onsdag, september 28, 2011

Shaping av en dyremishandler

På Facebook om dagen blir denne filmen med særdeles stygg apporteringstrening (hvis man kan kalle slikt for trening) flittig delt. Se filmen på lenken før du leser videre.

Når man sammenligner dette med å klikkertrene apporteringen som du kan se eksempel på nedenfor (det er også mange andre måter å klikkertrene apporteringen på) kan man jo lure på hva som gjør at noen velger treningsmetoder som ligger i helt motsatt ende av spekteret.


Hvis jeg skal gjette er vel svaret sannsynligvis nettopp SHAPING. Han starter kanskje med å rykke lett i båndet i en situasjon, og får et slags umiddelbart resultat av dette. Forsterkeren kan være en ønsket reaksjon hos hunden og/eller at han får utløp for egne følelser av frustrasjon osv. Dette øker sannsynligheten for atferden, og snart begynner han å bruke lignende teknikker i andre situasjoner stadig oftere. Og han begynner etterhvert å rykke hardere, fordi han ser at det gir enda større virkning (og hunden habituerer sannsynligvis til lette rykk etterhvert slik at disse ikke lenger fungerer).

Hunden er nå såpass passiv at den ikke vil gjøre noe selvstendig lenger, og den er sannsynligvis så innkjørt på å unngå ubehag at positive forsterkere ikke lenger har noen særlig virkning. Hundetreneren vil derfor nå kun få resultater av å gjøre mer av det samme, og spede forsøk på å trene positivt vil ikke være forsterkende. Overgang til positiv trening vil nå kreve en lang crossover-fase som han sannsynligvis ikke har verken tålmodighet eller kunnskap nok til å jobbe seg gjennom. Så han fortsetter med mer og mer av det samme.

Gradvis har han shapet seg selv over i et område der han ikke lenger er hundetrener, men dyremishandler. Det er ikke lett å komme seg ut herfra.

Hvis han nå skulle bestemme seg for å prøve positiv forsterkningsbasert trening må han for det første lære en helt ny måte å trene på som på mange måter er totalt motsatt av den han behersker (meget bra) fra før. For det andre må hunden lære helt nye spilleregler som i en (lang) overgangsfase vil gjøre at treningen går svært sakte framover. For det tredje så må han nødvendigvis innse at måten han har trent på før var særdeles urettferdig ovenfor hunden (det krever litt å innrømme dette ovenfor seg selv). Hvis han i tillegg har vært særdeles påståelig når det gjelder å forsvare egne metoder tidligere, krever det enda større baller å snu 180 grader.

Kanskje egne rehabiliteringssenter for slike trenere kunne vært en forretningsidé?

2 kommentarer:

Sofia sa...

Det var inte kul att se den första träningsmetoden, man måste har förstört sig själv och sitt samvete mycket för att kunna tro att den skulle kunna leda till något!

Kari Hansen sa...

Den første filmen er helt grotesk og jeg får vondt langt inn i hjerterota!!
Men, hunden i den andre filmen har faktisk pigghalsbånd på...