tirsdag, mars 02, 2010

Den vakre lyden av stillhet (og et klikk!)

Da jeg holdt kurs i går kveld kom det opp en interessant problemstilling. Tidligere på samme kurs (og mange andre kurs) hadde samme spørsmål allerede vært oppe flere ganger, men denne kvelden fikk vi også illustrert det i praksis.

Spørsmålet er som følger: Hvor mye bør hundefører snakke/rose i forbindelse med belønning av hunden?

De aller fleste klikkertrenere er vel enige i at man bør holde kjeft og la hunden gjøre jobben FØR du klikker. ETTER klikket er det imidlertid vanlig å rose hunden samtidig som man leker eller serverer godbitene. Noen roser mye, andre mindre - og noen (nesten) ikke i det hele tatt.

Min preferanse har alltid vært å trene forholdsvis lydløst. Men når folk har spurt har jeg som regel svart noe sånt som at så lenge de holder kjeft før klikket, skal ikke jeg mase så mye om de roser eller ikke. Jeg vil jo ikke frata folk gleden ved å trene hund, og enkelte liker tydeligvis å snakke mye (pick your fights...).

Men ikke minst etter gårsdagens kurs ser jeg at det kanskje kan presiseres litt grundigere når man bør holde kjeft og ikke.

Vi trente en hund ved hjelp av targeting til å lukke en skapdør. Hunden gjorde dette fint så lenge target sticken ble holdt inntil skapet, men når vi forsøkte å fade target sticken var det vanskelig for hunden, og det gikk tidvis litt for lang tid mellom hvert klikk. Når hunden gjorde riktig klikket fører, deretter så hun "bra!", og fortsatte som regel å rose med andre ord mens hun tok godbiten opp av lomma og ga den til hunden (og sannsynligvis snakket hun også mens hunden svelget godbiten før hun stoppet).

Dette er slett ikke uvanlig, og det er heller ikke noe "feil" med dette rent teoretisk sett. Men der jeg stod i døråpningen av det lille rommet og observerte treningen, og så på hunden som hadde problemer med å skjønne hva den skulle gjøre, slo det meg bare at "det er for mye støy her".

Så jeg ba hundefører bli med på et eksperiment: Ikke si noen ting - bare klikk når hunden gjør riktig og belønn uten å si noe som helst. Hundefører gjorde lydig som jeg sa, og etter få klikk var det en helt annen flyt i treningen. Det gikk plutselig mye kortere tid mellom hvert klikk, og hunden så generelt mindre frustrert ut.

Dette KAN selvfølgelig være tilfeldig. Kanskje hadde det løsnet akkurat nå om vi hadde fortsatt som vanlig også. Men jeg tror ikke det. I de minuttene vi kjørte lydløs trening er jeg faktisk ganske sikker på at ting ble mye mer tydelig for hunden. Plutselig var det helt stille i rommet. Ingen kontinuerlig strøm av bakgrunnsstøy og halvveis effektive betingede forsterkere (ros). Den eneste lyden som brøt stillheten i rommet hver gang hunden gjorde riktig, var et klikk. Og det slo meg hvor mye mer tydelig klikket plutselig hørtes ut nå. Jeg er rimelig sikker på at hunden følte det på samme måte.

Ut fra denne erfaringen (og selvfølgelig mange lignende erfaringer - de som kjenner meg vet at jeg alltid har likt lydløs trening...) har jeg kommet fram til to prinsipper, som jeg tror kan være ganske fornuftige å holde seg til (inntil det blir motbevist):

1. Hvis du er i en fase av treningen der TIMING er viktigst (dvs i fasen der hunden fortsatt strever med å forstå nøyaktig hva den skal gjøre) bør du fokusere på å gjøre klikket så tydelig (og presist) som mulig - blant annet ved å unngå all unødvendig bakgrunnsstøy.

2. Hvis du allerede har lært hunden atferden godt, og FORSTERKNINGSKVALITET er viktigere enn timing, har det mindre å si om du roser mye etter klikket eller ikke. Hvis hunden f.eks. leker bedre når du roser samtidig, skal du bare bable i vei så mye du vil :-)

Vi mennesker er vanedyr. Vi har lært siden tidenes morgen at vi skal rose hundene våre når vi belønner dem. Og ettersom vi liker å belønne hundene våre, er det følgelig veldig forsterkende for oss å rose, og det kan være riktig vanskelig å slutte når man først har blitt vant til å gjøre det. Jeg sier heller ikke at man skal slutte å rose etter klikket, MEN i tilfeller der timing er spesielt viktig er det bedre å bruke skalpell enn å bruke snøskuffe. I denne fasen trenger hunden først og fremst informasjon, og denne tror jeg vi kan gi mye mer tydelig ved å la klikkeren være det eneste som bryter stillheten.

