Hundetrening.no

2 ledige plasser igjen!

2012-01-16T11:20:00.001+01:00

I 2012 arrangerer jeg en Elitegruppe rundering i Trondheim. Kurset går over 4 helger i løpet av året. Det er satt opp to grupper (med 5 deltakere på hver gruppe).

Vi har nettopp fått to avmeldinger og har derfor 2 ledige plasser igjen (en ledig plass pr. gruppe) for seriøse brukshundfolk som virkelig ønsker framgang på runderingen sin i år. Vil du være med?

Gruppe 1
• 21.-22. april
• 2.-3. juni
• 18.-19. august
• 22.-23. september

Gruppe 2
• 28.-29. april
• 9.-10. juni
• 25.-26. august
• 29.-30. september

Les mer og meld deg på kurset her snarest (plassene forsvinner sannsynligvis i løpet av en dag eller to, så vær rask!).

Mest kjøpte hundebøker hos Canis.no i 2011

2011-12-25T07:00:00.000+01:00

Nedenfor ser du hvilke hundebøker som har vært de mest populære i 2011. Canis tilbyr portofri levering på alle bestillinger resten av 2011, så hvis du mangler noen av bøkene kjøper du dem portofritt hos Canis nå innen nyttårsaften!

	Tittel	Forfatter	Andel
1	100% positiv hverdagslydighet	Arne Aarrestad	21,7%
2	På talefot med hunden	Turid Rugaas	15,4%
3	Klikkertrening for din hund	Morten Egtvedt & Cecilie Køste	9,8%
4	100% positiv problemløsning	Arne Aarrestad & Siri Linnerud	6,5%
5	Valpesosialisering	Gry Løberg	5,6%
6	Lydighetstrening i teori og praksis	Cecilie Køste & Morten Egtvedt	5,4%
7	Ikke skyt hunden!	Karen Pryor	4,6%
8	Hva gjør jeg når hunden drar i båndet?	Turid Rugaas	4,5%
9	Hundens språk og atferd. En illustrert håndbok.	Barbara Handelman	4,4%
10	Slipp kontrollen løs!	Leslie McDevitt	3,4%
11	Valpen flytter hjemmefra	Linn Palm	3,3%
12	Kulturkollisjonen mellom hund og menneske	Jean Donaldson	2,9%
13	Bjeffing - språket som høres	Turid Rugaas	1,9%
14	Spårhunden och lukterna	Jens Karlsson, Jessica Åberg, Lars Fält, Tobias Gustavsson.	1,8%
15	Hundetriks - moro for hund og eier	Mary Ray, Justine Harding	1,7%
16	Mental aktivisering- Slik kan du stimulere hunden og unngå at den kjeder seg	Anders Hallgren	1,7%
17	Lek med meg! Aktivitetshåndbok for hund og menneske	Christina Sondermann	1,6%
18	Klikkertrening for utstillingshunden	Karen Pryor	1,4%
19	Hundemassasje og stretching	Kerstin Haase, Jörn Oleby	1,3%
20	Bra relation	Kenth Svartberg	1,2%

24. des: Mer klikkertrening fra hesteryggen

2011-12-24T10:23:00.000+01:00

I dagens film demonstrerer Cecilie hvordan man kan bruke de vanlige trinnene for innlæring av signaler som vi kjenner fra hundetreningen, også når du sitter på hesteryggen. Filmen kommer litt lenger ned i bloggen, men les resten før du hopper dit!

Vil vil først understreke at det som vises i filmen er videregående trening. Før du begynner med dette må du først av alt kunne endel om hest generelt (du begynner ikke med dette før du KAN ri!). I tillegg må du være bra skolert i klikkertrening allerede. Og hvis du vil bli flink til å klikkertrene hest bør du først bruke tid på å klikkertrene hesten til enklere ting fra bakken.

Den hestetreningen vi har vist eksempel på hittil, er ting som alle kan klikkertrene med hesten sin. Uansett hvordan du trener hesten din når du rir, vil du ha nytte av å trene den belønningsbasert i enkle stallmanerer. Men hvis du vil klikkertrene hesten din mer gjennomført må du rett og slett ta et valg. Du må bestemme deg for at "ja, jeg VIL ha en klikkertrent hest".

Grunnen til at vi understreker dette er at klikkertrente hester blir ikke helt som "vanlige" hester. Det er dessverre slik at mange hesteeiere (heldigvis ikke alle), betrakter en PASSIV hest som en SNILL hest. Mange hester blir straffet helt til de ikke har egeninitiativ igjen, og knapt tør å gjøre noe som helst uten å bli bedt om det.

En klikkertrent hest vil ikke være like passiv som dette. Den kan, spesielt tidlig i innlæringen, rett som det er finne på å tilby atferd for å prøve ut om det fører til belønning. Gode klikkertrenere ønsker dette! At hesten er aktiv, gir oss sjansen til å lære den nye ting mye enklere. Men for hestefolk som er vant til en passiv hest helt uten egeninitiativ kan dette faktisk være litt skremmende. De føler fort at de ikke har kontroll på hesten lenger. Og hvis de da begynner å straffe hesten blir det veldig forvirrende for den.

La oss illustrere dette med en liten historie. En jente hadde problemer med å ta på hesten hodelaget. Et par klikkertrenere tilbød seg å hjelpe henne med å lære hesten dette. De begynte treningen som vist i denne filmen, og fikk raskt fin framgang.

Senere samme dag, stod samme hest i vaskespillet og ble spylt på beina av eieren. Hesten stod høflig og rolig og oppførte seg riktig så pent. Klikkertrenerne står et stykke unna og prater seg imellom mens de ser på hesten. Plutselig ser de at hesten kikker nysgjerrig på kjettingen som er festet til grimen. Hesten tenker seg om et par sekunder, den får et livlig utrykk i øynene, åpner munnen og tar kjettingen i munnen - akkurat som den tidligere på dagen har lært å gjøre med bittet til hodelaget. Det var tydelig at hesten testet ut om samme atferd virket i denne situasjonen.

Vel, det gjorde den IKKE. Eieren ble sint, og smekket til hesten for at den beit i kjettingen (selv om den eller stod pent og pyntelig). Klikkertrenerne som så på fikk direkte vondt inni seg av å se dette. De ga høflig beskjed til eieren om at de ikke ønsket å klikkertrene hesten mer. Det hadde rett og slett blitt for urettferdig mot hesten når eieren selv behandlet hesten helt annerledes resten av døgnet.

Så før du begynner å klikkertrene hesten din, bør du tenke gjennom "hvor klikkertrent" du ønsker at hesten din skal være. Er denne treningen kompatibel med de andre som omgås hesten din til daglig (f.eks. i stallen)? Og ikke minst bør du tenke på at hvis du klikkertrener hesten din er det ikke helt problemfritt å senere selge den videre til andre som trener på på helt andre måter. Det vil være meget urettferdig mot hesten.

Cecilie sine hester blir aldri solgt når de først har kommet inn i huset vårt. Det er noe hun er veldig bevisst på. Ikke at hun vil selge dem - man får et veldig spesielt forhold til hesten sin når man klikkertrener den. Man blir kjent med personligheten dens på en helt annen måte enn andre hestefolk. Den blir fort veldig mye mer enn bare et "framkomstmiddel"...

Lær hesten å rygge
OK, tilbake til filmen. Cecilie viser her hvordan hun trener hesten til å rygge. Som med all annen klikkertrening starter hun først med å få fram atferden frivillig. Først klikker hun hesten for å rygge mens hun står på bakken. Når det fungerer forsterker hun samme atferd frivillig mens hun sitter på ryggen.

Når hesten rygger fint frivillig mens hun sitter på ryggen, begynner hun å legge på signalet (trinn 1-2). Signalet er hvordan hun bruker beina, forskyver vekten i salen, og et lett drag i tøylene. Fordelen med å ha lært hesten å gjøre atferden frivillig først, er at signalene kan gis veldig lett, og likevel ha god effekt.

Til slutt lærer hesten at den kun blir forsterket for å rygge hvis den venter på signalet først (trinn 3-4). Rytteren forsterker nå ikke lenger frivillig rygging - kun rygging etter at signalet først er gitt.

Som du vil se i filmen, erstatter Cecilie etterhvert klikkeren med ordet "BRA!". Det har sine åpenbare fordeler å ha beggene hendene ledige til andre ting, når du sitter oppe på hesten :-)

Slik kan det ut i praksis. Håper det gir deg en liten idé om hvordan klikkertreningen kan brukes på flere områder i hestetreningen.

Riktig god jul alle sammen, og takk for at dere har fulgt julekalenderen i bloggen.

23. des: Klikkertrening fra hesteryggen

2011-12-23T06:45:00.000+01:00

Når du begynner å klikkertrene hesten din er det greit å starte med øvelser der du kan trene den fra bakken. Etterhvert som dere begynner å få draget på treningen kan du også belønne den fra hesteryggen

Men la oss først av alt komme oss OPP på hesteryggen. Og det er som kjent enklest om hesten står nogenlunde rolig. Cecilie viser her hvordan du enkelt kan klikkertrene dette.

22. des: Flere stallmanerer for hester

2011-12-22T06:45:00.003+01:00

I den første filmen viser Cecilie enda en praktisk ting å lære hesten, som gjør det enklere å behandle den hvis den skulle trenge behandling for hovbyll.

En annen kjekk ting å lære hesten er å stå rolig og slappe av mens man klipper den. Mange hester må dopes før man kan klippe dem fordi de er redde for klippemaskinen, men med bra trening kan klippingen bli en riktig så hyggelig seanse for hesten.

Alle de enkle øvelsene vi hittil har vist er ting som alle hesteeiere kan gjøre - uansett hvordan du trener hesten når du rir den. Selv om du trener hesten "tradisjonelt" fra ryggen, er det veldig bra for forholdet mellom deg og hesten jo mer du kan gjøre med positiv forsterkning når du omgås den i stallen.

Vi har forresten fått noen spørsmål om hva slags godbiter vi bruker til hesten. Vi bruker som regel gulrøtter, epler eller tørt brød, oppskjært i passende små biter.

Hvis du vil lære mer om klikkertrening av hester er "Delfinträning för din häst" en grei bok å starte med.

21. des: Apporteringstrening for hester

2011-12-21T06:45:00.000+01:00

I denne filmen viser Cecilie hvordan man kan klikkertrene hesten til å ta på seg hodelaget frivillig. Treningen har mye til felles med apporteringstrening for hunder :-)

20. des: Kom igang med å klikkertrene hesten din!

2011-12-20T08:36:00.005+01:00

I går gikk Cecilie gjennom endel sikkerhetsrutiner som du bør ha når du klikkertrener hester. I dagens film vil hun vise et par enkle øvelser som er fine å starte med når du skal begynne å klikkertrene hesten i praksis. Dette er ting som alle kan få til, bare man vet foran og bak på en hest fra før.

Klikkertrening av hest er forresten også en del av Canis sitt klikkerINSTRUKTØRkurs. Det er fortsatt ikke for sent å sende inn din søknad.

19. des: Slik begynner du å klikkertrene hester

2011-12-19T22:34:00.011+01:00

OK, jeg vet at denne bloggen heter HUNDEtrening.no, men til ære for våre kvinnelige lesere skal vi de neste dagene snakke litt om klikkertrening av HESTER. Min private hestehvisker, Cecilie, har meldt seg frivillig til å snakke litt om de svære beistene (som du skjønner er ikke jeg noen utpreget hesteperson, men klikkertrening er alltid moro, uansett dyreart).

I denne filmen snakker Cecilie litt om endel sikkerhetsrutiner man bør installere helt fra starten når man skal klikkertrene hester.

De viktigste prinsippene å tenke på i starten er:

1. Belønn hesten med flat hånd (så beholder du fingertuppene lenger) og strak arm (så holder den seg på mer behagelig avstand).

2. Belønn hesten slik at den må bøye hodet sitt ned mot brystet når den får godbiten.

3. Lær hesten "horsie-zen", dvs å trekke seg bort fra det den har lyst på for å få det.

4. Hesten skal flytte seg for deg - IKKE omvendt.

Disse reglene er en god forsikring mot at hesten ikke blir masete, og holder seg på behagelig avstand når vi belønner den.

Først når dette er på plass begynner vi å trene andre ting vi har bruk for. De neste dagene skal Cecilie demonstrere noen enkle øvelser som du kan begynne med når du vil klikkertrene hesten din. Det er viktig å starte med de enkle tingene, og bygge på derfra når både du og hesten begynner å lære det nye systemet.

17. des: Diskriminere mellom gjenstander

2011-12-17T07:00:00.000+01:00

På årets klikkerinstruktørkurs fikk elevene som en av flere prosjektoppgaver å lære hunden å skille mellom 3 forskjellige gjenstander kun på verbalt signal. Dette er også en oppgave som krever trinn 5 stimuluskontroll.

Dette var en oppgave som satte grå hår i hodene til opptil flere av deltagerne (og meg!). Det er faktisk veldig vanskelig. Bare prøv selv - uten å bruke noen som helst annen ekstra hjelp enn KUN det verbale signalet! Man lærer mye om stimuluskontroll ved å jobbe med slike oppgaver.

Det som var interessant å se (dog ikke veldig overraskende), var at de hundene som greide denne oppgaven best, var de hundene på kurset som var i den litt mer rolige enden av skalen. Som f.eks. Anneli Markström sin rottweiler Chili, som klarte oppgaven best av alle.

Det er forresten fortsatt ikke for sent å melde seg på Canis sitt klikkerINSTRUKTØRkurs for 2012, men da må du slenge deg rundt. Det er kun 12 ledige plasser på kurset, og de best kvalifiserte søkerne får tilbud om plass. Les mer og meld deg på her.

For deg som bor i Trondheim, kjører jeg også et klikkerTRENERkurs trinn 2 fordelt på 16 mandagskvelder gjennom hele 2012. Hvis du allerede har kommet godt igang med klikkertrening, og vil ta steget til neste nivå, anbefales dette kurset. Her vil vi finpusse trenerferdighetene dine gjennom hele året. Les mer og meld deg på her.

I tillegg kjører jeg i 2012 en Elitegruppe i rundering i Trondheim for deg som tar runderingstreningen seriøst. Les mer og meld deg på her.

16. des: Neseprøve & stimuluskontroll

2011-12-16T10:50:00.004+01:00

En vanlig måte å trene inn neseprøven på, er å først lære hunden å markere på riktig pinne ved å "fryse" snuten på riktig pinne. Først når hunden alltid velger riktig pinne, lar man hunden begynne å apportere den riktige pinnen. Denne framgangsmåten reduserer sjansen for at hunden legger seg til uvanen med å "prøvesmake" på pinnene (noe som medfører underkjenning av øvelsen i eliteklassen).

Håkon og Tam demonstrerer i filmen nedenfor veldig fint hvordan det kan se ut på et tidlig stadie i treningen.

Men det vi egentlig tenkte å skrive om idag var ikke først og fremst neseprøve, men stimuluskontroll (tenkte du det ikke...). Hvis du har lært hunden både snutemarkering og apportering på neseprøvepinnen, kan du få en fin diskrimineringsoppgave her.

I filmen nedenfor har Kira lært å skille mellom signalene "snute" og "apport". Når hunden har lært å skille mellom to (eller flere) signaler på denne måten, snakker vi om trinn 5(b) stimuluskontroll. Det er veldig utviklende for hundens "signalklokhet" å jobbe endel med slike trinn 5 oppgaver, selv om det i praksis sjelden er påkrevd til konkurransebruk (med unntak av noen få øvelser). Og ikke minst er det veldig bra trening for hundefører!

Har du forslag til andre lignende trinn 5 stimulusoppgaver som kan være nyttige for å kvalitetssikre signaler som brukes i konkurranser eller annen trening? Skriv ditt forslag i kommentarfeltet!

15. des: Morsomt triks du kan trene i dag

2011-12-15T09:13:00.004+01:00

I dagens luke har vi funnet fram et morsomt triks vi trente inn for noen år siden. Filmen viser rimelig greit hvordan man kan bygge opp en øvelse ved å starte med små enkle skritt, som gradvis utvides og settes sammen.

