fredag, januar 01, 2010

Antiskuddredseltrening på nyttårsaften

I høst har jeg jobbet endel med skuddredselen til Kira. Vi har tilbrakt flere timer på skytebanen, og også jobbet litt med 9 mm startpistol i kombinasjon med godbitsøk. Les mer om hovedprinsippene for treningen her.

Læringsprinsippene som brukes i denne treningen er hovedsaklig en kombinasjon av habituering og motbetinging. I tillegg jobber jeg med fellesdekk separat for å gjøre henne trygg på denne øvelsen uten skudd. Når hun ikke reagerer noe særlig på skuddene skal vi begynne å trene fellesdekk med skudd, men det er for tidlig for Kira ennå, dessverre.

Tilvenning til skudd tar tid (og er kjedelig!). Utfordringen er derfor å få trent nok på det til å få framgang. Men en anledning som nyttårsaften kan man ikke la gå fra seg. Fra kl 20 og utover kjørte jeg to korte økter med godbitsøk, for å forberede Kira på den planlagte "hovedøkten" ved midnatt. Tidlig på kvelden var det ikke mer raketter enn at Kira (sammen med gamlemor Tia som er fjellstø på alt som smeller) kunne kjøre godbitsøk med tørrfor i hagen uten å bry seg.

Da klokka var 23.55 la jeg ut et tredje godbitsøk, fortsatt med tørrforkuler. Nå hadde naboene kommet skikkelig igang med feiringen, og det smalt friskt rundt ørene. Kira søkte fortsatt greit etter tørrforkulene, men etter noen minutter gikk halen merkbart ned, selv om hun fortsatte søket.


(Godbitsøk med tørrfor kl. 23:58. Lav hale og elendig trening...)

Da kom Cecilie ut døra, og hun så med en gang at dårlig trening var in progress (hun er flink til å se sånt...). Hun løper derfor inn og kommer ut igjen med restene av kveldens kalkunmiddag, som hun sprer utover plenen. Begge hundene fyrer seg opp flere hakk, og i løpet av et halvt minutt er halen til Kira ikke bare oppe, men formelig vibrerer mens hun søker som en gal etter kalkunrestene (før Tia tar alle!).


(Godbitsøk med kalkun og logrende haler kl. 00:01 - mye bedre trening...)

Etter et par minutter begynner det å bli tomt for kalkun i snøen, og Kira begynner igjen å kaste noen bekymrede blikk opp på rakettene. Det ligger fortsatt masse tørrfor i snøen, men de var tydeligvis ikke nok i denne situasjonen. Det er nå midnatt, og lydnivået har tatt seg opp enda et hakk. Cecilie løper inn igjen, og kommer ut med en stor pakke sosisser som vi raskt kaster ut i snøen. Begge hundene går inn i happy-modus igjen, og søker som gale med logrende haler. Ved hjelp av en pakke kjøttpålegg som har gått ut på dato holder vi hundene i søk til ca. 00:10. Da begynner rakettene å roe seg ned, og vi avslutter en vellykket økt. Men Kira vil ikke være med inn frivillig... :-)

Moralen for kvelden er at forsterkningskvalitet er viktig, også ved motbetinging. Ved motbetinging er det helt vesentlig at man klarer å utløse ønsket refleks (glede / "happy-modus") i den situasjonen som tidligere utløste redsel (skudd/fyrverkeri). Så lenge det ikke smalt så mye oppnådde jeg dette greit nok med tørrforkuler, men når smellene økte, var ikke tørrforet nok til å utløse ønsket refleks. Lyden av fyrverkeriet ble for mye. Når jeg sluttet å være gnien fikk jeg imidlertid en helt annen treningseffekt.

Understreker at denne treningen ikke kan kopieres med alle hunder som er redd for skudd/fyrverkeri. Hvis hunden er meget redd skal den selvfølgelig IKKE trenes midt på nyttårsaften. En slik hund vil ikke engang tenke på en hel kalkun som står rett foran den i en slik situasjonen, og dermed blir det heller ingen motbetinging. Det er viktig å se at du faktisk klarer å utløse den refleksen du ønsker - hvis ikke må du trene i en enklere situasjon.

En god start hvis hunden er veldig redd er å starte treningen innendørs med en lydCD. SoundsScary er et bra produkt. Når dette går bra på høyt volum, kan neste steg være skytebanen (på god avstand til å begynne med), og siste steg er enkeltskudd med 9 mm på gradvis nærmere avstand.

På hvert steg kan man gjerne gjøre en kombinasjon av å bare "være" i situasjonen (sitt og les avisa eller gå litt rundt uten å gi hunden noe særlig oppmerksomhet) eller å kjøre mer aktiv motbetinging (ved hjelp av f.eks. godbitsøk). Hele tiden må hundens atferd observeres nøye, slik at man holder seg på riktig side. Hvis hunden blir redd virker slik trening mot sin hensikt.

