onsdag, juli 29, 2009

Bikkja er i form (gubben også :-)

I dagens blogg tenkte jeg vi skulle kombinere to av mine favorittsysler, nemlig hundetrening og løping. Disse to passer faktisk veldig bra sammen...

I mars sklei jeg på isen og vrikket ankelen (under lydighetstrening, ironisk nok!) og måtte innstille løpingen i flere måneder. Fordelen med å droppe den daglige løpeturen var at jeg plutselig fikk mye bedre tid til hundetrening, og rent teknisk fikk vi gjort ganske mye de neste månedene. Det ble imidlertid mindre fysisk trening enn vanlig på Kira denne perioden mens far hinket rundt på et bein. Øvelsene fungerte stadig bedre rent teknisk i denne perioden, men hun er en retriever... farten er ikke topp, og intensiteten synker fort når vi har trent i 5-10 minutter. Vi kan derfor ikke kjøre mange repetisjoner av fartsøvelsene på hver trening.

1. juni var ankelen såpass bra at jeg kunne starte løpetreningen igjen. Vi startet med ca. 4 mil i uka, og økte treningsdosene gradvis hver uke (for å unngå skader) til vi var oppe i normale treningsdoser på 80-100 km i uka, og den siste måneden har vi ligget på dette nivået. Både Kira og jeg har blitt i gradvis bedre form, etter å ha vært ganske langt nede i en periode. Derimot har vi trent svært lite lydighet den siste måneden. Inntil i går...

Da kjørte vi vår første skikkelige lydighetsøkt på et par uker - og for en forandring! Jeg har aldri sett henne så intens før. Farten på både innkalling og apportering hadde økt betraktelig, og hun holdt intensiteten oppe dobbelt så lenge som hun vanligvis gjør. Og intensiteten i leken var høyere enn noen gang før. Jeg ville hatt store problemer med å oppnå denne forbedringen bare med vanlig lydighetstrening på den samme tiden.

Jeg har egentlig sett det på hele hunden de siste ukene. Hun er i så god form nå at hun formelig strutter av energi. Kroppen hennes er i helspenn, hun springer "villmann" med en gang jeg slipper henne løs, og hun plager livet av gamlefar Ergo hvis jeg ikke passer på han. Å bruke kroppen koster henne tydeligvis veldig lite nå for tiden. Hun har også fått merkbart bedre koordinasjon. Når hun skal gripe ballen i fart har hun tidligere ofte mer eller mindre snublet i sine egne bein (som er ganske lange), men nå er det tydelig at hun har fått merkbart mer muskler og bedre stabilitet på den hengslete kroppen.

Jeg har vel egentlig gjort akkurat det som familiehundeiere advares mot å gjøre - nemlig å kjøre på med fysisk trening kombinert med svært lite "hjernetrim". Dette gjør at hundene krever stadig mer aktivitet, og etterhvert blir potensielle "monster" å ha i huset. Men i mitt tilfelle, heldigvis først og fremst et monster på appellbanen (hun er heldigvis fortsatt veldig grei å ha i huset).

Når vi er ute og løper tur, springer Kira som regel dobbelt så langt som meg. Hun springer fram og tilbake, sjekker spor og gjør som unghunder gjør. Hvis jeg merker at hun ikke springer så mye ekstra på en tur lar jeg henne heller være hjemme neste dag. Da løper hun villmann på turen neste dag igjen. Jeg tror det er viktig at hundene har det moro når de springer. Å bare øke treningsdosene mens hunden "dasser" bak oss eller sykkelen, tror jeg ikke er noen god idé.

Kort sagt tror jeg det kan være greit for de fleste konkurransehunder å finne en god balanse mellom fysisk og "teknisk" trening.

1 kommentar:

Borghild sa...

Jeg tror du har veldig rett, og at du er inne på noe viktig veldig mange forsømmer! Håper flere prøver å trene hunden sin - fysisk - i en periode, og at de også får oppleve hvor utrolig mye mer en trent hund gir på trening, enn en som bare får rusle litt i bånd (den er jo selvsagt rolig inne fordi den trener hodet så mye).. ;o)