Som med alle andre filmer vi viser i denne julekalenderen, er kanskje den viktigste lærdommen bare å se hvordan en klikkertrent hund oppfører seg under trening. Legg merke til at det alltid er hunden som driver treningen framover ved å tilby frivillige atferder. Det er kun hundens ansvar å være oppmerksom og engasjert i treningen. Hundefører lar hunden være så "fri" som mulig under treningen, og fokuserer "bare" på å belønne presist, og hele tiden tilpasse kriteriene slik at ting går framover.

14. des: Legge seg i kurva når det ringer på døra (del 2)

2011-12-14T07:00:00.009+01:00

I gårsdagens blogg gikk vi gjennom de første tre trinnene på veien mot å forvandle ringeklokka fra et gå-bananas-signal, til et pålitelig gå-og-legg-deg-i-kurva-signal.

Trinn 1: Lær hunden å legge seg frivillige i kurva

Trinn 2: Doggie-Zen kvalitetssikring av atferden

Trinn 3: Tilby atferden frivillig når du er gjemt bak døra

Jeg håper alle som leser har trent inn en bra frivillig atferd nå, for idag skal vi fokusere på innlæringen av signalet. Men først må vi huske et viktig trinn til:

Trinn 4: Bli liggende i kurva

På dette trinnet forsterker du flere ganger at hunden bare blir liggende i kurva, mens du gjør andre ting i huset. Øk tiden fra 2 sekunder til 1 minutt i første omgang, og i dette minuttet kan du etterhvert gjøre endel ting som gjør det vanskligere for hunden å ligge rolig. Åpne ytterdøra, gå inn på kjøkkenet og klirr med matskålene - bruk fantasien, men tren mest mulig feilfritt.

Det er viktig at hunden har lært at det å bli liggende i kurva fører til forsterkning. Da slipper vi å alltid klikke idet sammen hunden går og legger seg i kurva, og hunden spretter ikke opp igjen etter 2 sekunder av de grunn.

Trinn 5: Bli liggende mens det ringer på døra

Nå skal vi introdusere signalet. Vi foretrekker å gjøre dette mens hunden allerede ligger i kurva til å begynne med. Spesielt hvis du har en hund som får en stygg Pavlov på skulderen med en gang han hører lyden av klokka (og begynner å bjeffe osv), er dette en fordel. Da får du desensitivisert hunden til lyden, samtidig som du begynner å betinge den til å bli liggende i kurva.

Ringeklokka skal med andre ord både være et bli liggende signal (hvis hunden allerede ligger i kurva) og et gå-og-legg-deg-i-kurva-signal (hvis hunden befinner seg et annet sted i huset).

Med Kira delte jeg opp dette trinnet i to mindre trinn:

a) ringe på døra mens hun ligger i kurva og kan se meg
b) ringe på døra mens jeg har lukket døra imellom oss

Når døra var lukket mellom oss, hendte det endel ganger at hun bjeffet når jeg ringte på. Jeg ventet da bare i 5 sekunder og ringte på en gang til. Hvis hun da var stille, klikket jeg og belønte. Hvis hun var stille på første ring, klikket jeg og belønte med en gang.

Hvis hunden din er helt maniac på dørklokka, kan det være nødvendig å jobbe litt mer med desensitiviseringen før du går videre.

Trinn 6: Ringe på når hunden ikke er i kurva

Så har vi kommet til eksamen. Jeg lukker da døra mellom oss når hunden ikke ligger i kurva. Nå jeg lokker døra vet jeg allerede at hunden kommer til å gå og legge seg i kurva innen maks 5-10 sekunder ettersom vi lærte den det i går. Men vi kan dele opp trinnet i noen mindre trinn likevel:

a) ringe på døra idet hun allerede har snudd seg og gått nesten helt bort til kurva
b) ringe på døra ca. 1-5 sekunder etter at du har lukket døra

Når du har gjentatt 6a og 6b et visst antall ganger, vil du se at hunden raskt legger seg i kurva idet samme du ringer på. Du har nå trinn 3 stimuluskontroll på atferden, og det er egentlig mer enn nok på denne øvelsen. Om hunden har lyst til å legge seg i kurva når det ikke ringer på, må den jo få lov til det også.

Trinn 7: Gå i kurva når det ringer på og bli liggende

Det er også en fordel å lære hunden å bli liggende i kurva, selv om den ikke får belønning med en gang. Når det ringer på skal du kunne gå og hilse på gjestene, slippe dem inn, og gjøre andre ting før du belønner hunden.

Dette er enkelt å trene inn. Det gjør du enkelt og greit ved å baklengskjede trinn 4 med trinn 6. Kjør først 10 repetisjoner på trinn 4, der du forsterker at hunden blir liggende mens du går rundt i huset og gjør andre ting. Deretter ringer du på, hunden legger seg i kurva, du kommer inn og gjør diverse ting i huset, før du til slutt belønner hunden. Cased closed.

Tenk på at selv slike enkle kjeder bør baklengskjedes. Det gjør innlæringen mye mer pålitelig enn å tøye strikken ved å holde tilbake klikket lenger enn hunden forventer.

Trinn 8: Generaliser øvelsen in real life

Nå er det på tide å trene på øvelsen in real life. Når det ringer på venter du med å åpne døra til hunden har lagt seg i kurva. Belønn gjerne hunden før du lukker opp de første gangene, og belønn også hunden for å bli liggende mens gjesten kommer inn og tar av seg skoene i fred.

Når du kommer hjem fra jobb, kan du også benytte anledningen til å ringe på (før du selv låser opp døra), og deretter være nøye med at du ikke kommer inn før hunden har lagt seg i kurva. La den ligge der mens du tar av deg ytterklærne før du belønner.

Etterhvert kan du også belønne hunden med fri-signal slik at den får hilse på gjestene som belønning (hvis det passer). For mange hunder er det bedre belønning enn godbit.

Og når du kommer hjem fra jobb, går du inn på kjøkkenet med handleposene i fred og ro mens hunden ligger i kurva. Når du er fornøyd roper du på hunden og kjører velkomstshow, eller finner fram noe godt fra handleposen. Finner du gode rutiner på dette blir det snart ordnung i huset :-)

Oppfordrer alle til å trene på dette og poste en Youtube link (+ din emailadresse) i kommentarfeltet som viser hvor langt dere har kommet! Alle som gjør det innen julaften er med i trekningen av et eksemplar av den nye boka 1oo% positiv problemløsning av Arne Aarrestad og Siri Linnerud.

13 des: Legge seg i kurva når det ringer på døra (del 1)

2011-12-13T07:00:00.004+01:00

I gårsdagens blogg fikk du en første introduksjon til begrepet "miljøsignaler". Når vi snakker om signaler eller kommandoer, så tenker vi som regel på at hundefører sier noe eller evt gir signaler med hendene. Men som vi så i gårsdagens film, kan også stimuli i miljøet få stimuluskontroll over hundens atferder.

Hvis du passer på at vannet alltid er AV når du forsterker at hunden slår på vannet med snuten, vil denne stimulusn få kontroll over atferden. Og hvis du passer på at vannet alltid er PÅ når du forsterker at hunden slår av vannet med labben, vil denne stimulusen få kontroll over den atferden.

Dagens utfordring

Idag skal du få en ny utfordring der du skal få jobbe med et miljøsignal på egen hånd. Når det ringer på døra hjemme hos oss blir det vanligvis et ganske heftig leven. Ringeklokka er med andre ord et miljøsignal som får de to flatcoat-damene våre til å gå fullstendig bananas (det er ikke så ofte vi får besøk her ute på landet, så vi har ikke prioritert å trene så mye på dette). Men til ære for bloggens lesere skal vi nå vise hvordan vi kan snu dette signalet til noe mer hensiktsmessig.

Trinn 1: Lær hunden å legge seg frivillige i kurva

Du starter som vanlig med å få fram atferden frivillig. Still deg rett foran kurva til å begynne med, og klikk og belønn når hunden legger seg. Når det funker går du gradvis lenger unna kurva. Fortsett til du har bra flyt på atferden.

Trinn 2: Doggie-Zen kvalitetssikring

For at denne øvelsen skal fungere i praksis, så MÅ du kjøre såkalt Doggie-Zen kvalitetssikring (se boka Lydighetstrening i teori og praksis for mer info om om dette begrepet). Hunden må kunne tilby atferden frivillig, selv om den helst vil gå direkte bort til det den har lyst på (dvs den som kommer på døra).

Trinn 3: Tilby atferden når du er gjemt bak døra

Et trinn som vi fant ut var praktisk, er også en form for doggie-zen kvalitetssikring. Vi lærer hunden at når vi står på den andre siden av den lukkede døra, så kan den få oss til å komme fram ved å gå og legge seg i kurva (i stedet for å bjeffe og hoppe på døra, som den normalt vil gjøre). Dette var faktisk litt krevende å få til - det er ikke så ofte hunden trenger å tilby atferder mens den ikke kan se oss, så det var ganske nytt for Kira ihvertfall. Men etter noen repetisjoner tok hun poenget.

Nå kan du jobbe med disse tre trinnene resten av dagen, og så setter vi på signalet i morgen!

12 des: Mer om stimuluskontroll - slå av og på vannet

2011-12-12T11:00:00.003+01:00

I dagens blogg har vi egentlig bare en liten utfordring til dere lesere. Nedenfor får dere se en kort film med eksempel på bra stimuluskontroll. Dere vil se at hunden veksler rimelig perfekt mellom to forskjellige atferder/signaler, så det er tydeligvis snakk om trinn 5 stimuluskontroll (repeter bloggen fra 10. august hvis du har glemt trinnene).

Utfordringen din blir dermed å skrive svar på følgende 2 spørsmål i kommentarfeltet:

1. Hvilke to signaler er det som styrer de to atferdene hunden viser i filmen?

2. Hvordan lærer man hunden å skille mellom disse to signalene?

PS: Hvis ingen svarer riktig blir det ingen blogg i morgen! :-)

11. des: Stimuluskontroll vs. frivillige atferder

2011-12-11T06:55:00.004+01:00

I går gikk vi gjennom de 5 trinnene for stimuluskontroll. Regner med at du kan dem utenat nå :-) De neste dagene skal vi snakke mer om stimuluskontroll, og vi starter med en liten observasjon som vi har gjort etter et stort antall klikkerkurs de siste 15 årene.

Når vi er ute og holder kurs er det nemlig en ting som nesten aldri slår feil; Hundene har en tendens til å falle i en av to kategorier:

Kategori 1: Hunder som er flinke til å tilby frivillige atferder, men de mangler nesten totalt stimuluskontroll.

Kategori 2: Hunder som (tilsynelatende) har bra stimuluskontroll, men de er er veldig dårlige til å tilby frivillige atferder. (Vi skriver "tilsynelatende", fordi av og til er det ikke så godt om si om de virkelig har bra stimuluskontroll, eller om hundene bare er så passive at de rett og slett ikke har evnen til å tyvstarte før kommando).

Hvis vi må velge mellom disse to kategoriene, tar vi nok helt klart den første. Når man har mange fine frivillige atferder på reportoaret er ikke veien så lang før man er i kategori 3, som er vår desiderte mønsterelev:

Kategori 3: Hunden som er flinke til å tilby frivillige atferder når eier vil, og som har super stimuluskontroll når eieren vil.

Dessverre er det altfor få klikkerhunder i kategori 3. Og det er i denne kategorien vi vil ha ALLE klikkertrente hunder. Når man har en slik hund, er det enkelt å gå tilbake til den frivillige atferden når du trenger å shine opp en atferd eller et signal, eller når du skal trene atferden i en ny sammenheng. I tillegg har slike hunder som regel mye bedre reaksjon på signalene. Slike hunder har en "slippe-strikken-attityd" når de venter på signalet, mens kategori 2-hundene altfor ofte har en "skyve-kua-i-baken-attityd".

Det krever mer arbeid å få bra stimuluskontroll på en hund som i utgangspunktet knapt kan vente med å kaste ut hver eneste frivillige atferd den har på reportoaret. Men sluttresultatet blir så mye, mye bedre med en slik hund.

Ikke hopp over trinnene!

Hva er så grunnen til at det store flertallet klikkerhunder befinner seg å kategori 1 eller 2? Vår hypotese er at folk altfor ofte hopper over flere av trinnene du lærte om i går. ENTEN så trener folk på frivillige atferder uten å gi noe signal i det hele tatt (trinn 0). ELLER så de trener kun på trinn 4, der hunden alltid må vente på signalet.

Alle klikkerhunder starter med å trene frivillige atferder. Noen kommer dessverre aldri videre herfra, og disse ender opp som kategori 1-hunder. Men altfor mange som faktisk går videre havner altfor fort på trinn 4. Og når de først har kommet dit, går de sjelden tilbake igjen (disse blir innen kort tid kategori 2-hunder).

Målet for denne bloggen er å få flest mulig hunder i kategori 3. Det vil si som Morten og Cecilie sine mønsterelever :-). Så her skal dere få noen tips.

Tips til kategori 2-hunder:

Ikke hopp over trinn 1-3 når du lærer inn nye signaler! Bruk god tid på disse trinnene også.

Og når du først har lært inn signalet, bør du fortsatt ofte kjøre økter der hunden får tilby atferden frivillig. Hunden lærer veldig fort å skille på hvilke regler du setter, bare du gir den sjansen til å lære det. Og når du forsterker mye frivillig atferd hos hunden vil du garantert merke at signalene dine blir mye sterkere også. Du vil raskt få en mye bedre "slippe-strikken-attityd" når du begynner å forsterke mer frivillig atferd igjen.

Husk: Lær deg å elske tyvstarter! De betyr at hunden virkelig har lyst til å utføre atferden (og du får lett kontroll på tyvstartene igjen så snart du vil).

Tips til kategori 1-hunder:

Begynn å sette på signalet MED EN GANG den frivillige atferden er akseptabel. Den trenger IKKE å være perfekt - den trenger bare å være uten store feil. Så snart den er det kan du begynne med trinn 1 og 2 - det vil si at du sier signalet i bakgrunnen når hunden allerede utfører den frivillige atferden.

Du trenger ikke gi signalet hver eneste gang. Men gjør det gjerne ca. 50% av repetisjonene. På denne måten vil hunden få MANGE repetisjoner der den hører signalet sammen med atferden. Og tro oss - DET GÅR INN!

Når du kommer så langt at atferden er så bra som du vil ha den, kan du begynne å jobbe med trinn 3, 4 og 5. Og da vil du se at du kan gå mye fortere gjennom disse trinnene, ettersom hunden allerede "kan" signalet for atferden.

Husk: Det er bortkastet tid å la hunden tilby en atferd frivillig 500 ganger uten at du sier noe som helst i bakgrunnen.

Her er en film som viser hvordan man enkelt kan benytte sjansen til å si signalet i bakgrunnen hver gang hunden utfører en frivillige atferd (dette er ikke en reell treningsøkt, vi bare demonstrerer hvordan signalet kan legges på i bakgrunnen, selv om hunden fortsatt utfører alle atferder frivillig).

(Signalene som brukes i filmen er "på plass", "plattform", "snu", "apport", "buret", "snute".)

Prøv det samme når du skal trene i dag! Du har helt sikkert en haug med frivillige atferder som du gjerne kan sette signal på. Jo flere ord du introduserer hunden for, jo mer "signalklok" blir den.

10. des: Innlæring av signaler i 5 trinn

2011-12-10T06:50:00.002+01:00

Selve kjernen i god klikkertrening er at hunden vår kan tilby frivillige atferder. Jo flere frivillige atferder hunden har på reportoaret, jo lettere er det å lære den hvilke som helst avanserte triks og øvelser. Du kan se et utvalg grunnferdigheter du kan trene på i denne filmen.

Det vi skal fokusere på de neste dagene er imidlertid innlæring av signaler - eller stimuluskontroll på dårlig norsk. I denne filmen demonstrerer vi de 5 trinnene for å få en (frivillig) klikkertrent atferd under full stimuluskontroll. De samme trinnene passer med små tilpasninger til de aller fleste atferder.

Du kan lese det aller meste om teorien bak innlæring av signaler i boka Lydighetstrening i teori og praksis.