5 kommentarer:

Anonym sa...

Aldri om jeg hadde tenkt på godbitsøk i den situasjonen...takk! Har boxer som var så uredd den første nyttårsaftenen (nesten 10 mnd) at jeg var dum nok til å ta henne med ut. Angrer...
Hun har siden vist seg skuddfast på både MH og Korning, men er like fullt skuddberørt, enten jeg liker det eller ei! Gårsdagen gikk bedre enn forrige nyttårsaften - nå har hun akkurat vært på ferie hos sin skuddfaste (som ikke har bestått korning pga skuddberørthet...) far, med DAP-halsbånd og "Sounds Scary". Vi bor et sted hvor det tydeligvis smeller både mer og lenger enn hos dere, og både hun og jeg trengte en pause i kjellerstuen da det var på det verste. Hun var denne gangen bare litt urolig, ikke direkte redd, og grisehaler holdt som avledning. Skal bruke året til å trene, og ble inspirert av bloggen din - tusen takk! :)

jossa sa...

Men var ikke dette en sjangse å ta? Det kunne jo gått helt galt - at den yngste hunden hadde blitt skremt?
Min hund er ikke skuddredd, men jeg utfordrer ikke skjebnen nyttårsaften. Hun fikk også et godbitsøk, (oppdelte kalkunkjøttboller)inne i leiligheten akkurat kl 2400 som holdt henne i ånde et par minutter. Deretter la hun seg på kjøkkengulvet mens jeg var i 2. etg å så på kommunens fyrverkeri.

Min første toller var nemlig med på et arrangement hvor det viste seg å være fyrverkeri. Ett eller annet gjorde henne livredd for dette resten av livet (hun ble nesten 14 år så redselen holdt seg i 12 av dem).
Min nåværende toller og jeg skal gå jaktprøver derfor utfordrer jeg ikke.
Det er jo en sjangse.....

Frode@Zorro sa...

Tøft og interessant lesning! Det å trene "i situasjonen" på denne måten var jo bare genialt:)

Jeg klarte det kunststykke å få hunden vår redd for fyrverkeri ifjor i og med den var med ut under oppskytningen.

Målet for treningen vår etter dette, var derfor å venne hunden på lyden av raketter vha lyd-CD og at den således uanfektet kunne være rolig innendørs i stua mens rakettoppskytningen foregikk som verst ute.

Vår trening har dermed gått over flere måneder gjennom bruk av lyd-CD. I starten satte jeg den på lavt volum, samtidig som jeg satte meg i sofaen og leste bok. Hunden har fra tidligere lært seg at når jeg setter meg i sofaen med bok, er det bare å legge seg rolig i armkroken/"benkroken" og slappe helt av.(=miljøsignal)

Etterhvert har jeg økt lyden og rakettstøyen har således blitt rene "bakgrunnsmusikk"(på lik linje med U2/Springsteen)hver gang vi har satte oss i sofaen for å lese bok.

Når dette gikk bra, satte jeg også på CD`n under andre situasjoner hvor jeg ikke satt i sofaen, men drev med andre sysler.

Hunden har gjennom "treningen" koblet lyden av raketter til avslapningsmodus og med tiden har CD`n blitt rene "Willy Railo"-kuren.

Så når nyttårsaften kom, kjørte jeg en økt på formiddagen med lyd-CD og en på ettermiddagen med MAX volum begge gangene. Når det ble midnatt og rakettene fra naboene hørtes som best, lå hunden faktisk uanfektet i stua og slappet helt av.

Vår trening har jo kun foregått i stua hjemme, så jeg tror nok ikke hunden er like uanfektet i andre miljøer. Neste steg må jo derfor være å spille CD`n i andre miljøer(i bilen, ta med bærbar CD-spiller ut på annen trening osv osv) og etterhvert kanskje trene "i situasjonen" slik dere har gjort:)

Anniken sa...

Her gikk jeg ut med kamera og pipeball rundt klokken tolv :)

Anonym sa...

Er det, der bekrives her, ikke mere en "mestringsstrategi" end egentlig træning?
Er ikke dette bare en måde at få hunden til at gøre noget andet end selvforstærkende stresadfærd i en skræmmende situation?
Når man må gå op i forstærkerkvalitet, for at få hunden til at udføre opgaven, tror jeg at den egentlig bliver skræmt af lyden, og da leger man vel med "habitueringens onde fætter".
Bliver hunden mindre skudredd (lydberørt?) i andre situationer - alså når den ikke er optaget med godbidsøg?

Der er ikke noget galt med "mestringsstrategier". Jeg brugte dem selv både tit og ofte på min forrige hund, men han lærte ikke noget af det. Det eneste jeg opnåede var, at forhindre ham i at udføre selvforstærkende stresadfærd, og når hunden var mindre stresset, når "situationen" var ovre, og afreageringen blev dermed lettere.