Så får du heller snakke litt ekstra i kaffepausen etterpå... :-)

5 kommentarer:

Anna Larsson sa...

Haha, har du sett min senaste film kanske!? :-) Jag funderade på att klippa bort belöningssekvenserna för vill man verkligen att främmande ska höra mina små sånger, ramsor & konstiga ljud. Men så tänkte jag att nej, om det är något som klickerträning ofta beskylls för så är det att vara MEKANISKT & UTAN KÄNSLOR och då tänkte jag att varsågod, jag bjuder på ljuden :-)

Jag själv har insett att om jag belönar med godis och shejpar då är jag ofta extremt tyst & fokuserad, det går fort-fort-fort och Flynn hinner nätt & jämt svälja godisen innan han går vidare i övningen. Då är jag tyst! Och tämligen mekanisk :-)

Men om jag belönar med lek... oh my God! Jag njuter när jag tittar på tex Susan Garretts filmer för då inser man att man är inte ensam om att sjunga löjliga sånger eller göra fåninga ljud :-)

Jag tänker vidare att OM hunden inte kan komma tillbaka snabbt till träningen efter mer "galna" belöningar/galen förare, då skulle jag vilja se det som ett tecken på att jag behöver öva hunden i just detta, att snabbt skifta mellan galen & fokus! För vad behöver vi ofta när vi tävlar, jo att de kan växla mellan hög & låg aktivitet snabbt! Kanske kan jag snarare ÖVA på detta genom att behålla mina belöningar så, än att undvika problemet? Pay now, or pay later!

Illustration på fina ljud: http://www.youtube.com/watch?v=lsdRlzbCeGs eller kanske den här: http://www.youtube.com/watch?v=iV8VPoviAFw

Och som kontrast: http://www.youtube.com/watch?v=3k1wZCswlUA

Lin sa...

Detta var intressant läsning!!
Folk har ibland sagt att jag ser så allvarlig ut när jag tränar, jag är en av de tystare typerna i träning.
Träningen fungerar däremot bra och det är väl det som är huvudsaken:)
Har nog använt mig av beröm efter klick enbart när min hund gör något svårt, då tycker jag mig märka att det kanske peppar henne ytterligare.

Nanna Lise Vester sa...

Er meget enig i fordeligen af hvornår tavshed er godt og hvornår lyd er godt (når det er vigtigt belønningen er helt i top).

Nye klikkertrænere ofte rigeligt at tænke på og holde styr på, så det vil garanteret være en lettelse for dem at det ikke nødvendigvis fremmer træningen at snakke/rose også! :-) Jeg oplever i hvert fald tit at de er tavse fordi de koncenterer sig meget om at klikke på rette tid etc.

Men jeg tror det er vigtigt at pointere at ros for mange hunde er med til at gøre belønningen ekstra sjov, så en tavs figurant i eftersøg for en rutineret hund er næppe godt, mener jeg. Men en forholdsvis tavs figurant til en unghund der skal lære at opsøge figuranter er sikkert ikke så tosset :-)

Anonym sa...

Så morsomt å lese! Har egentlig tenkt litt på dette selv, for man føler jo liksom at det blir litt kjedelig når man ikke sier noe, og bare klikker. Men det er jo egentlig klikket og godbiten hunden vil ha.
Men nå skal jeg tenke mer på det neste gang jeg trener, så kanskje ting går enda litt fortere hvis jeg ikke snakker så mye : P

Maja S.B.Ervik sa...

Utrolig interessant ja. Jeg kan være veldig stille og mekanisk når jeg trener. Men bruker ros med stemmen i tillegg til godbit når hunden gjør noe ekstra bra (da ofte et stort hopp framover i kriteriene). Da tenker jeg spesielt ved freeshaping av nye øvelser. Dette gjør at hunden gjentar det hun fikk stemmeros for, selv om hun "hoppet over" et lass av kriterielista. De fleste tenker sikkert på hvorfor jeg ikke bruker leke når hun er ekstra flink. Jeg gjør det noen ganger, men hunden blir fortere sliten av det enn av godbit og ros. Dessuten går det fortere (les: hunden er kjappere klar for neste repetisjon). Og sist, men ikke minst, hvis man sparer rosing med stemmen til hunden er virkelig flink; da synes ihvertfall jeg at hunden reagerer mye mer positivt enn hunder som er vant til masse stemmerosing fra eier.