tirsdag, desember 06, 2011

6. des: Bruksfremmadsending (del 6)

La oss nå si at vi har lært hunden å galloppere framover for å forvente en ball over hodet, og/eller at vi har lært den å galloppere fram til en plattform. Vi er da godt igang, men dette er ikke nok.

At hunden kan løpe framover i vente av en ball som snart kommer flyvende over hodet, er i realiteten ikke noe annet enn at hunden kan løpe fraomover mot en ball som allerede ligger plassert foran den. Det er egentlig ikke annet enn lokking. Hunden KAN ikke virkelig atferden ennå. Den er hjelpeavhengig. I boka "Lydighetstrening i teori og praksis" har vi et kapittel som heter "Å lære hunden eller lure hunden". Dette er en viktig forskjell...

Det samme er tilfelle om hunden kun kan galloppere fram mot en plattform eller en musematte. Hunden må kunne gjøre dette uten slik hjelp.

Hvis du har lært hunden å galloppere fram til plattform eller musematte må du nå derfor flytte targeten lenger fram slik at du bruker den kun som retningsangivelse i stedet for blink. Og når du har gjort det noen ganger, fjerner du den helt slik at du ser at hunden kan galloppere uten å se noen plattform eller annen target i det hele tatt.

Hvor langt skal du la hunden galloppere før du klikker? Det kommer som sagt litt an på hunden. Noen lar hunden galloppere helt fram til gruppa før de klikker. Andre klikker ca. 5 meter før gruppa. Selv foretrekker vi å lære hunden å galloppere et fast antall galloppsteg før klikket kommer (Cecilie er sprangrytter og har et manisk forhold til det å telle galloppsteg :-). For Kira sin del er 5-6 galloppsteg det hun trenger for å komme seg på ca. 10 meters avstand til meg.

Når jeg klikker etter 5-6 galloppsteg kan jeg belønne på flere forskjellige måter.
1. Jeg kan kaste ballen over hodet på henne, slik at hun bare fortsetter i fartsretningen etter ballen uten å stanse.

2. Jeg kan klikke slik at hun først stanser og snur seg mot meg, og deretter kaste ballen framover i fartsretningen.

3. Jeg kan klikke og løpe fram til henne med belønningen, eller kaste belønningen til det stedet hun stanset på klikket.

4. Jeg kan klikke og la henne bråsnu og løpe tilbake og leke hos meg.
Disse fire måtene å belønne på skaper varierende grad av framdrift hos hunden. Den første skaper størst framdrift. Den andre skaper litt mindre framdrift. Den tredje bidrar egentlig mest til å bremse hunden. Og den fjerde bremser hunden mest.

Det er en fordel å kunne variere mellom disse 4 formene for belønningsplassering. For når man alltid klikker etter et visst antall galloppsteg, skjer det noe helt lovmessig. Hunden vil etterhvert garantert begynne å TESTE om det er nok å galloppere 3 eller 4 steg før den slår ned farten. Hvis den gjør dette klikker jeg IKKE, og ber hunden prøve en gang til. Ser jeg at hunden trenger mer framdrift belønner jeg på en måte som skaper mer framdrift. Ser jeg at hunden trenger å bremses, belønner jeg heller mer tilbake mot meg.

Det som skjer etterhvert er at hunden virkelig LÆRER at den MÅ ta minst 5 galloppsteg før det er noen vits i å slå ned farten. Og dette er en stor fordel av flere grunner. For det første har den nå lært å ikke sette ned farten for tidlig. Men den har også lært at det ikke er noen vits i å fortsette å galloppere veldig mye lenger enn 5 galloppsteg, og dermed VET vi at hunden automatisk vil slå ned farten etter omtrent passe lengde. Og dette gjør det mye lettere å kjede sammen de to delene av fremmadsendingen.

Se godt etter hvordan Kira oppfører seg i denne filmen. Jeg kjører her 4 repetisjoner med gallopp etter hverandre, og klikker alltid etter 5-6 galloppsteg. De første gangene har hun veldig høy fart, ettersom jeg belønner endel framover. Men på den tredje repetisjonen belønner jeg bakover hos meg, og vi ser da tydelig på den fjerde repetisjonen at hun slår ned farten og tydelig forventer klikket etter ca 5 galloppsteg. Og det er hit vi ønsker å komme før vi kan sette sammen hele fremmadsendingen. Det er ganske umulig å kjede sammen de to delene hvis vi har en hund som bare løper framover som en villmann...


I morgen skal vi kjede sammen de to fremmadsendingsdelene...

Canis selger forresten noen kjekke "bein" til fremmadsendingen. Disse er veldig praktiske å ha når du trener denne øvelsen. Bare tre på dem ei bukse hver, så har du ei tålmodig gruppe som kan stå ute hele døgnet uansett vær. Beina kan bestilles her

2 kommentarer:

Anna sa...

Intressant! Ska gå tillbaka & kolla de tidigare delarna som jag missat icke-bruksnerd som jag är ;-) En fundering bara: med "benen" ute och med samma startpunkt (och nästan samma punkt för sändandet = du går 9-11 steg tror jag), är det inte stor risk att det ändå är en "plats" som hunden springer mot snarare än att den noterar antal galoppsprång den tar? Fördel/nackdel att varje gång starta från olika avstån/platser samt med/utan "ben"? Tänker här på hundar som lätt går tillbaka till samma "punkt" på en gräsplan trots att vi tycker att vi bara belönat sträckan.

Morten Egtvedt sa...

Godt poeng. Men hvis du varierer avstanden til beina når du sender hunden (noe man bør gjøre, ettersom dette ofte kan variere på konkurranser også etter min erfaring), vil hunden stole mer på antall galloppsteg, enn på en spesiell plass/avstand til gruppen. Du kan også trene galloppen mye uten gruppen, f.eks. når du er ute og går på tur langs en skogsvei.

Du kan også velge å bruke et fast punkt som en ekstra hjelp, ved at du gjør dette til klikkpunkt på de fleste repetisjonene når du trener med gruppe. Da vil dette punktet bli et ekstra signal til hunden om å slå om tempoet, og det kan være en grei ekstra sikkerhet å ha. Da vet du ihvertfall at hunden sannsynligvis ikke gallopperer videre etter dette punktet.