Det blir mer om stimuluskontroll i de neste dagene. Men pugg disse 5 trinnene i filmen først, helt til du begynner å snakke om dem i søvne:

1. Gi signalet når hunden allerede har påbegynt (den frivillige) atferden

2. Gi signalet idet hunden skal til å begynne (den frivillige) atferden

3. Test signalet i gradvis vanskeligere situasjoner (men belønn også om hunden tilbyr den frivillig før du har gitt signalet).

4. Belønn kun når hunden venter på signalet

5a. Lær hunden å skille mellom riktig signal og "tullesignaler"

5b. Lær hunden å skille mellom flere innlærte signaler

9. des: Den glemte grunnferdigheten

2011-12-09T07:00:00.009+01:00

På kursene vi har holdt det siste året er det spesielt én grunnferdighet vi har lagt merke til at litt for mange trenere har manglet. Og det er egentlig litt underlig, ettersom det rent teknisk er den enkleste atferden av dem alle, nemlig BLI, eller HOLDE POSISJONEN.

Klikkertrente hunder er som regel flinke til å tilby forskjellige aktive atferder, men det å holde samme posisjon er også en aktiv atferd som hunden bør lære å TILBY.

Det finnes endel hunder som tilsynelatende er flinke til å holde samme posisjon. Det er de hundene som bare ikke er spesielt flinke til å tilby andre atferder uten hjelp, og derfor bare sitter passivt og venter på hjelp fra fører. Det er selvfølgelig ikke dette vi ønsker oss. Vi vil se klikkertrente hunder som enkelt kan tilby alt mulig rart som de har på reportoraret. Og EN av disse mange frivillige atferdene bør være nettopp å holde den samme posisjonen.

Nå til dags er det altfor mange klikkertrente hunder som bare kan holde posisjonen når føreren omvendtlokker med en godbit eller leke i hånden. Omvendtlokking er fint som KVALITETSSIKRING, men hunden bør først kunne tilby 5-10 sekunder i samme posisjon uten noen som helst hjelp fra fører. Så kan man heller kvalitetssikre etterpå.

Nedenfor kan du se verdens kjedeligste film. Jeg trener her Kira til å holde samme posisjon i ca. 5 sekunder, mens jeg står rett foran henne, slik jeg ofte gjør når hun skal tilby diverse andre atferder. Målet mitt er enkelt og greit å lære henne at når jeg klikker henne for å holde samme posisjon, skal hun fortsette å holde samme posisjon også i neste repetisjon. Hun skal kort sagt bli repetisjonsklok på å holde samme posisjon, akkurat som hun er repetisjonsklok f.eks. på å tilby frivillige utgangsstillinger. Dette er fort gjort å lære inn, og når det først er gjort, ligger atferden klar til bruk i hundens atferdsreportoar.

Når man trener dette, er det egentlig ikke verre enn å telle. 1001, 1002, 1003 osv. Øk tiden gradvis, i uregelmessig mønster. Hvis hunden bryter posisjonen får du den til å sette seg igjen, og begynner å telle på nytt. Enkelt og greit.

Bli stående kan trenes på samme måte.

Å holde posisjonen i utgangsstilling er også obligatorisk for lydighetshunder:

Å fryse på target er også eksempel på en holde posisjonen-adferd som er nyttig å kunne.

Spesielt veldig kjappe og aktive hunder bør trene mye på å kunne holde posisjonen tidlig. Det vil faktisk få dem til å virke mye "smartere" og "mer konsentrerte". Men det er ikke snakk om "konsentrasjon" (som ikke er noe annet enn et abstrakt begrep) - det er snakk om å lære inn de grunnferdighetene du trenger.

Å kunne holde posisjonen er en grunnferdighet som inngår i hver eneste lydighetsøvelse. Og som regel flere ganger i hver eneste øvelse også. Alle øvelser starter med flere sekunders sitt rolig i utgangsstilling. I overgangen mellom mange av delmomentene i en øvelse skal hunden også ofte holde en stabil posisjon mens den venter på neste signal. Ved å ha trent inn dette som en egen grunnferdighet er det veldig enkelt å kjede inn dette i øvelsene.

Det blir også MYE lettere å etablere god stimuluskontroll, når hunden allerede har flere stabile "venteposisjoner" på reportoaret.

Ok, vi innrømmer at dette ikke er verdens mest spennende trening. Den gode nyheten er at det er utrolig enkelt, så det krever ikke mange økter. Vi oppfordrer deg derfor til å legge inn noen få økter med dette de neste dagene. Ikke bli forundret om endel andre ting plutselig faller på plass som en hyggelig bieffekt. :-)

8. des: Mekaniske ferdigheter

2011-12-08T07:00:00.002+01:00

Hundeførerens mekaniske ferdigheter er utrolig viktig i hundetrening. Det er som regel en veldig klar sammenheng mellom hvor bra styr hundeføreren har på sine egne armer og bein, og hvordan hunden oppfører seg under trening. Ofte fokuserer vi altfor mye på hunden, men hvis vi også jobber litt med å forbedre vår egen atferd, kan vi ofte effektivisere treningen med mange prosent.

I dagens blogg skal vi derfor gjøre litt morgengymnastikk. Vi skal gå gjennom et par øvelser som vil forbedre de mest grunnleggende ferdighetene en god hundetrener bør ha. Å ha disse bevegelsene i ryggmargen vil utgjøre en stor forskjell på treningen din.

Jesse James-øvelsen

Den første øvelsen vi skal vise står beskrevet i boka "Klikkertrening for din hund". Der refererer vi til denne som "Jesse James-øvelsen". Det dreier seg kort sagt om å trekke godbitene opp av lomma like raskt som din egen skygge.

Godbitene bør riktignok kjapt opp av lomma etter klikket, men du har det egentlig ikke SÅ travelt (en av de største fordelene med å klikkertrene er jo nettopp det at klikket lager en "bro" mellom atferden som markeres, og levering av belønningen). Det som er mye viktigere med denne øvelsen er at du holder hendene ned langs siden mens du klikker, og først begynner belønningsbevegelsen etter klikket. Grunnen til at dette er viktig, er at vi ønsker at hunden skal lytte etter KLIKKET, og ikke bare se på hendene våre. Hvis vi alltid starter belønningsbevegelsen før eller samtidig som klikket, vil hunden fort begynne å legge mer merke til bevegelsene våre enn selve klikket, og da reduseres muligheten vår til å markere atferder presist.

De første gangene du kjører Jesse James-øvelsen bør du derfor utføre den SAKTE slik at du får automatisert de riktige bevegelsene. Og så kan du øke tempoet jo flinkere du blir. Det er veldig smart å filme seg selv når du trener på dette, så kan du dobbeltsjekke at du gjør det riktig (det gjelder forsåvidt også andre ting du trener).

Når denne øvelsen går helt av seg selv, er det mye enklere å klikkertrene hunden sin. Ettersom levering av belønningen nå går omtrent av seg selv, har du mer ledig hjernekapasitet til å fokusere på andre deler av treningen :-). I tillegg vil forsterkningsfrekvensen bli høyere (ettersom du ikke bruker så mye tid på å hente fram hver godbit), og det vil bli mindre dødtid i treningen. Husk å trene denne øvelsen med begge hender. Ingen anstendig revolvermann med et minimum av yrkesstolthet trekker raskt kun med den ene hånda!

Samme øvelse bør også trenes med lekbelønning. Her må du trene deg selv helt til du blir lynrask på å få leken både OPP av lomma og NED i lomma. Hvis du bruker mye tid på å pakke leken ned i lomma etter at du er ferdig å leke, blir det unødvendig mye dødtid i treningen ("dødtid" defineres i denne sammenhengen som "tiden i løpet av ei treningsøkt der hunden ikke har mulighet til å tjene belønningen, fordi du holder på med andre ting").

For å få bra flyt i treningen, er det viktig å minimere denne dødtiden. Vi vil at hunden raskt skal være klar til å jobbe igjen etter avsluttet belønning, men da betyr det også at DU må være klar til å belønne igjen.

Mange velger å holde leken i hånda under hele treningen, og det kan gjøres en sjelden gang iblant når det er mer hensiktsmessig. Imidlertid ser vi stadig oftere at folk går med leken i hånda under trening rett og slett fordi de er for late til å lære seg skikkelig mekaniske ferdigheter på egen hånd. Og spesielt konkurranselik trening blir det IKKE hvis du altfor ofte går med leken synlig i hånda. Hovedregelen er at belønningen skal befinne seg i lomma mens hunden jobber, og først komme opp etter klikket.

Dette er veldig basic klikkermanerer, og vi stresser dette veldig på våre kurs. Og folk blir utrolig fort flinke til dette når vi bare "tvinger" dem til å gjøre det.

Vi anbefaler sterkt å ha en treningsvest eller en annen jakke med store gode lommer når du trener hund. Uten dette er det rett og slett umulig å være en god trener. Så hvis du ikke allerede har en bra treningsvest bør du investere i det med en gang.

Oppfordrer alle lesere til å filme seg selv når de trener på Jesse James-øvelsen, og legge ut en Youtube-link med filmen i kommentarfeltet!

7. des: Bruksfremmadsending (del 7)

2011-12-07T07:00:00.007+01:00

Nå har vi lært hunden å galloppere et bestemt antall galloppsteg, og vi har lært den å gå/trave den siste delen av fremmadsendingen. Det er da på tide å sette sammen de to delene.

Og som alltid når vi setter sammen flere atferder til en kjede, bør vi gjøre dette med baklengskjeding. Hunden skal være sikker på at belønningen kommer etter den siste delen. Den siste delen av kjeden skal være mer sannsynlig enn den første. Og det fikser vi enkelt og greit ved å gjenta siste del en gang eller fem før vi setter på delen foran.

I dette tilfellet er det bare to deler vi skal sette sammen. Innkalling og fri ved foten, som også er en del av fremmadsendingsøvelsen, skal også kjedes inn i øvelsen etterhvert, men det er såpass enkelt å gjøre at du fikser det helt fint uten at vi forteller deg hvordan det skal gjøres. Dessuten står dette grundig forklart i "Lydighetstrening i teori og praksis" som du selvfølgelig har i bokhylla :-).

Vi repeterer først gå/trav fra gruppa en eller flere ganger. Deretter kjører vi galloppen, og lar hunden gå direkte over i gangfart/trav etter pase antall galloppsteg (dette vil hunden gjøre nesten automatisk ettersom du nettopp har repetert akkurat denne atferden fra det samme stedet, og ettersom det for en gang skyld ikke kommer noe klikk i galloppen.)

De første gangene du kjeder sammen øvelsen kan det enkleste ofte være å gå tilbake til å bruke plattformen igjen (forutsatt at du har brukt den tidligere i innlæringen), som plasseres strategisk etter ca. 5-6 galloppsteg (eller så langt unna som du har lært hunden å løpe). Hunden vil da galloppere og stoppe på plattformen, men etter noen få sekunders stopp vil den fortsette framover i gangfart/trav ettersom du ikke klikker på plattformen.

Fordelen med å kjede med plattform de første gangene er først og fremst at det blir en tydeligere overgang mellom gallopp og trav/gangfart for hunden, ettersom den også stopper på plattformen. Denne stoppen blir vanligvis kortere og kortere for hver gang du kjører dette.

Når kjeden fungerer fint med stopp på plattformen, kan du bare fjerne den, og kjede de to delene uten plattform (da forsvinner stoppen av seg selv). Det kan se omtrent slik ut:

Håper at du i løpet av de siste syv dagene har fått noen nyttige tips til hvordan du kan klikkertrene bruksfremmadsendingen. Noen av tipsene kan du helt sikkert også bruke i andre øvelser.

6. des: Bruksfremmadsending (del 6)

2011-12-06T07:00:00.008+01:00

La oss nå si at vi har lært hunden å galloppere framover for å forvente en ball over hodet, og/eller at vi har lært den å galloppere fram til en plattform. Vi er da godt igang, men dette er ikke nok.

At hunden kan løpe framover i vente av en ball som snart kommer flyvende over hodet, er i realiteten ikke noe annet enn at hunden kan løpe fraomover mot en ball som allerede ligger plassert foran den. Det er egentlig ikke annet enn lokking. Hunden KAN ikke virkelig atferden ennå. Den er hjelpeavhengig. I boka "Lydighetstrening i teori og praksis" har vi et kapittel som heter "Å lære hunden eller lure hunden". Dette er en viktig forskjell...

Det samme er tilfelle om hunden kun kan galloppere fram mot en plattform eller en musematte. Hunden må kunne gjøre dette uten slik hjelp.

Hvis du har lært hunden å galloppere fram til plattform eller musematte må du nå derfor flytte targeten lenger fram slik at du bruker den kun som retningsangivelse i stedet for blink. Og når du har gjort det noen ganger, fjerner du den helt slik at du ser at hunden kan galloppere uten å se noen plattform eller annen target i det hele tatt.

Hvor langt skal du la hunden galloppere før du klikker? Det kommer som sagt litt an på hunden. Noen lar hunden galloppere helt fram til gruppa før de klikker. Andre klikker ca. 5 meter før gruppa. Selv foretrekker vi å lære hunden å galloppere et fast antall galloppsteg før klikket kommer (Cecilie er sprangrytter og har et manisk forhold til det å telle galloppsteg :-). For Kira sin del er 5-6 galloppsteg det hun trenger for å komme seg på ca. 10 meters avstand til meg.

Når jeg klikker etter 5-6 galloppsteg kan jeg belønne på flere forskjellige måter.

1. Jeg kan kaste ballen over hodet på henne, slik at hun bare fortsetter i fartsretningen etter ballen uten å stanse.

2. Jeg kan klikke slik at hun først stanser og snur seg mot meg, og deretter kaste ballen framover i fartsretningen.

3. Jeg kan klikke og løpe fram til henne med belønningen, eller kaste belønningen til det stedet hun stanset på klikket.

4. Jeg kan klikke og la henne bråsnu og løpe tilbake og leke hos meg.

Disse fire måtene å belønne på skaper varierende grad av framdrift hos hunden. Den første skaper størst framdrift. Den andre skaper litt mindre framdrift. Den tredje bidrar egentlig mest til å bremse hunden. Og den fjerde bremser hunden mest.

Det er en fordel å kunne variere mellom disse 4 formene for belønningsplassering. For når man alltid klikker etter et visst antall galloppsteg, skjer det noe helt lovmessig. Hunden vil etterhvert garantert begynne å TESTE om det er nok å galloppere 3 eller 4 steg før den slår ned farten. Hvis den gjør dette klikker jeg IKKE, og ber hunden prøve en gang til. Ser jeg at hunden trenger mer framdrift belønner jeg på en måte som skaper mer framdrift. Ser jeg at hunden trenger å bremses, belønner jeg heller mer tilbake mot meg.

Det som skjer etterhvert er at hunden virkelig LÆRER at den MÅ ta minst 5 galloppsteg før det er noen vits i å slå ned farten. Og dette er en stor fordel av flere grunner. For det første har den nå lært å ikke sette ned farten for tidlig. Men den har også lært at det ikke er noen vits i å fortsette å galloppere veldig mye lenger enn 5 galloppsteg, og dermed VET vi at hunden automatisk vil slå ned farten etter omtrent passe lengde. Og dette gjør det mye lettere å kjede sammen de to delene av fremmadsendingen.

Se godt etter hvordan Kira oppfører seg i denne filmen. Jeg kjører her 4 repetisjoner med gallopp etter hverandre, og klikker alltid etter 5-6 galloppsteg. De første gangene har hun veldig høy fart, ettersom jeg belønner endel framover. Men på den tredje repetisjonen belønner jeg bakover hos meg, og vi ser da tydelig på den fjerde repetisjonen at hun slår ned farten og tydelig forventer klikket etter ca 5 galloppsteg. Og det er hit vi ønsker å komme før vi kan sette sammen hele fremmadsendingen. Det er ganske umulig å kjede sammen de to delene hvis vi har en hund som bare løper framover som en villmann...

I morgen skal vi kjede sammen de to fremmadsendingsdelene...

