter i båndet på tur, stanser vi og står rolig. Vi går ikke videre før valpen slipper båndet frivillig (evt. bare slipper vi båndet og går fra valpen hvis det ikke er trafikkert akkurat her).

* Når valpen biter for hardt i hendene våre sier vi høyt "AU!", og evt går vekk fra valpen i tillegg hvis den ikke umiddelbart passer tennene sine

* Når valpen ligger rolig på gulvet, lar vi den (selvfølgelig) ligge i fred og slappe av.

* Når valpen tilfeldigvis er på vei mot oss roper vi navnet dens og belønner med kos (eller en godbit hvis vi har det på oss). Og vi roper selvfølgelig aldri hvis vi ikke er sikker på at valpen faktisk kommer.

Hvis dette hadde vært vår egen valp hadde vi sikkert klikket og belønnet for endel adferd i tillegg, men med disse små tiltakene sørget vi ihvertfall for at plagsom adferd ikke ble verre - tvert imot var valpen veldig behagelig de siste dagene når den hadde lært spillereglene.

Dette er forsåvidt ingen revolusjonerende greier, og jeg hadde garantert ikke tenkt noe mer over dette om det ikke var for det som skjedde da valpen ble hentet. Det var foreldrene til valpens eiere som hentet valpen. Vi satt og pratet litt rundt bordet før de dro videre, og i løpet av en halvtime gjorde de vel omtrent alt det motsatte av det vi hadde gjort mens vi passet den.

* Når valpen kom og hilste fikk den en overstrømmende velkomst og selv om den hoppet opp og styrte noe voldsomt, fortsatte de å kose/leke like mye.

* Når valpen bet dem i tærne fikk den massiv oppmerksomhet, og fortsatte selvfølgelig med å bite...

* Når valpen til slutt la seg rolig ned på gulvet begynte de å rose høylydt slik at valpen spratt opp, og fortsatte å styre rundt igjen...

* De brukte navnet til valpen 10-12 ganger, enten mens de bare snakket "tull" til valpen, eller for å prøve å få oppmerksomheten til valpen på forskjellige måter (effektiv avlæring av innkallingssignalet).

Det finnes selvfølgelig verre feil å gjøre med en valp enn dette. Det de gjorde er vel omtrent bare som de aller fleste hundeglade mennesker ville gjort i møte med en livlig valp. Man gjør det som faller seg inn, uten tanke på at det man gjør har alltid har en læringseffekt. Valper er små svamper som lærer hvert sekund, døgnet rundt. Når man ubetenksomt forsterker disse tilsynelatende små, uskyldige, uønskede adferdene gjennom et helt hundeliv kan det etterhvert utgjøre en veldig stor forskjell...

1 kommentar:

Fanny sa...

Det låter som att ni har lust att ha en cockervalp i några månader... *pust*