fredag, april 27, 2007

Instinktiv drift

I siste utgave av Norske Redningshunders (NRH) medlemsblad "Redningshunden" (nr. 1/2007, side 50-51) står det en artikkel om begrepet "instinktiv drift". Jeg likte egentlig denne veldig godt, men det er en misforståelse i artikkelen jeg gjerne vil kommentere. Ettersom jeg vet at flere NRH-medlemmer abonnerer på denne bloggen, passer det fint å skrive noen ord her.

Litt bakgrunnskunnskap først: Begrepet "instinctive drift" ble lansert av Keller Breland og Marian Breland (senere Marian Bailey) i deres berømte artikkel "The Misbehavior of Organisms" (Breland & Breland, 1961). Tittelen på artikkelen var et humoristisk spark til deres mentor B.F. Skinner og hans enda mer legendariske verk "The Behavior of Organisms" (Skinner, 1938), som på mange måter var starten på behaviorismen.

Instinktiv drift innebærer kort fortalt at "a learned behavior drifts toward instinctive behavior" (Breland & Breland, 1961). På godt norsk vil det si at en adferd med sterk genetisk komponent forstyrrer eller tar over for en lignende innlært adferd.

Det mest kjente eksempelet på instinktiv drift er kanskje vaskebjørnen som Breland & Breland skulle trene til å putte to mynter i en "sparebøsse". Vaskebjørnen hadde etterhvert lært å putte én mynt oppi boksen, men da de begynte å forlange at dyret skulle putte to mynter i boksen før belønningen kom, begynte problemene:

"Now the raccoon really had problems (and so did we). Not only could he not let go of the coins, but he spent seconds, even minutes, rubbing them together (in a most miserly fashion), and dipping them into the container. He carried on this behavior to such an extent that the practical application we had in mind - a display featuring a raccoon putting money in a piggy bank - simply was not feasible. The rubbing behavior became worse and worse as time went on, in spite of nonreinforcement." (Breland & Breland, 1961)

Den innlærte adferden (putte mynter i boksen) ble forstyrret av en medfødt artsspesifikk adferd (gni myntene mot hverandre). Og den medfødte adferden tok mer og mer over, selv om trenerne selvfølgelig ikke forsterket denne.

Hvis du har vært på Chicken Camp og klikkertrent høner har du garantert møtt en lignende utfordring. Prøv å trene ei høne til å stå i ro i 5-10 sekunder. Det høres veldig enkelt ut - det burde jo bare være å belønne med klikk + korn hver gang den står stille, og øke tiden gradvis. Men det som skjer er at når høna forventer mat (som den jo nødvendigvis vil gjøre ettersom vi bruker mat som belønning), slår det inn en artstypisk adferd som ikke er forenelig med å stå i ro, nemlig sparking med beina. (Å sparke med beina er den adferden høner vanligvis bruker når det er mat i nærheten.) Og hvis du er så uheldig at du timer klikket litt feil slik at du klikker idet høna sparker i stedet for å stå i ro, er du i trøbbel. Den artsspesifikke adferden (sparking) vil veldig fort ta over for den adferden du prøver å trene (stå i ro) selv om du har forsterket den ønskede adferden mange flere ganger.

Det som Breland & Breland kallte for "misbehavior" er altså adferd der forsterkningsbetingelsene alene ikke er tilstrekkelig for å forklare adferden. Genetikken "overstyrer" rett og slett forsterkningshistorien. Man er dermed nødt til å vite noe om dyrets naturlige adferd for å forstå hva som skjer. Artikkelen var nok et hardt slag for mange hardbarka behaviorister når den kom i 1961 ettersom den viste at de operante læringsprinsippene ikke var 100% tilstrekkelige for å beskrive all adferd (de var bare 99% tilstrekkelige :-). Konseptet med instinktiv drift har sannsynligvis en stor del av æren for at de harde grensene mellom etologi og psykologi idag har myknet opp. Idag innser de fleste som jobber med adferd at man trenger kunnskaper både om læringsprinsipper og artens medfødte adferd.