Canis selger forresten noen kjekke "bein" til fremmadsendingen. Disse er veldig praktiske å ha når du trener denne øvelsen. Bare tre på dem ei bukse hver, så har du ei tålmodig gruppe som kan stå ute hele døgnet uansett vær. Beina kan bestilles her

5. des: Bruksfremmadsending (del 5)

2011-12-05T10:00:00.002+01:00

Når har vi brukt noen dager på å snakke om siste del av fremmadsendingen, der hunden skal trave eller gå i gangfart. Dette er for de fleste den vanskeligste delen av øvelsen. Men vi må ikke glemme galloppen fram mot gruppen heller, så den tar vi idag.

Vi har allerede sett hva hunden bør kunne gjøre på plattformen. I denne filmen kan du se hvordan man kan bruke plattformen for å få til galloppen.

Målet er i første omgang at hunden skal galloppere fram til plattformen, og stanse i stående stilling på denne, helst i fartsretningen. Grunnen til at det er greit å lære hunden å stoppe etter galloppen, er at det da blir lettere å kjede sammen galloppen med trav/gangfart senere, ettersom hunden allerede har lært å bremse.

Du kan også lære inn galloppen med å bruke en musematte som target. Du trenger da ikke være så nøye med at hunden stopper i fartsretningen på musematten. I stedet bør du bruke musematta som RETNINGSANGIVELSE, og klikke hunden mens den fortsatt er i fart mot musematta, med kroppen i riktig retning. Etter klikket kan du kaste ballen fram til hunden, eller la hunden løpe tilbake til deg for å ta belønningen.

Med Kira hadde jeg av en eller annen grunn litt problemer med å få fram gallopp til musematte og plattform i begynnelsen. Jeg måtte derfor være litt kreativ når jeg shapet inn denne atferden. Jeg lånte Cecilie sin gamle hund Tia (R.I.P.), og skapte på den måten en liten intern konkurranse om å ta ballen først. Dette førte til at Kira snart begynte å tyvstarte framover i full gallopp når hun visste at jeg kom til å kaste ballen, og dermed hadde jeg plutselig den atferden jeg ville ha. Jeg la deretter på signalet, og ganske snart hadde jeg gallopp når jeg la plattformen eller musematta foran også.

Denne innlæringsteknikken, der vi bruker en annen hund som hjelp, kalles på fagspråket for sosial fasilitering. Du kan lese mer om denne og andre innlæringsteknikker vi bør ha i verktøykassa vår i boka "Lydighetstrening i teori og praksis".

Vi skal snakke mer om gallopp-momentet i morgen. Det er ikke så lenge til vi kan sette sammen hele øvelsen nå... :-)

4. des: Bruksfremmadsending (del 4)

2011-12-04T07:00:00.004+01:00

I starten når man trener hunden til å gå/trave sakte, går man gjerne bare en meter eller to bak hunden. Men etterhvert som hunden begynner å bli sikker på å gå i riktig tempo, kan man gå gradvis lenger bak hunden, slik at momentet ligner mer på slik det vil se ut i den ferdige øvelsen.

Målet for gå/trav-delmomentet er at man skal kunne be hunden bli stående i fartsretningen, deretter gå ca. 10-15 bak hunden, og hunden skal så frivillig begynne å gå/trave framover.

Som du har sett i noen av filmklippene allerede, er det flere som bruker en plattform som "startrampe" når de trener dette momentet. Man lærer først hunden å bli stående på plattformen, deretter stiller man seg bak hunden og lar hunden starte frivillig fra plattformen.

Hvis du skal bruke plattformen til dette er det nyttig å trene litt på grunnferdigheten som vises i denne filmen. Hunden bør lære to ting. Det ene er å gå opp på plattformen, og bli stående i fartsretningen. Det er også praktisk om den kan snu seg 180 grader vekk fra deg når den står oppe på plattformen.

Når hunden kan dette kan du bruke plattformen som startrampe når du trener siste del av fremmadsendingen. Still deg gradvis lenger bak hunden, slik at hunden blir vant til at du er på 10-15 meters avstand.

Hvis du vil lære mer om plattformtrening anbefaler vi DVD´en "Step Up To Platform Training" med Michele Pouliot. Denne viser først og fremst hvordan plattformer kan brukes meget kreativt til freestyle-trening, men alle som trener lydighet ser nok umiddelbart hvordan de kan bruke denne teknikken til en rekke lydighetsøvelser også.

Plattformen kan også brukes når vi skal lære hunden gallopp-delen av fremmadsendingen. Det skal vi se nærmere på i morgen...

3. des: Bruksfremmadsending (del 3)

2011-12-03T07:00:00.005+01:00

I dag skal vi snakke litt om problemløsning i forbindelse med bruksfremmadsendingen. Et vanlig problem når man trener hunden på den siste delen av fremmadsendingen (trav/gangfart) er at hunden har det for travelt til enden av banen. I dag tenkte jeg skrive litt om hvordan du løser dette.

Det viktigste man kan gjøre for å FORBYGGE dette problemet er å begynne tidlig med å bruke target som retningsangivelse i stedet for blink. Hvis hunden alltid må helt fram til enden av banen der target er plassert, vil draget framover bli altfor stort, og det er vanskelig å få riktig tempo. Ved å begynne tidlig med å bruke target som retningsangivelse, og i stedet fokusere på å klikke for riktig tempo når hunden er på vei mot target (men fortsatt langt unna) vil hunden etterhvert bry seg mindre og mindre om target. Og du vil forhåpentligvis etterhvert få en følelse av at du går bak og skyver hunden, i stedet for at det er hunden som drar deg avgårde.

Det er selvfølgelig også et alternativ å shape atferden helt fra bunnen, uten bruk av target eller noe annet som "drar" hunden framover. Her er et gammelt klipp med Kira fra da hun var ca. 9 mnd gammel.

En annen ting du kan gjøre for å bremse tempoet er at du, når hunden går i riktig tempo, forsterker med å kommandere "stå", og så klikker du først når hunden har stanset. Når hunden går med en forventning om å få et stå-signal (og at du deretter går fram til den og belønner) vil ofte tempoet bli lavere enn om du klikker mens hunden er i bevegelse framover og kaster belønningen foran den. Når hunden er ferdig med belønningen, kan den umiddelbart fortsette framover igjen for å tjene et nytt "stå!" + klikk. Hvis du har trent inn øvelsen "Gå foran i line" kan hunden stanse på stå-kommando fra før.

Med noen hunder får man også lavere tempo ved at man klikker for riktig tempo (trav/gangfart) og på klikket lar hunden bråvende og ta deg igjen når du løper motsatt vei. Hunden får da ofte en forventning bakover, i stedet for å bare tenke framover, og det kan bremse farten på noen hunder. Fordelen med å belønne på denne måten, er også at det blir lettere å få bra fart på innkallingen (som du skal sette på senere).

Det kan også være en fordel å trene endel med hunden i line i starten. I realiteten det samme som å trene øvelsen "gå foran i line". Hvis hunden øker tempoet bare holder du den igjen i båndet. Deretter lar du hunden frivillig begynne å gå framover (mot target) igjen, og klikker for riktig tempo. Når det begynner å fungere (eller hunden har trent såpass lenge at den begynner å bli rolig) kan du prøve uten bånd.

De gangene hunden setter avgårde i for høyt tempo kan du håndtere dette på flere måter. Du kan bare kalle hunden tilbake og prøve en gang til (som Cari viser i denne filmen):

Det er imidlertid viktig å legge opp ting slik at du slipper å avbryte hunden altfor ofte, spesielt hvis hunden din tåler det dårlig.

Selv har jeg hatt gode erfaringer med å nesten aldri feile hunden under denne øvelsen. Det jeg i stedet gjør er at hvis

1. hunden gjør riktig så klikker jeg og belønner, og lar hunden løpe tilbake og ta igjen meg når jeg løper motsatt vei.

2. hunden begynner å løpe for fort, så kommanderer jeg "stå" og går deretter fram til hunden og belønner med en godbit.

Det siste kan jo høres litt rart ut. Det jeg gjør er jo i realiteten å belønne hunden for å gjøre feil. Å få stå-signal og deretter belønning, forsterker jo faktisk atferden.

Men mystisk nok fungerer dette utmerket. Logikken er at den største belønningen for hunden er å få bråsnu og løpe tilbake og leke med meg. Det er det den aller helst vil. Og de gangene hunden løper for fort og i stedet blir belønnet med et stå-signal og at jeg kommer fram og belønner med godbit, får jeg faktisk nøyaktig den samme effekten man får som når kjører 10 innkallinger med stå på rad - nemlig at hunden begynner å forvente stå-signalet, og dermed løper saktere. Så selv om jeg faktisk belønner at hunden løp for fort, får jeg lavere tempo på de neste repetisjonene likevel. Hunden lærer kort sagt at det er bortkastet energi å ha det så travelt. Og ikke minst slipper jeg å avbryte hunden.

Ingen hunder tar skade av å bli avbrutt når de gjør feil av og til, men veldig ofte kan man oppnå like gode resultater med å tenke litt over hvordan man belønner (og ellers legger opp treningen) i stedet. Og ikke minst er det viktig å huske på at det er de repetisjonene der du får hunden til å gjøre riktig som hunden skal lære av - ikke feilene.

2. des: Bruksfremmadsending (del 2)

2011-12-02T07:00:00.004+01:00

I går snakket vi litt om hvordan bruksfremmadsendingen skal se ut, og litt om hvilke vurderinger du bør gjøre før du starter innlæringen av øvelsen.

Som alle andre øvelser, bygger også bruksfremmadsendingen på endel enklere grunnferdigheter. Nøyaktig hvilke grunnferdigheter du trenger avhenger litt av hvordan du velger å lære inn øvelsen. Dette kan jo gjøres på mange forskjellige måter.

Targeting er en veldig nyttig teknikk når man trener denne øvelsen. Det går som regel raskere og er lettere å gjennomføre enn ren shaping for de fleste. Følgende targetatferder er nyttige når man trener bruksfremmadsending:

Nesedytt på target stick
Tramp på musematte
Plattform

Det er ofte en fordel å velge en bestemt target som man bruker som hjelp når man trener hunden til å gå sakte, og en annen target som man bruker når man trener hunden til å galloppere framover. Det gjør at hunden lettere skiller mellom de to atferdene. Stort sett er det praktisk å bruke en stående target stick til å trene hunden til å gå sakte. Fordelen med en stående target stick er at den vises godt på lang avstand, og det gjør det lettere for hunden å holde riktig retning. For å få fram galloppen kan du bygge på grunnferdigheten "trampe på musematte". Du kan også lære hunden å galloppere fram til en plattform, hvis du ønsker det.

Det er også en fordel å ha visse rutiner som forteller hunden hvilken atferd du trener på. Vi foretrekker å la hunden starte fra vår venstre side når den skal galloppere. Når den skal trave/gå sakte starter den enten fra stående foran oss, eller fra stående mellom beina våre. Slike små rutiner gjør det lettere for hunden å vite hva den skal gjøre, selv om vi ikke har satt noen verbale signal på atferden ennå.

Targeting

Noen ord om bruk av targeting før vi går videre. Target kan brukes på (minst) to forskjellige måter når man skal shape fram nye atferder. Den ene måten å gjøre det på er ved å bruke targeten som en BLINK. Det vil si at man plasserer f.eks. et stående target i enden av fremmadsendingsstrekket, og så klikker men når hunden går i riktig tempo helt fram til target og berører dette. Eller at man plasserer ei musematte (eller en plattform) like foran gruppa, og klikker og belønner når hunden gallopperer helt fram og tramper på targeten.

Den andre måten å bruke targeten på er som RETNINGSANGIVELSE. Det man da gjør er å plassere det stående targetet ganske langt foran hunden og klikker og belønner når hunden utfører ønsket atferd (går eller traver) på vei mot targeten. Eller man plasserer musematte/plattform et godt stykke bak gruppa, men klikker og belønner likevel når hunden er i gallopp lenge før den kommer fram til targeten. I disse tilfellene er hunden kanskje 5-50 meter unna targeten når den får klikket. Vi fokuserer på å klikke for ønsket atferd, mens targeten bare hjelper hunden ved å skape et visst drag framover i riktig retning, slik at det er lettere for den å tilby riktig atferd. For hvert klikk hunden får på god avstand fra targeten, jo mindre viktig blir targeten, og jo mer viktig blir selve atferden som hunden utførte når vi klikket.

Begge typer targeting har sine anvendelsesområder. Og veldig ofte starter man med å bruke targeten som blink, og går deretter over til å bruke den kun som retningsangivelse etterhvert. Og når man først bruker target kun som retningsangivelse, er det meget enkelt å fjerne denne helt.

Innlæring av gangfart/trav

I denne første filmen viser Anna Barnö, elev på fjorårets klikkerinstruktørkurs, et tidlig eksempel på bruk av target som retningsangivelse. Hundefører klikker da flere ganger for riktig atferd på vei fram til target (brusflasken), men avstanden er foreløpig veldig kort.

Å klikke for hver meter når target er bare 7-8 meter unna kan være første skritt. Neste skritt er å starte 20 meter unna, 30 meter unna, 40 meter unna osv. Og etterhvert må hunden gå 2 meter i riktig tempo, 3 meter, 5 meter, 10 meter osv. når man starter fra ca 30 meters avstand bør man heller ikke la hunden gå helt fram til target lenger (kun en gang iblant hvis du trenger større drag framover). Kjør siste repetisjon minst 10 meter unna target, og gå deretter 30-40 meter unna og kjør flere repetisjoner igjen.

I neste film har de kommet lenger i innlæringen. Target er da plassert lenger fram (utenfor kamera), og fungerer kun som retningsangivelse for hunden. Hunden kan nå atferden såpass godt at den egentlig ikke bryr seg så mye om targeten lenger. I stedet venter den på at klikket skal komme.

Vi fortsetter med fremmadsendingen i morgen. Husk å ta med deg det du har lært idag om target som blink vs. retningsangivelse også til andre øvelser der du bruker target.

1. des: Bruksfremmadsending (del 1)

2011-12-01T09:00:00.001+01:00

Det har vært lite blogging fra denne kanten i år, så jeg tenkte jeg skulle gjøre det godt igjen med å lage en aldri så liten julekalender i desember. Jeg kommer til å ta for meg et utvalg forskjellige øvelser, og snakke litt om disse hver dag fram til jul. Jeg kommer til å prioritere endel tema som jeg i løpet av årets kurser har jobbet mye med, eller som jeg har sett at folk ofte har utfordringer med.

De første dagene tenkte jeg å ta for meg øvelsen bruksfremmadsending. Dette var en av prosjektoppgavene til elevene på årets klikkerinstruktørkurs, og vi har derfor gjort oss endel erfaringer med denne øvelsen i år.

Hvordan ser øvelsen ut?

Hvis du ikke kjenner til denne øvelsen fra før, kan du se en fin utførelse av Kari og Emma fra NM for brukshunder i 2009 her, ca. 3 1/2 minutt ut i filmen.

Det som er vanskelig med denne øvelsen er at hunden skal galloppere ut i gallopp, og deretter slå ned tempoet til omtrent samme tempo som hundefører, og holde denne avstanden fram til innkalling. I norske brukshundkonkurranser skal avstanden mellom hund og fører være 8-25 meter under selve fremmadsendingen. I Sverige skal avstanden såvidt jeg husker være kun 8-15 meter. Hvis avstanden blir større eller mindre enn dette, underkjennes øvelsen. Det vanligste problemet er nok at hundene løper for langt foran. Spesielt for svenske utøvere kan dette være et problem, og mange svenske utøvere lærer derfor hunden å slå ned fra gallopp til gangfart på den siste delen av fremmadsendingen I Norge fungerer det som regel fint at hunden slår ned til trav, så lenge den ikke traver altfor kjapt.

Hva man velger avhenger litt av hvor lange bein hunden din har, hvor fort den gallopperer, og hvor fort den traver/går. Vi bruker å anbefale folk å trene mye på øvelsen "Gå foran i line" før de begynner å jobbe med bruksfremmadsendingen. Det tempoet og gangarten som hunden velger under gå foran i line-øvelsen, er som regel det riktige tempoet/gangarten i siste del av fremmadsendingen også, ettersom poenget er å holde omtrent samme tempo som normal gangfart hos hundefører.

I filmen nedenfor ser du Cari Rörström, en av fjorårets klikkerinstruktørelever, som trener sin valp til å gå siste delen av fremmadsendingen i passgang. (Hun bruker her både en plattform, som hunden starter fra, og også et target lenger fram som hunden går imot, men ikke heng deg opp i det akkurat nå. Jeg skal si mer om bruk av target i denne øvelsen senere):

Med Kira har jeg valgt å kjøre trav på den siste delen, ettersom hun traver forholdsvis sakte (og ettersom jeg har 25 meter å gå på).

Også når det gjelder galloppdelen av fremmadsendingen bør du tilpasse innlæringen av denne litt etter hvor raskt hunden din galloperer, og også etter hvor raskt du selv går. Reglementet sier at hunden RASKT skal forflytte seg fram slik at avstanden til hundefører blir minst 8 meter. Samtidig må man passe på at hunden slår ned farten før avstanden blir over 25 meter. Noen velger å la hunden galloppere helt fram til gruppa før den skal slå ned farten. Andre lærer hunden å slå ned farten ca. 5 meter før gruppen. Andre ønsker å lære hunden å ta et bestemt antall galloppsteg før den slår ned i trav/gangfart. Vi anbefaler å gjøre det siste, ettersom det kan variere litt hvilke distanser øvelsen utføres over. Dette gjør det også enklere å kjede sammen øvelsen, men det skal vi snakke mer om senere.

Da vet du omtrent hvordan øvelsen ser ut, og litt om hvilke vurderinger du bør gjøre før du starter innlæringen. I morgen begynner vi å snakke mer konkret om selve innlæringen av de forskjellige delene.

Baklengskjeding (av øvelser som ikke kan baklengskjedes)

2011-11-23T12:58:00.004+01:00

I neste utgave av Hundetidsskriftet Canis, som kommer ut i begynnelsen av desember, har jeg skrevet en artikkel om baklengskjeding. Orginalt nok tar den for seg baklengskjeding av øvelser som ikke kan baklengskjedes.

Det er endel lydighetsøvelser som ikke ser helt like ut på hver konkurranse. Rekkefølgen på atferdene i øvelsen kan forandres for hver konkurranse. Eksempler på slike øvelser er f.eks. avstandskommandering og fri ved foten, og det er en slags vedtatt sannhet at man ikke kan bruke baklengskjeding på disse øvelsene.

Vel, jeg er (som vanlig) uenig. Jeg elsker å bruke baklengskjeding når jeg trener disse øvelsene også, og det kan virkelig aksellerere innlæringen. Les hvordan i artikkelen!

Bestill abonnement på hundetidsskriftet Canis her!

Planlagte kurs med Morten

2011-11-02T20:51:00.004+01:00

Her er en liten oversikt over kurs jeg planlegger å holde den nærmeste tiden:

Stimuluskontroll for klikkerhunder (Trondheim)

Dette kurset går over 5 mandager fra og med 21. november, så her er det bare å melde seg på med en gang. Stimuluskontroll er et av mine favorittemner, og jeg liker veldig godt å holde kurs i dette temaet. Se mer informasjon her

Canis KlikkerINSTRUKTØRkurs 2012

2012 år blir det niende året dette kurset blir arrangert. Kurset er meget populært og har mange søkere til de 12 ledige plassene hvert år. Hvis du ønsker å instruere andre hundeeiere i klikkertrening er dette kurset du vil ha med deg! Instruktører er meg selv, Cecilie Køste, Eva Bertilsson og Emelie Johnsson-Vehg. Les mer om kurset her

KlikkerTRENERkurs trinn 2 (for videregående klikkertrenere)

Dette er et nytt kurstilbud for klikkertrenere som virkelig ønsker å finslipe trenerferdighetene sine (men som ikke nødvendigvis ønsker å ta et instruktørkurs). Jeg kjører dette kurset i Trondheim neste år. Kurset går over 16 mandagskvelder jevnt fordelt over hele året. Les mer om kurset her

Elitegruppe RUNDERING 2012 (Trondheim)

Dette er kurset for deg som tar runderingstreningen seriøst og ønsker å konkurrere, eller kanskje godkjenne hunden din som redningshund. Kurset går over 4 helger jevnt fordelt over året. Les mer om kurset her

Håper å se deg på kurs snart!

Shaping av en dyremishandler

2011-09-28T12:41:00.003+02:00

På Facebook om dagen blir denne filmen med særdeles stygg apporteringstrening (hvis man kan kalle slikt for trening) flittig delt. Se filmen på lenken før du leser videre.

Når man sammenligner dette med å klikkertrene apporteringen som du kan se eksempel på nedenfor (det er også mange andre måter å klikkertrene apporteringen på) kan man jo lure på hva som gjør at noen velger treningsmetoder som ligger i helt motsatt ende av spekteret.

Hvis jeg skal gjette er vel svaret sannsynligvis nettopp SHAPING. Han starter kanskje med å rykke lett i båndet i en situasjon, og får et slags umiddelbart resultat av dette. Forsterkeren kan være en ønsket reaksjon hos hunden og/eller at han får utløp for egne følelser av frustrasjon osv. Dette øker sannsynligheten for atferden, og snart begynner han å bruke lignende teknikker i andre situasjoner stadig oftere. Og han begynner etterhvert å rykke hardere, fordi han ser at det gir enda større virkning (og hunden habituerer sannsynligvis til lette rykk etterhvert slik at disse ikke lenger fungerer).

Hunden er nå såpass passiv at den ikke vil gjøre noe selvstendig lenger, og den er sannsynligvis så innkjørt på å unngå ubehag at positive forsterkere ikke lenger har noen særlig virkning. Hundetreneren vil derfor nå kun få resultater av å gjøre mer av det samme, og spede forsøk på å trene positivt vil ikke være forsterkende. Overgang til positiv trening vil nå kreve en lang crossover-fase som han sannsynligvis ikke har verken tålmodighet eller kunnskap nok til å jobbe seg gjennom. Så han fortsetter med mer og mer av det samme.

Gradvis har han shapet seg selv over i et område der han ikke lenger er hundetrener, men dyremishandler. Det er ikke lett å komme seg ut herfra.

Hvis han nå skulle bestemme seg for å prøve positiv forsterkningsbasert trening må han for det første lære en helt ny måte å trene på som på mange måter er totalt motsatt av den han behersker (meget bra) fra før. For det andre må hunden lære helt nye spilleregler som i en (lang) overgangsfase vil gjøre at treningen går svært sakte framover. For det tredje så må han nødvendigvis innse at måten han har trent på før var særdeles urettferdig ovenfor hunden (det krever litt å innrømme dette ovenfor seg selv). Hvis han i tillegg har vært særdeles påståelig når det gjelder å forsvare egne metoder tidligere, krever det enda større baller å snu 180 grader.

Kanskje egne rehabiliteringssenter for slike trenere kunne vært en forretningsidé?

1001, 1002, 1003…

2011-09-22T20:43:00.010+02:00

I grunnferdighetsskjemaet i Lydighetstrening i teori og praksis er det en viktig grunnferdighet som heter ”Hold posisjonen”. De fleste klikkerhunder er veldig flinke til å tilby atferder (dvs skifte posisjoner – det motsatte av å holde posisjonen), men det går lang tid mellom hver gang vi får hunder på kurs som virkelig kan tilby det å holde en posisjon (i hvert fall uten bruk av omvendtlokking).

Det finnes riktignok en del hunder som tilsynelatende er flinke til å holde posisjoner (for eksempel i stå, sitt og ligg) bare fordi de ikke kan tilby noe annet frivillig eller rett og slett bare er sløve, men det er selvfølgelig ikke dette vi vil ha…

Å holde en posisjon betyr ikke (nødvendigvis) at hunden skal sitte og slappe av, stå og henge eller ligge som et sløvt slakt på bakken (selv om det er greit at de kan gjøre det også innendørs). Å holde en posisjon kan være en like aktiv atferd som en hvilken som helst annen atferd som innebærer større bevegelse.

På samme måte som med andre grunnferdigheter bør også hunden være repetisjonsklok når det gjelder å holde posisjoner. Det vil si at hvis hunden får klikk for å holde posisjonen et par ganger, bør den etterhvert skjønne at den bare skal fortsette å holde posisjonen neste repetisjon også, om det ikke er åpenbare grunner til å gjøre noe annet.

Å lære hunden å holde en posisjon er egentlig veldig enkelt. Det er bare å telle. 1001, 1002, 1003 osv. Jeg har en liten formel der jeg øker med et sekund annenhver repetisjon. På repetisjonene imellom halverer jeg tiden fra forrige repetisjon. Du kan bare lage din egen formel, men pass på at du har framdrift i hver eneste økt.

Nedenfor kan du se verdens kjedeligste film, men jeg håper den er litt nyttig likevel. Det er en film der jeg shaper Kira til å bli stående gradvis lenger (fra 1 sek opp til maks 7-8 sek).

Og her er en enda kjedeligere film der jeg trener henne til å bli sittende.

For en uke siden var dette veldig vanskelig, ettersom hun heller ville gjøre frivillige skifter mellom stå, sitt og ligg med en gang hvis jeg ikke klikket umiddelbart. Jeg har derfor lagt inn noen økter der hun forhåpentligvis skal bli mer repetisjonsklok på å holde posisjonen i stedet. Når jeg da begynner å klikke for frivillige skifter igjen, vil kreativiteten forhåpentligvis være litt mer balansert, og det blir også lettere å få skiftene under stimuluskontroll når jeg begynner med det.

Prioriter siste del av øvelsen også!

2011-09-13T12:09:00.004+02:00

I de fleste lydighetsøvelser er det ofte et spesielt punkt som anses som det sentrale med øvelsen. Denne delen er ofte den delen av øvelsen som er vanskeligst å få til, som krever mest arbeid, og som dermed folk bruker desidert mest treningstid på.

F.eks:

Stå under marsj: Stoppe raskt
Dekk fra holdt: Legge seg raskt
Hopp over hinder med sitt: Fremmad hopp med sitt
Innkalling med stå: Stoppe raskt
Fremmadsending til ruta: Finne midten av ruta
Apportering med dirigering: Dirigering til riktig apport
Neseprøve: Velge riktig neseprøve

Hvis man etterhvert ønsker å sette sammen øvelsen ved hjelp av baklengskjeding, bør man imidlertid prøve å balansere litt hvor mye man trener på de forskjellige delene av øvelsen helt fra starten. Dette vil gjøre at selve kjedingen går mye raskere og mer problemfritt.

Grunnen til dette er at hvis du har forsterket at hunden stopper under marsj 500 ganger, mens at hunden blir stående mens du går bak den og deretter fri ved foten og holdt kun har blitt forsterket 50 ganger, er den første atferden ca. 10 ganger så sannsynlig som den siste delen av kjeden. Og vellykket baklengskjeding forutsetter at atferdene blir mer og mer sannsynlige jo lenger ut i kjeden man kommer (Premacks prinsipp).

Dette balanserer man jo delvis ved å baklengskjede, ved at man gjentar den siste delen av kjeden endel ganger rett før man setter på de tidligere atferdene i kjeden. Men hvis "styrkeforholdet" mellom de forskjellige delmomentene er veldig skjevt før du begynner selve kjedingen, er det faktisk vanskelig å få kjeden like stabil, selv om du tilsynelatende baklengskjeder etter boka.

Jeg anbefaler derfor at selv om hunden allerede kan siste del av av kjeden veldig godt, bør du faktisk legge inn en god del repetisjoner siste delen av kjeden, i stedet for å utelukkende fokusere på den vanskeligste delen av kjeden.

F.eks bør du trene mye:

Stå under marsj: at hunden blir stående mens du går bak den og dermed fri ved fot og holdt.
Dekk fra holdt: at hunden ligger mens du går bak den, fram og sitt opp.
Hopp over hinder med sitt: tilbake hoppet
Innkalling med stå: siste innkallingsstrekket fra stå
Fremmadsending til ruta: innkalling fra ruta + fri ved foten
Apportering med dirigering: kun innkomst med apporten
Neseprøve: kun innkomst med neseprøven

Hva om du IKKE ønsker å baklengskjede øvelsene uansett? Vel, isåfall bør du faktisk prioritere å trene de siste delene i øvelsene enda mer (ettersom siste del av øvelsen da vil bli enda mindre sannsynlige sammenlignet med de første)! Å sørge for at alle delmomentene er forholdsvis "balanserte" vil kort sagt gjøre det mye lettere å sette sammen den ferdige øvelsen, samme om du bruker forlengs- eller baklengskjeding. Pass også på at du belønner siste delen av øvelsen like bra som du belønner det "sentrale" punktet i øvelsen.

Du vil ha mye igjen for dette, og det koster veldig lite å slenge inn noen ekstra reps på siste delmoment i øvelsen av og til. Bare prøv og se! :-)

Runderingskurs i Trondheim i høst

2011-09-08T13:41:00.001+02:00

Jeg har nettopp satt opp to helgekurs i rundering i Trondheim i oktober. Sjekk kursplanen til Canis Hundeskole avd. Trondheim for mer informasjon.

Stå under marsj med plattform

2011-09-01T10:29:00.007+02:00

Tenkte bare jeg skulle poste en kort film fra gårsdagens trening for å vise en alternativ måte å lære inn stå under marsj.

I Lydighetstrening i teori og praksis beskriver vi den "vanlige" framgangsmåten der vi først jobber inn frivillig stå under baklengs marsj (se filmen om grunnferdigheter på CanisTV), setter på signal, og deretter snur oss gradvis riktig vei. Og den anbefaler jeg fortsatt å ha i bunn.

Hvis man har litt problemer med overgangen fra stå under baklengs marsj til stå under fri ved fot, kan imidlertid plattformen være en grei hjelp i overgangen. Du må da først lære hunden å stoppe frivillig med to bein på plattform, og bli stående der til du klikker/belønner. Når hunden kan denne plattformgrunnferdigheten bra, kan du begynne selve stå under marsj-treningen.

Kira ville først veldig gjerne løpe fortere enn meg fram til plattformen for å stå, men etter litt doggie-zen trening ble vi enige om at for å komme fram dit måtte hun gå og se opp på meg til vi var maks 2 meter fra plattformen (hvis ikke rygget jeg tilbake noen meter, og hun måtte prøve på nytt).

Når hunden fra før kan stå under baklengs marsj (både frivillig og på signal), er det veldig enkelt å fjerne plattformen. Man bare kjører det med plattform noen ganger slik at hunden vender seg til å stanse raskt og bli stående selv om du går riktig vei. Deretter prøver du uten plattformen, og du bør være i boks. Plattformen kan forresten også brukes når du trener bli stående delen av øvelsen.

Lær mer om plattformtrening i Michele Pouliots video Step Up To Platform Training. Michele jobber hovedsaklig med freestyle, men teknikken kan med enkelthet tilpasses til flere lydighetsøvelser.

Klikker og belønningsplassering

2011-08-29T16:05:00.007+02:00

De siste årene har mange klikkertrenere blitt mer og mer fokusert på belønningsplassering. Noen bruker fortsatt klikkeren, men de er egentlig mer opptatt av at belønningen alltid serveres i riktig posisjon enn når selve klikket kommer. Andre velger å kutte ut klikker eller annen belønningsmarkør helt eller delvis, og serverer i stedet belønningen lynraskt i riktig posisjon. Flere velger også å heller bare bruke stemmen som markør (det er jo så slitsomt å håndtere både leker og klikker samtidig, spesielt når man skal holde leken klar i hånda til enhver tid slik at man kan servere den raskt i riktig posisjon...)

Da vi skrev første versjon av "Klikkertrening for din hund" før 11 år siden, skrev vi noe sånt som dette:

Det viktigste er å klikke presist. Hold belønningen skjult i lomma, og ta den opp først etter klikket. Det er ikke så viktig hva hunden gjør mellom klikket og til den får belønningen. Så lenge du klikker presist vil fortsatt riktig atferd bli forsterket.

Og gjett hva - vi mener fortsatt det samme! (utviklingen går visst ikke så fort her ute på landet :-)

Så når vi holder kurs nå til dags føler vi stadig oftere at vi må slå et slag for god, gammeldags klikkertrening. Ikke misforstå oss - belønningsplassering har absolutt sine fordeler. Men minst like ofte ser vi at det er ingenting som slår et skikkelig vel timet klikk, og mange klikkertrenere trenger å bli påminnet dette av og til.