Instinktiv drift som forklaring på feilmelding i rundering
OK, da vet vi litt om instinktiv drift. I den nevnte artikkelen i Redningshunden lanseres instinktiv drift som en mulig forklaring på feilmelding i rundering. Det argumenteres med at det skjer en klassisk betinging mellom mat (hvis dette brukes som belønning i runderingen) og bringkobbelet, og at det å gripe bittet dermed kan utvikle seg til å bli en reflekshandling.

Dette blir imidlertid helt feil av to årsaker:
1. For det første er ikke dette eksempel på instinktiv drift. Å gripe bittet er ikke en adferd som har en sterk genetisk komponent hos hunder (da hadde det ikke vært så vanskelig å trene apportering som det ofte er...).

2. For det andre er å gripe bittet ikke en refleksrespons, men en operant adferd - og kan aldri bli noe annet. Å forklare feilmelding med at å gripe bittet har blitt en betinget respons er derfor en umulighet. (Hvis man skal argumentere for at klassisk betinging forstyrrer meldingsadferden må det isåfall være fordi muligheten for mat utløser så massiv sikling at bittet sklir ut av munnen på hunden, men det blir noe helt annet :-)

Det kan muligens finnes noen "hobbyetologer" som leser artikkelen i Redningshunden som synes at instinktiv drift kan være en fin (bort)forklaring på at hunden feilmelder, og det er derfor jeg tenkte det var best å kommentere den ellers veldig interessante artikkelen.

Og selv HVIS feilmelding kunne skyldes instinktiv drift, hadde ikke dette vært noen som helst unnskyldning for treneren. Bob Bailey understreker at instinktiv drift bare er en TENDENS til at medfødte adferder tar over for innlærte adferder. Med andre ord - hvis du trener fornuftig vil du som regel styre unna disse problemene i de fleste tilfeller. Det ER mulig å lære ei høne å stå rolig i 10 sekunder - det er bare endel vanskeligere...

"Instinctive drift is the TENDENCY for a learned behavior (for trainers, that means a trained behavior) to trigger innate behaviors." (Bob Bailey). Les hele artikkelen her.

Min konklusjon er ihvertfall at feilmelding i rundering fortsatt må betraktes først og fremst som en operant adferd. Feilmelding eller ikke feilmelding er kun et spørsmål forsterkning av riktig adferd og om god stimuluskontroll. Hvis det å gripe bittet kun blir forsterket i nærvær av figuranten og ikke ellers, er det særdeles liten sjanse for å få gjentatte problemer med feilmelding.

Instinktiv drift i hundetrening
Finnes det egentlig noen virkelige eksempler på instinktiv drift i hundetrening? Jeg har trent hunder i snart 20 år, og kan ikke huske at jeg har mistet nattesøvnen på grunn av dette, så fenomenet er nok ikke så veldig utbredt - ihvertfall ikke innen lydighet og bruks (ser ikke bort fra at det kan være mer aktuelt i aktiviteter som jakt og gjeting der man bruker hunderaser med mer utpregede instinkter.)

Men joda, eksemplene finnes i lydighet også. Endel border collier kan f.eks. finne på å sette ned farten og "gjete" de siste meterne fram til ruta (hvis man har lært inn øvelsen med å legge ballen inni ruta til å begynne med). Og de fleste har vel sett hunder som fillerister apportbukken idet de griper den (men dette er ikke spesielt vanskelig å trene bort uansett).

Kommer du på flere eksempler på instinktiv drift i hundetrening? Isåfall må du gjerne poste en kommentar.

I september har du sjansen til å høre om instinktiv drift (og mange andre tema!) direkte fra kilden: 22.-23. september kommer nemlig Bob Bailey til Oslo (og 29.-30. september holder han seminar i Stockholm).

2 kommentarer:

Anonym sa...

Takk for rask repons til artikkelen. Det hjelper en stakkars til å forstå og ikke minst holde orden på allerede kunnskap om definerte begreper.

Anonym sa...

Takk for at du oppdaterer oss Morten!
Stusset litt over det med at feilmelding kunne være instinktiv drift. Det ble mye klarer når du fikk satt litt mer ord og oppklaring på det - TAKK!!!

Fortsett med å skrive gode blogginnlegg - det er interessant det du skriver ;-)