En øvelse vi har jobbet mye med i kurssammenheng i år er bruksfremmadsendingen. Ettersom hunden her skal bevege seg i en rett linje vekk fra oss, ønsker mange trenere absolutt å servere belønningen mens hunden fortsatt har hodet framover, f.eks. ved å kaste godbit over hodet på hunden osv. For at hunden ikke skal snu seg når de klikker velger de ofte å kutte ut klikkeren og heller bare kaste godbiten over hodet på hunden for å få riktig timing.

Dette kan forsåvidt fungere greit, men vi har brukt mye av året på å fortelle folk at det er mye lettere å klikke presist enn å skaffe seg svart belte i presisjonskasting. Linn har blogget litt om dette tidligere i år.

Når vi f.eks. trener hunden til å gå opp på plattformen (en grunnferdighet som brukes av mange som trener bruksfremmadsendingen) kan man gjøre dette på (minst) to måter. Hvis man har fokus på belønningsplassering kan man kaste godbiten foran hunden idet den går opp på plattformen og fortsatt har hodet framover. Etterhvert vil hunden forvente at godbiten alltid kommer foran den, og vil som regel fortsette å bli stående i fartsretningen.

Hvis man i stedet kjører god, gammeldags klikkertrening og fokuserer på riktig timing av klikket vil man i stedet fokusere på å klikke når hunden har hodet (eller ihvertfall kroppen) i retning framover. Etter klikket vil hunden som regel snu seg mot fører for å få belønningen. Deretter må den selvstendig gå opp på plattformen og snu hodet framover igjen før klikket kommer (dette shapes selvfølgelig i flere trinn).

Etter vår erfaring tar ikke det ene lenger tid enn det andre. Men det er veldig stor forskjell på hvor godt atferden egentlig "sitter" på disse to hundene. Hvilken av hundene kan det best?

Hunden som kikker framover fordi den forventer at det skal komme en godbit flyvende i den retningen, eller en hund som uavhengig av hvor belønningen kommer fra likevel skjønner at den må peke hodet framover for at det skal komme et klikk?

Hvis man kun kjører godbitkasting er det egentlig ikke prinsippielt forskjellig fra å bruke lokking. Hunden "vet" egentlig ikke hvilken atferd som er kriteriet - den bare går etter godbiten.

Hunden som er shapet med klikket kan allerede utføre atferden uavhengig av belønningsplassering. Atferden er doggie-zen kvalitetssikret helt fra starten, og vi har nå en mye bedre generalisert atferd.

Bruk gjerne belønningsplassering i starten hvis det gjør innlæringen raskere. Men kom deg for Guds skyld videre fra dette snarest mulig. Vi anbefaler at man på de fleste atferder alltid varierer både belønningsform og belønningsplassering. Og kjør alltid Doggie-zen kvalitetssikring på atferden til slutt. Å variere belønningen på denne måten er en utmerket måte å generalisere atferden på som virkelig aksellererer flytnivået.

Frivillige starter - ikke så lett for en gammel jakthund...

2011-08-28T14:54:00.005+02:00

Cecilie og KallyMy har akkurat kommet igang med feltsøktreningen. Som i all annen trening vil vi alltid at hunden skal kunne starte frivillig før vi begynner å sette på kommandoer.

Problemet er bare at KallyMy er en omplasseringshund som tidligere ble jakttrent. Og jaktretrievere blir alltid veldig grundig trent til å aldri tyvstarte - EVER. Dette har bydd på litt ekstra utfordringer, spesielt når det gjelder å tilby frivillige starter fra utgangsstilling.

Heldigvis kommer man som regel langt bare med å ha litt ekstra is i magen - som f.eks. idag...

...og så blir heldigvis latenstiden gradvis kortere for hver gang.

Men det er utrolig hvor dypt manglende frivillighet noen ganger kan sitte (og Cecilie er ikke akkurat den klikkertreneren jeg kjenner med lengst tålmodighet... :-)

Klikkertrening og konkurranseresultater

2011-08-27T17:50:00.007+02:00

I sin blogg kommenterer Lena Gunnarsson at endel personer kritiserer klikkertrening fordi folk ikke får topp konkurranseresultater med metoden. Lena skriver videre, i sin vanlige saklige og ydmyke stil at endel av kritikken mot klikkertrening kanskje er berettighet, og foreslår endel ting klikkertrenere kan bli bedre på.

Jeg for min del er ikke så fullt så god på ydmykhet (eller saklighet, vil noen kanskje si), så jeg vil i stedet si det som det er: Påstander om at klikkertrening ikke kan gi topp konkurranseresultater er helt uberettiget. Punktum. Sånn, da har vi avklart det :-)

Jeg vil istedet bestemt hevde at for enhver klikkertrener som

legger ned de samme treningstimene som andre ekvipasjer på toppnivå

har det samme ambisjonsnivået og "konkurransehodet" som andre ekvipasjer på toppnivå

har like gode ferdigheter innen klikkertrening som andre toppekvipasjer har med sine metoder, og

i tillegg sørger for å skaffe seg en rase/individ som har like stort potensiale som andre hunder på toppnivå

... så har klikkertrening som metode/filosofi alt man trenger for å komme helt til topps.

Der klikkertrenere (eller ekvipasjer som bruker andre metoder) eventuelt ikke oppnår topp resultater ligger manglene på de fire punktene jeg nevnte ovenfor - ikke på treningsprinsippene.

Den prinsippielle forskjellen mellom klikkertrening og andre metoder som brukes på toppnivå ligger først og fremst på stadiet av treningen der man trener inn øvelsene rent teknisk. Og det er vel ikke akkurat noe stort problem å lære inn øvelsene med klikkertrening? Det er ikke der utfordringene ligger. Jeg møter sjelden seriøse klikkertrenere som klager over at de ikke klarer å lære inn øvelsene sine rent teknisk.

Og når øvelsen først er lært inn er det egentlig ingen større prinsippielle forskjeller mellom klikkertrening og andre metoder. Alt andre topptrenere gjør av f.eks. konkurransetrening, generalisering, overtrening, farts/intensitetstrening, mental trening for fører osv er ikke lenger et spørsmål om metode/filosofi. Det er et spørsmål om å gjøre den jobben som kreves for å bli best (jmf de fire punktene jeg nevnte ovenfor).

Og egentlig begynner hele dette spørsmålet å bli mindre og mindre relevant nå. Før sa folk at man måtte straffe hundene sine for å få dem sikre på toppnivå. Dette kan man ikke lenger si nå, ettersom svært mange av de som hevder seg i toppen både innen lydighet og bruks trener belønningsbasert. Så mener man da at det er bruk av selve klikkeren, og/eller hundens egeninitiativ (tidlig i innlæringsfasen) som gjør at klikkertrening ikke egner seg for topp konkurranseresultater, mens annen belønningsbasert trening på en eller annen magisk måte er mer egnet?? Det høres for meg veldig, veldig merkelig ut.

Nei, det som skiller toppekvipasjer fra de som følger i gruppen like bak er de fire punktene jeg nevnte ovenfor. Ingenting annet!

I sin blogg skriver Lena at mange snakker om utholdenhet som en viktig faktor for topphunder, og det er helt klart viktig. Men jeg vil hardnakket påstå at dette heller ikke har noen som helst sammenheng med treningsfilosofi - klikkertrening eller ikke.

Utholdenheten til hunden din bestemmes først og fremst av:

GENETIKK - noen hunder/raser har en utrolig utholdenhet nesten gratis fra naturens side, mens det for andre raser er så og si urealistisk å holde samme intensitet gjennom et langt konkurranseprogram, samme hvor bra de blir trent!)

FORSTERKNINGSKVALITET - på hunder som er belønningsjunkier (henger sammen med forrige punkt til en viss grad, men kan også utvikles) er det det veldig enkelt å bygge utholdenhet. Når det gjelder hunder som ikke har en belønning de virkelig vil dø for er dette nesten umulig, samme hvor bra de trenes ellers. Selvfølgelig er utviklingen av en belønningsjunkie et treningsspørsmål, men når det gjelder utvikling av belønninger er det INGEN prinsippielle forskjeller mellom klikkertrening og andre metoder.

FLYT - jo bedre flyt man har på øvelsene, desto mindre energi bruker hunden på å utføre dem, og desto lettere er det å være utholden. Men graden av flyt er heller ikke et spørsmål om treningsfilosofi - det er først og fremst et spørsmål om å legge inn nok treningstimer.

TOLERANSE FOR FORSTYRRELSER - ligner litt på flyt. Jo mindre krefter hunden bruker på å holde styr på det som foregår rundt den, desto mindre energi bruker den, og desto mer utholdende blir den i konkurranse og treningssituasjonen. Heller ikke dette er et spørsmål om treningsfilosofi. Å trene med forstyrrelser er noe alle må gjøre uansett metodikk.

UTHOLDENHETSTRENING. Den siste faktoren som avgjør hvor utholdende hunden er, er den faktiske utholdenshetstreningen som gjøres. Det vil si at hunden gradvis lærer å jobbe lenger og lenger før belønningen kommer. Noen begynner med dette tidlig - andre begynner med dette senere (etter min erfaring trenger man innen lydighetstrening faktisk ikke å jobbe spesielt mye med utholdenhet så lenge hunden er god på de fire forrige punktene. I rundering er derimot systematisk utholdenshetstrening mer avgjørende). Men uansett er heller ikke dette et spørsmål om klikkertrening eller ikke.

En rask opptelling blant Canis-instruktørene viser forøvrig at av 47 instruktører har ca. 20 av dem vært i øverste klasse i lydighet, bruks, agility, jakt eller hatt godkjent redningshund eller militær patruljehund.

Benytter forresten sjansen til å gratulere

Canis-instruktør Bodil Mehl Wiik med gull i Nordisk Mesterskap i agility for lag 2011

Tidligere Canis-instruktør Siv Svendsen med en flott 5. plass i NM i lydighet 2011

Konklusjon: Hvis du vil ha toppresultater innen en hundesport tyder all empiri på at en hel haug med alternative metoder/filosofier kan ta deg dit. MEN du må TRENE NOK, du må TRENE BRA, du må være AMBISIØS, og kanskje viktigst av alt - du trenger en BRA HUND.

Riktig og gal treningsmetodikk i hundetrening

2011-05-27T13:45:00.004+02:00

I denne artikkelen spør Geir Marring fra Oslo Hundeskole om hva som er riktig og gal metodikk. Han argumenterer i artikkelen sterkt mot å "binde seg opp til en saliggjørende metodikk". For å gjøre diskusjonen litt mer interessant vil vi hevde at, jo det bør du absolutt!

Spøk til side. For å være helt presis mener vi selvfølgelig at "dette er en påstand som fortjener litt nærmere granskning og presisering".

Det høres tilsynelatende ut som en logisk slutning at ettersom alle hunder er forskjellige, må vi også ha en stor verktøykasse med mange forskjellige metoder for å kunne trene alle hunder. Men dette er bare delvis riktig. Og av og til er det direkte feil.

Det finnes flere forskjellige metoder, eller rettere sagt "treningssystemer" å velge mellom for hundetrenere. Og alle disse gir resultater når de blir riktig brukt, ellers hadde de ikke blitt etablert som standarder. ("Resultater" kan defineres på forskjellige måter, men vi kan la det ligge for nå). I stedet for å diskutere hva som riktig og gal metode burde vi kanskje heller diskutere "hvordan gjennomføre treningssystemet best mulig".

Ok, tilbake til poenget: Noen av disse forskjellige treningssystemene ligner på hverandre, både i terminologi og praksis. Andre treningssystemer er såpass forskjellige at det er lett å skille dem fra hverandre. Noen treningssystemer er til og med så forskjellige at de gir totalt motstridende råd på samme spørsmål.

Og her kommer vårt hovedpoeng: Noen treningssystemer kan enkelt kombineres. Man kan plukke det beste fra dem alle uten problemer. MEN noe treningssystemer kan faktisk IKKE kombineres uten at det vil forsinke eller i verste fall regelrett ødelegge treningen din.

I stedet for å shoppe ukritisk fra alle mulige treningssystemer vil vi derfor anbefale følgende:

1. Skaff deg god oversikt over de forskjellige treningssystemer som finnes på markedet.

2. Velg ut et system som føles riktig for deg, og som faktisk gir deg gode resultater.

3. Gå inn for å bli skikkelig god innenfor det treningssystemet du har valgt.

4. Vær KREATIV innenfor ditt treningssystem. Innen samme treningssystem finnes det TUSENVIS av forskjellige måter å løse samme problem på. Sannsynligvis mer enn nok for alle hunder du noen gang vil møte...

5. Finn fram til det som er KJERNEPUNKTENE i ditt treningssystem, og hold på dem. Fokuser på prinsipper, i stedet for å se deg blind på "metoder". Da vil du enkelt se hvilke "metoder" som kan kombineres, og hvilke som absolutt ikke bør kombineres.

Er man litt "sta" og tro mot sine kjerneprinsipper, kan man skape veldig stor utvikling og variasjonsmuligheter innenfor sitt system. Og kanskje også skape bedre resultater enn om man bare skifter helt retning hver gang man møter en utfordring.

mvh

Morten Egtvedt & Cecilie Køste

(hovedinstruktører Canis Hundeskole)

Diskriminere mellom gjenstander på signal

2011-05-11T11:26:00.003+02:00

På Canis sitt klikkerinstruktørkurs får elevene hvert år endel prosjektoppgaver de skal trene med sin egen hund i løpet av året. Årets oppgaver er fremmadsending (bruks), avstandskommandering (LP) og diskriminering på verbalt signal (3 forskjellige gjenstander). I tillegg må de også gjøre et prosjekt innen TagTeach.

Ulempen med å gi elevene slike oppgaver er jo at man til en viss grad er programforpliktet til å trene selv også, slik at man vet hvilke utfordringer som kan dukke opp. Diskrimineringsoppgaven krever forholdsvis avansert stimuluskontroll, så elevene kommer til å lære mye av å jobbe med dette gjennom året. Og de kommer garantert til å måtte streve seg gjennom endel frustrasjon før bikkja endelig tar poenget - ihvertfall har jeg strevd en god del før Kira endelig begynte å ta konseptet med at forskjellige gjenstander har forskjellige navn. Det var rett og slett veldig vanskelig for henne.

For instruktørelevene består diskrimineringsoppgaven i at de skal lære hunden å velge mellom minst 3 gjenstander kun på verbalt signal. Med Kira trener jeg for tiden med gjenstandene "klokke", "hårbørste" og "blekksprut". Foreløpig har vi kommet så langt at hun skiller greit på 2 av gjenstandene. Jeg regner med at den tredje (og fjerde og femte osv) gjenstanden skal gå atskillig enklere å introdusere når hun bare har lært å skille mellom de to første.

Ting løsnet for oss når vi begynte å trene med startposisjon fra plattformen, i stedet for å sende henne fra utgangsstilling. Jeg vet ikke riktig hvorfor dette gjorde noen forskjell, men det KAN være fordi:

1) når hun starter fra utgangsstilling har hun veldig lang erfaring med å bare løpe så fort hun kan til den første og beste gjenstanden hun ser. Når hun startet fra plattformen ble det en ny situasjon der hun ikke har så mye læring fra før som blander seg inn i prosessen.

2) når hun står på plattformen så ser hun ikke meg i det hele tatt - hun ser kun gjenstandene, og må ta all informasjon fra meg ved hjelp av hørselen. Når hun sitter i utgangsstilling er det fort gjort å snappe opp synsinntrykk fra ansiktet/kroppen min som "overstyrer" det verbale signalet som jeg egentlig vil at hun skal lære.

3) eller kanskje det bare var tilfeldig at hun endelig tok poenget på omtrent samme tid som jeg begynte å bruke plattformen. Slett ikke umulig det heller...

Uansett - slik ser det ut idag. På filmen kjører jeg først 2 repetisjoner der jeg kommandere "snute - hårbørste". På den tredje repetisjonen sier jeg "snute - blekksprut". Når Kira snur seg 180 grader mot gjenstandene, er det hennes måte å fortelle meg at "jeg er klar" til en ny repetisjon (jeg lar henne derfor tilby dette frivillig).

Grunn til at jeg har både verb (snute) og substantiv (hårbørste eller blekksprut) i signalet, er at jeg på sikt skal prøve å lære henne å skille mellom både 3 (eller flere) gjenstander OG samtidig mellom 3 (eller flere) forskjellige markeringsatferder på gjenstanden (snute, labb eller apport).

Foreløpig har jeg kun jobbet med snutemarkeringer når jeg samtidig trener henne til å diskriminere mellom gjenstandene, men jeg har trent inn alle 3 markeringsatferder separat, slik at jeg kan begynne å bruke dem så snart jeg ser at hun tar konseptet med å skille pålitelig mellom gjenstandene.

Hvordan dette kan se ut med en hund som virkelig kan det, kan du se i denne filmen med border collien Chaser. Chaser refereres ofte til som verdens mest intelligente hund. Den kan visstbok skille mellom over 1000 forskjellige ord og atferder. Ganske fasinerende, hvis man ser bort fra særdeles "skitten" trening og overforbruk av dobbeltkommandoer (han hadde IKKE bestått instruktørkurset med så skitten trening, uansett hvor mange ord hunden hans kan :-)

Jeg har ingen planer om å lære hunden min så mange ord (ikke før jeg blir pensjonist ihvertfall :-). Derimot er det en fin utfordring å lære hunden å skille mellom minst 3 forskjellige gjenstander, og minst 3 forskjellige markeringsatferder. Å kombinere verb og substantiv på denne måten må kanskje betegnes som "stimuluskontroll trinn 6". Det er ihvertfall atskillig mer avansert enn å bare skille mellom forskjellige enkeltsignaler.

Blir spennende å se hvor lang tid det tar å lære inn. Gleder meg også til å høre hvilke erfaringer instruktørelevene gjør seg i løpet av året, og om det kanskje er forskjell på hvor fort forskjellige typer hunder lærer seg oppgaven.

Noen kjappe tips til instruktørelever (eller andre interesserte) som leser denne bloggen:

* Pass på å ha en ren og flytende markeringstaferd frivillig før du begynner å jobbe med selve diskrimineringen. Hunden bør kunne holde markeringen i minst 3-4 sekunder. En slurvete markerinsatferd blir fort enda dårligere når man begynner å jobbe med trinn 4 og trinn 5 stimuluskontroll.

* Hvis hunden velger feil gjenstand, bør du avbryte, ta hunden tilbake til startposisjon og kjøre en helt ny repetisjon. Ikke la hunden ta runden og "prøve" alle gjenstandene helt til klikket tilfeldigvis kommer.

* Vær forsiktig så du ikke bygger inn andre signaler enn ditt verbale signal. Unngå f.eks. å se tydelig på den riktig gjenstanden osv. At hunden er repetisjonsklok (og lettere velger den gjenstanden du sist forsterket) kan gjerne utnyttes litt i starten av treningen, men ettterhvert må du bli VELDIG uregelmessig i valg av rekkefølge på gjenstanden.

* Når du har kommet langt i treningen kan det være veldig fornuftig å skrive ned en liste med rekkefølgen på signalene du skal kjøre i denne økta. Hold deg så til denne lista, uansett om hunden gjør feil eller riktig. Foran neste økt lager du en ny liste (eller tilpasser kriteriene hvis hunden gjorde for mange feil forrige gang).

* Gå gjerne tilbake til å forsterke frivillig markeringsatferd av og til, selv om du har kommet langt med diskrimineringstreningen på kommando. Du kan f.eks. gjøre dette ved å stille deg nær gjenstanden og la hunden markere den 20 ganger på rad uten signal. Deretter går du tilbake til vanlig startposisjon og kjører med signal igjen som vanlig. Atferden har da som regel blitt bedre også på signal.

* Tren gjerne med 2 "kalde" gjenstander når du likevel bare trener på én gjenstand om gangen. Kalde gjenstander er gjenstander som du aldri forsterker at hunden markerer - hunden slutter dermed å bry seg om dem, men likevel vil situasjonen ligne mer på den ferdige øvelsen der hunden må velge ut en av tre gjenstander.

* Pass på at hunden virkelig har trinn 4 stimuluskontroll (det vil si at den skal kunne vente på signalet i minst 5-10 sekunder uten å tyvstarte) FØR du begynner å trene på avansert diskriminering med flere gjenstander. Du bør også ha kjørt litt trinn 5 med tullesignaler for å kvalitetssikre enda bedre.

* Hold deg på minst 80% suksess, gjerne høyere. Da tåler hunden mye bedre at du avbryter den av og til når den velger feil gjenstand senere i treningen. Pass på at feil-signalet som du bruker ikke demper hunden på noen måte. Det er viktig at du ikke bygger inn usikkerhet i øvelsen. Ikke vær redd for å trene mye med kun en gjenstand (og evt 2 "kalde" gjenstander i tillegg - dvs gjenstander som du aldri forsterker at hunden markerer på) slik at du får flyt på hver enkelt gjenstand og signalet assosiert til dette.

* Ikke la 80%-regelen være en unnskyldning for å være "feig" i treningen. Det skal gå framover på hver trening. Push alltid grensene litt så snart du føler at hunden er klar for det. Senk kriteriene når hunden trenger det. Når du finer denne balansegangen vil du få raskest mulig framgang.

* Når hunden begynner å skille mellom de to første gjenstandene er detveldig viktig å unngå at det blir mønster i treningen. Skriv helst opp rekkeføløgen på kommandoene du skal gi før økten, og hold deg til denne lista. Hvis hunden velger feil gjenstanden, går du bare vider epå lista. Hvis antall riktige repetisjoner er for lavt, kan du i neste økt trene mer "feilfritt" med kun en gjenstand. Deretter kjører du en ny økt med flere gjenstander etter en ny liste.

* Kjør korte økter, spesielt når du trener avansert diskriminering. Hunden trenger pausene til å "lagre" informasjonen. I tillegg bør intensitetsnivået være "passe" når du trener ting som krever såpass avansert hjernebruk fra hundens side.

Lykke til!

Signalsvekkingseffekten. Eller "kunsten å ikke skyve kua i baken".

2011-02-01T16:17:00.005+01:00

I Hundetidsskriftet Canis nr. 1/2011 har Cecilie og jeg skrevet om "Signalsvekkingseffekten".

Vi ser ofte at nyinnlærte signaler fungerer bra rett etter innlæring, for deretter å bli gradvis dårligere. Dette kan skje både med klikkertrente og tradisjonelt trente hunder (men vi er som vanlig mest opptatt av den første gruppen). Hva er egentlig signalsvekkingseffekten, og hvorfor inntreffer denne?

Når man nettopp har satt signal på en klikkertrent atferd, fungerer signalet som regel veldig bra. Det er jo ikke lenge siden hunden formelig "kastet" atferden etter oss frivillig, så når signalet er nytt er hunden som regel fortsatt veldig trigger-happy. Utfordringen er som regel å få hunden til å vente på signalet. Når hunden først får signalet er det som å slippe en strikk. Og det er jo akkurat denne trigger-happy / slippe-en-strikk-attityden vi ønsker på signalene våre.

Men når hunden alltid må vente på signalet for å utføre atferden vil den gradvis bli flinkere til å vente. Du vil ikke lenger ha problemer med tyvstarter. Hunden vil bli gradvis mindre triggerhappy. Og en dag skjer det kanskje at du gir signalet, og hunden reagerer ikke. Så du gir signalet en gang til. Og neste gang gir du kanskje signalet litt ekstra tydelig for å være helt sikker. Kanskje du begynner å lene deg litt framover, eller gjøre små umerkelige bevegelser med kroppen også.

Det som nå er i ferd med å skje er at du har gått fra å skyte strikk til å "skyve kua i baken". Og jo mer du skyver, jo hardere må du skyve neste gang. Og plutselig har du fått et problem med en hund som reagerer veldig tregt på signalet, du må ofte bruke dobbeltkommandoer osv.

Hvor på skalen ligger signalene dine? Hvordan kan du forebygge signalsvekkingseffekten? Hvordan løser du problemet når det først har oppstått? Og hvilke signaler er mest utsatt for signalsvekkingseffekten? Få svarene på alt dette i Hundetidsskriftet Canis nr 1/2011.

Hvis du ikke er abonnent ennå, kan du bestille abonnement her (Canis selges kun i abonnement).

Alternativ trening til Hundehviskeren

2011-01-06T09:13:00.005+01:00

Føler for å oppklare litt til endel av de som har kommentert mitt forrige innlegg. Tusen takk for alle kommentarene forresten!

I mitt forrige innlegg prøvde jeg IKKE å si noe negativt om trening med straff. Poenget mitt er tvert imot at det finnes trenere som trener BRA med bruk av straff. Personlig liker jeg ikke bruk av straff, men jeg kjenner trenere som bruker slike virkemiddel, og jeg betrakter fortsatt flere av disse som GODE TRENERE. Er du med så langt?

Cesar Millan er derimot IKKE en god trener. Rent treningsteknisk har han meget begrensede ferdigheter, han evner ikke å lese hundens språk, han bygger sjelden opp treningen gradvis, han setter ofte seg selv og hundene i håpløse situasjoner der hunden blir mer redd eller stresset, han selv ender opp med å bli bitt osv.

Dette er IKKE god hundetrening, uansett hvilken "side" man tilhører. Dette er TV-UNDERHOLDNING der man prøver å skape en spennende effekt mens kamera er på. Den langsiktige virkningen av "treningen" får vi sjelden se...

Hva er alternativet?
Så, hvordan kunne man trent i stedet når man jobber med ekstreme problemhunder?

Det kommer selvfølgelig litt an på hva slags case det er snakk om, men la oss for eksempel ta utgangspunkt i et problem som ligner på denne filmen.

1. Kartlegg! F.eks. sjekk hunden hos veterinæren før treningen begynner for å avdekke eller utelukke at hunden er syk eller har vondt. Undersøk hvordan eieren behandler og trener hunden i det daglige, og hvordan han/hun tidligere har håndtert slike situasjoner. Det kan gi masse informasjon om hva som forårsaker problematferden.

2. Definer hva man ønsker at hunden SKAL gjøre i stedet (ikke bare hva den ikke skal gjøre), og lag en treningsplan.

3. Ofte er det deretter en fordel å LÆRE hunden hva den skal gjøre i en situasjon der den kan lære atferdene/signalene i fred og ro FØR man introduserer selve situasjonen som framprovoserer problematferden. Dette kan inkludere trening av enkle alterntive atferder som sitt og bli sittende, se på eier, gå i slakt bånd, innkalling, tåle håndtering, jobbe for belønning, generell miljøtrening eller sosial trening osv.

4. Når problemsituasjonen (f.eks. andre hunder i nærheten) til slutt introduseres, gjøres dette GRADVIS, i stedet for å sette hunden i en håpløs situasjon der den ikke har noen sjanser til å mestre situasjonen. Man går nærmere (øker vanskelighetsgraden) etterhvert som hunden mestrer situasjonen, og SENKER vanskelighetsgradven hvis hundens atferd indikerer at det er nødvendig.

5. Samtrening med eier bør gjøres både på trinn 3 og 4 slik at eier kan lære å håndtere dette selv også. Sett deretter opp en treningsplan for eieren som det er realistisk at han kan følge hjemme. Følg opp og evaluer treningen, og gjør tilpasninger om nødvendig. God trening skal virke på lang sikt!

Hadde man fulgt disse trinnene er det mye mindre sannsynlig at treneren ville blitt bitt når man først begynte å passere andre hunder. At hunden biter etter Millan i denne filmen kunne sannsynligvis (jeg har ikke møtt hunden) vært unngått ved god trening. Man kunne faktisk risikert at hunden hadde oppført seg helt normalt. Men det hadde kanskje ikke blitt like god TV...

Og merk - disse trinnene kan følges både av "tradisjonelle" trenere (som bruker en kombinasjon av belønning/straff), av positive trenere, av klikkertrenere, og av hvilke som helst andre GODE TRENERE.

Følger du resonnementet? Og det er IKKE slik at det finnes en gyllen middelvei mellom Hundehviskeren og fornuftig trening. Det blir det samme som å si at det finnes en gyllen middelvei mellom idioti og fornuft, og den middelveien er isåfall fortsatt rimelig dum. Derimot kan "fornuftig trening" inneholde MANGE forskjellige typer treningsmetoder.

Det er derfor jeg mener at ALLE fornuftige trenere bør ta avstand fra Hundehviskerens TRENING. Selve fyren er sikkert hyggelig, han er glad i hunder og mener det godt. I tillegg er jeg den første til å ha respekt for folk som kommer seg opp og fram i livet. Det skal han ha! Det er bare så synd at så mange nye og uerfarne hundeeiere blir påvirket av dette.

Gode trenere utfører trening som gir positive resultater på LANG SIKT. Hundehviskerens trening har ingen lansiktig positiv effekt. Den gir tilsynelatrende en effekt mens kamera er på, men hva skjer etterpå når eieren tar over hunden igjen? Problemet vil svært ofte ha blitt verre, for hunden har ikke lært noen ting. Atferden har kun blitt undertrykt der og da.

Jeg kjenner at jeg begynner å bli veldig lei av hele Hundehviskeren nå, men det ER viktig å fortsette å protestere mot slike metoder. Effekten av protestene begynner man allerede å se. Han kjører ikke lenger live-showet sitt i USA. Og det skal ikke forundre meg om TV-selskapet etterhvert skjønner at han må justere treningen sin for å beholde seere. Ian Dunbar har allerede bidratt i programmet, og min spådom er at programmet gradvis vil få en mer "positiv" profil, muligens med bidrag fra flere andre hundetrenere.

Om 5 år har kanskje Millan sitt eget talkshow á la Oprah, der han daglig intervjuer hundetrenere fra forskjellige miljøer og med vidt forskjellige treningsfilosofier. Hvem vet... :-)

Ny folkeaksjon: Tradisjonelle trenere MOT Hundehviskeren!

2010-12-28T13:13:00.002+01:00

Det har liksom vært litt stille rundt Hundehviskeren en stund, men de siste par ukene har det vært på´n igjen. Oppstyret skyldes nok først og fremst at hans omreisende sceneshow kommer til Norge og Sverige neste år. Han skal visst også til MyDog-messen i Sverige om ikke så lenge (invitert av Svenska Kennelklubben...).

Veterinærer, klikkertrenere og andre positive trenere gjør sitt beste for å både protestere og advare ferske hundeeiere om metodene som benyttes av Hundehviskeren (han nøyer seg jo ikke akkurat bare med å hviske...). Men av og til virker dette litt mot sin hensikt. Når Hundehviskeren debatteres på nettet i forskjellige hundeforum ser jeg ofte at hundeeiere som ikke bekjenner seg som klikkertrenere/positive trenere nesten som en slags ryggmargsrefleks begynner å forsvare Hundehviskeren når en klikkertrener sier hvor dum han er.

Og dette synes jeg er litt trist. For metodene og "hundekunnskapen" som formidles av Hundehviskeren er så langt ute på feil jorde at ALLE intelligente hundetrenere burde dannet felles front mot dette.

Så jeg har derfor lyst til å starte en ny folkeaksjon: "Tradisjonelle trenere MOT Hundehviskeren!"

Nå vil kanskje noen si at jeg ikke er rette person til å starte en slik kampanje, men der må jeg protestere. I mine yngre dager, før jeg rotet meg bort i klikkertrening, var jeg så tradisjonell som noen. Men selv om jeg straffet bikkja en gang iblant, trente jeg da fortsatt mange ganger mer intelligent enn hva Hundehviskeren gjør! Og jeg har mange treningsvenner i brukshundklubben som trener tradisjonelt, men som definitivt er bra trenere. Selv om vi trener forskjellig kjenner jeg igjen intelligent hundetrening når jeg ser det. Presis bruk av belønning (og/eller straff), fornuftige kriterier og progresjon i treningen, evnen til å lese hundens kroppspråk og tilpasse treningen etter dette osv, er egenskaper som kjennetegner intelligent hundetrening UANSETT metode.

Hundehviskeren derimot trener IKKE intelligent! Mye av treningen hans er tvert imot direkte uintelligent...

Forklaringene hans er gjennomført overtroiske (energier osv). Han overser eller feiltolker ofte kroppspråk hos hundene som selv den ferskeste hundeeier burde fått med seg. Han blir bitt med jevne mellomrom. Og han har stort sett bare én måte å "fikse" problemene på. (Jeg setter "fikse" i anførselstegn, fordi veldig lite av det han gjør har noen som helst positiv langtidseffekt - hundene LÆRER jo svært sjelden noe ny atferd av "treningen" hans...).

Derfor, som tidligere tradisjonell trener synes jeg det er for ille at mange gode tradisjonelle trenere (inkludert den unge utgaven av Hr. Egtvedt!) settes i samme bås som denne TV-predikanten. Og jeg oppfordrer alle andre (intelligente) tradisjonelle trenere til å stå opp og si høyt at selv om Hundehviskeren også bruker straff, så er han ikke nødvendigvis "på lag" med oss intelligente tradisjonelle trenere!

Intelligent trening er intelligent trening, uansett hvor på belønning/straff-skalaen man befinner seg. Hundehviskeren trener IKKE intelligent, og fortjener ikke støtte fra noen leirer.

Tradisjonelle trenere (både tidligere og nåværende!) som er enige, er velkommen til å støtte aksjonen i kommentarfeltet! Og alle andre også, forresten :-)

Stimulusoverføring & kuskyving

2010-12-07T12:55:00.005+01:00

Det siste året har jeg holdt et "lukket" klikkerTRENERkurs for 12 instruktører på Trondheim Hundeskole. Jeg har fulgt dem gjennom tilsammen 32 mandagskvelder (16 x pr. gruppe), og i går var det tid for praktisk eksamen for den første gruppen.

Oppgavene varierte rundt temaene baklengskjeding, shaping og stimuluskontroll. Et klipp fra den ene oppgaven kan du se nedenfor. Lars Anders viser her hvordan man lærer hunden å ligge på signal. Signalet skulle for anledningen være "å ta pushups". Som gammel hundefører i Forsvaret taklet han det uten større problemer, og oppgaven ble bestått med glans.

Å sette et slikt litt "merkelig" signal på en klikkertrent atferd er heldigvis ikke verre enn å lære inn et hvilket som helst muntlig signal. Man sjekker først at hunden kan legge seg frivillig på 2-3 meters avstand, deretter:

1. Ta pushups når hunden allerede har begynt å legge seg
2. Ta pushups like før du ser/vet at hunden skal til å legge seg
3. Test signalet før hunden har begynt å legge seg (men forsterk fortsatt hvis hunden gjør det frivillig også)
4. Lær hunden å vente på signalet. Ta pushups kun når hunden sitter/står og venter, øk tiden gradvis
5. Lær hunden å skille pushups fra andre signaler (hunden skal f.eks. kun legge seg når du tar pushups, ikke når du tar sit-ups)

I forbindelse med denne oppgaven diskuterte vi noe som var litt interessant. Denne hunden kunne jo legge seg fra før på signalet "ligg!" Når man da skal lære hunden å legge seg på et helt nytt signal kan man derfor gjøre dette på flere måter.

Den kanskje vanligste måten å gjøre dette på er ved å kjøre en såkalt stimulusoverføring. Det vil si at treneren begynner å ta pushups, og etter ca et halvt sekund sier han "ligg!" (som hunden kan fra før). Dette gjentas flere ganger, helt til hunden legger seg med en gang han begynner å ta pushups (og ikke trenger å si "ligg!" lenger). Dette er en ganske vanlig måte å lære inn nye signaler på. Og innen mange treningsmetoder er det vel mer eller mindre det eneste man kan gjøre når man vil lære inn et nytt signal.

Når man har en klikkertrent hund anbefaler jeg derimot helt klart å gjøre som Lars Anders gjorde i filmen. I stedet for å bruke det gamle signalet til å lære inn det nye, går man heller veien om den FRIVILLIGE atferden, og setter det nye signalet på denne.

Nå er det heldigvis bare på eksamen hos heller tvilsomme instruktører man får oppgaver som dette, men det er slett ikke uvanlig i hundetrening at man ønsker å bytte signaler på en atferd. Grunnen kan være at det gamle signalet ikke fungerer godt nok, at det har blitt utvannet fordi man har sagt det mange ganger uten at hunden reagerer, eller at hunden av en eller annen grunn har fått uønskede assosiasjoner til det gamle signalet.

Og spesielt i tilfeller der hunden har fått feil assosiasjoner til signalet (at det blir forbundet med ubehag osv) er det ingen god idé å kjøre en stimulusoverføring når man skal bytte signal. Da vil fort de uheldige bivirkningene fra det gamle signalet helt eller delvis overføres til det nye signalet også.

Men selv om det gamle signalet er helt positivt innlært, og ikke har noen uheldige assosiasjoner fra før, vil jeg som regel fortsatt anbefale å lære inn et eventuelt nytt signal helt fra bunnen. Det vil si at du setter det nye signalet på den frivillige atferden i stedet for å kjøre stimulusoverføring. Etter min erfaring vil dette gjøre det nye signalet mye renere og sterkere. Du slipper å "miste kraft i overføringen".

Grunnen til dette tror jeg rett og slett ligger i at jo sterkere den frivillige atferden er, jo sterkere blir også signalet. Hvis du nettopp har forsterket at hunden tilbyr atferden frivillig, vil hunden være særdeles "trigger-happy", og det vil være meget enkelt for det nye signalet å utløse atferden.

Hvis man derimot kjører stimulusoverføring fra en atferd som allerede er under full stimuluskontroll, og deretter fortsetter å forsterke at hunden venter passivt på det nye signalet, er det mye lettere å havne i den onde "skyve-ei-ku-i-baken-sirkelen" - selv om det gamle signalet fungerte greit og var positivt innlært uten bivirkninger.

OK, jeg vet dette er detaljer som er relativt uinteressante for alle andre enn de verste klikkertreningsnerdene. Men hvis du hører med i denne gruppen, kan du også få med deg vår artikkel om stimuluskontroll i Hundetidsskriftet Canis nr. 1/2011. Der går vi enda dypere inn i ku-skyvingsproblematikken...

La hunden si fra når den er klar til å starte treningen!

2010-11-22T13:51:00.008+01:00

Nedenfor ser du en interessant film som viser klikkertrening av hest med "initiator signal" (kan vel kanskje oversettes til "start signal" eller lignende). Prinsippet er at hesten gir treneren beskjed om når den er klar til en ny repetisjon. Før hver repetisjon (eller bare hver gang treneren planlegger å øke kriteriet) presenteres et target for hesten, og når hesten toucher dette betyr det at "Ok, nå er jeg klar til neste repetisjon".

Dette er en meget fin måte å passe på at dyret er i en følelsesmessig tilstand der den er mottakelig for trening. Hvis hesten ikke vil touche targeten er det et klart signal om at kriteriene bør senkes, eller at hesten rett og slett ikke er "klar" ennå. Det gir også sannsynligvis en mye større mestringsfølelse for hesten når den selv kan bestemme når den vil delta i treningen, framfor om den bare blir "utsatt for trening".

Vi likte denne filmen med en gang vi så den, og tror det var fordi den brukte et prinsipp som vi lenge har brukt når vi klikkertrener hunder. Vi har riktignok aldri bedt hunden om å touche et target for å si fra at den er klar til å trene, men det er heller ikke så viktig nøyaktig hvilken atferd man bruker som start signal. Det viktige er at hunden selv får bestemme når den er klar til å begynne treningen.

* I lydighetstrening er det vanligste eksempelet på dette at vi sjelden kommanderer hunden til å komme på plass før vi skal begynne å trene. I stedet bare stiller vi oss opp på appellplassen uten å si noe. Og hvis hunden da frivillig kommen og setter seg i utgangsstilling (og kikker opp på oss med et blikk som sier "gi meg kongen min, nå!!") betyr det i klartekst at den er klar til å sette igang.

* Hvis vi trener kontakt under baklengs marsj er startsignalet at hunden kikker opp på oss - først da begynner vi å rygge.

* Og hvis vi skal trener bakpartskontroll/utgangsstilling med kassemetoden, er startsignalet at hunden frivillig går opp på kassen med frambeina.

Når vi jobber med stimuluskontroll eller med kjeding der de aller fleste atferdene er styrt av våre signaler, har vi også lenge hatt en kjepphest med at hunden også her skal tilby den første atferden (det vil si "startposisjonen") frivillig. Noen eksempler følger:

* Hvis vi skal trene hunden i delmomentet "å løpe fra kjegla og inn i ruta" ( på signal) vil vi helst ikke gjøre noe mer enn å stille oss en meter eller to unna kjegla, og hunden skal da frivillig gå bort og stille seg opp ved kjegla, og bli stående rolig der, mens vi går ca. 10 meter unna for å kommandere den inn i ruta. Dette er mye bedre enn å fysisk plassere hunden ved kjegla og deretter kommandere "bli stående!"

* Hvis vi skal trene "tilbake hopp" over hinder vil vi helst bare stille oss foran hunden like ved der den skal sitte, og vi venter så på at hunden setter seg frivillig foran oss før vi går på andre siden av hinderet for å kommandere den "tilbake hopp". Vi vil helst unngå å mase på hunden for å først få den til å komme til oss, deretter til å sette seg og deretter til å bli sittende.

* Hvis vi skal trene kryp (med fokus på riktig krypteknikk), vil vi alltid at hunden legger seg frivillig før vi begynner å klikke den for å krype (frivillig eller på signal). Vi vil helst ikke kommandere den til å ligge (ikke før vi setter sammen hele øvelsen, selvfølgelig)

Grunnen til at vi helst vil at hunden skal tilby startposisjonen frivillig er nøyaktig den samme som blir oppgitt i hestefilmen.

* Det forteller oss at hunden er klar til å jobbe for forsterkningen. Dette mangedobler sjansen for å få en vellykket repetisjon.

* Det forteller oss at kriteriene våre er rimelig fornuftige (ellers ville aldri hunden meldt seg frivillig!)

Hvis hund og eier er vant til å trene på denne måten (det tar litt tid å lære!) og hunden av en eller annen grunn IKKE tilbyr startposisjonen rimelig kjapt, forteller det oss enten at belønningen ikke er bra nok, at kriteriene er for høye, at pausen etter siste repetisjon ikke har vært lang nok - eller at det er noe annet som er galt eller som vi bør forandre på i treningssituasjonen.

En slik treningsstil bidrar også til at vi beholder det deilige egeninitiativet til klikkerhunden vår selv etter at vi har kommet så langt at vi kjører mye av treningen under full stimuluskontroll. Og selv om det i starten tilsynelatende kan ta litt lenger tid å vente på at hunden selv skal finne startposisjonen, vil langtidsresultatet av å gi hunden dette ansvaret bli en hund alltid melder seg kjapt og frivillig til tjeneste med en gang du vil.

Nøkkelen til god klikkertrening er at hunden deltar frivillig i hvert eneste sekund av treningen! Hvis du har et bra arkiv med frivillige, flytende grunnferdigheter, har du alle forutsetninger for å få dette til å fungere.

Hvordan forklare klikkertrening best mulig på 15 sekunder (del 2)

2010-11-22T12:45:00.002+01:00

I mitt innlegg "Hvordan forklare klikkertrening best mulig på 15 sekunder?" 26. oktober utlyste jeg en uhøytidelig konkurranse. Takk for alle kommentarene! Sammen gir alle kommentarene en god forklaring av hva klikkertrening dreier seg om, så jeg anbefaler å lese gjennom alle forslagene.

Personlig likte jeg dette forslaget av Marianne (Birk) best:

Klikkertrening lar hunden bruke hodet og ta initiativ selv i treninga. "Klikk" betyr "riktig adferd" og etterfølges alltid av en belønning. "Ikke klikk" betyr "feil adferd"/ prøv igjen. Det er viktig å legge opp treninga slik at det blir enkelt for hunden å gjøre rett mesteparten av tida.

Juryens begrunnelse:
* hele forklaringen er fri for fagutrykk eller andre fremmedord, og dermed forståelig for "alle"
* vektlegger betydningen av hundens egeninitiativ - ikke bare bruken av klikkeren som betinget forsterket
* vektlegger betydningen av å legge tilrette for suksess

Hva mer kan man forlange på 15 sekunder? Vi gratulerer Marianne og sender et gavekort på email :-)

Tar også med et par andre forslag som får "hederlig omtale". Tone har en fin 15-sekunders "forklaring" av klikkertrening, som sannsynligvis er mange hakk mer effektiv enn presise vitenskaplige formuleringer:

"Klikkertrening er en morsom, effektiv, utviklende, krevende, kul, engasjerende, positiv og stimulerende måte å trene din hund på! Man blir rett og slett i godt humør!!!"

Linn holder seg til boka, og nevner de 4 kjernepunktene i klikkertrening. Jeg liker selvfølgelig denne definisjonen, men den egner seg nok sannsynligvis bedre i en bok der kan kan lese setningene flere ganger helt til man forstår hva som menes. Det er nok bare autister og CIA-agenter som husker denne remsa ordrett etter å ha hørt den som en 15-sekunders muntlig monolog :-)

Metoden bygger på positiv forsterkning, negativ straff og ekstinksjon for å forandre atferd. Ved nyinnlæring bygger man på hundens egeninitiativ, og bruker så lite hjelp som mulig. Man bruker systematisk betinget forsterker og fokuserer kun på observerbare faktorer.

Er du uenig med juryen? Vel, skriv din egen blogg! :-) Eller bare trøst deg med at det ER mange forskjellige meninger om hva som er det sentrale i klikkertrening. Søker man på engelskspråklige sider ser man at det helt klart legges størst vekt på bruk av klikkeren som belønningsmarkør. Frivillighet, egeninitiativ, lite hjelp osv blir (dessverre!) ofte mindre vektlagt. Grunnlaget fra atferdsanalysen (operant conditioning) understrekes også ofte i flere av definisjonene.

"Clicker training" is an animal training method based on behavioral psychology that relies on marking desirable behavior and rewarding it.

Kilde: http://www.clickertraining.com/whatis

The technology is, at its core, very simple:
* Get the behavior.
* Mark the behavior.
* Reinforce the behavior.

Kilde: http://www.clickersolutions.com/articles/2001/primer.htm

Clicker training is a operant conditioning method for training an animal using a clicker, or small mechanical noisemaker, as a marker for behavior. The method uses positive reinforcement - it is reward based. The clicker is used during the acquisition phase of training a new behavior, to allow the animal to rapidly identify that a behavior is sought and also the precise behavior of interest.

Kilde: http://en.wikipedia.org/wiki/Clicker_training

Clicker Training - A term coined by Karen Pryor and defined by her as a subset of operant conditioning using positive reinforcement, extinction, negative punishment, and an event marker to modify behavior.

Kilde: http://ar-ar.facebook.com/note.php?note_id=120259141366086

Clicker Training is based on B.F. Skinner's scientific learning theory of Operant Conditioning. According to Karen Pryor, Clicker Training can be defined as the use of positive reinforcement (R+) and negative punishment (P-) in the development and fluency of behaviors. It utilises the clicker as a tool to communicate to the animal being trained. Note that the clicker used is a tool and not a magic wand.

Kilde: http://webspace.webring.com/people/ud/danlim_nz/clicker.html

Det er 4 ting som kjennetegner klikkertrening.
1. Fokus på å belønne riktig adferd
2. Hunden skal tilby adferder frivillig
3. Bruk av en betinget forsterker
4. Vi fokuserer på det vi kan se

Kilde: http://www.canis.no/bibliotek/artikler.php?id=205

Alexandra Kurland har også en riktig vakker definisjon på klikkertrening som slutter med "the click unites those two desires", men jeg finner den ikke i farten. Er det noen som har den skrevet ned et sted må de gjerne poste den i kommentarfeltet! :-)

Ikke gå glipp av neste utgave av Canis!

2010-11-11T13:29:00.002+01:00

Man finner alltid interessante artikler i hundetidsskriftet Canis, men jeg må si at neste nummer som kommer 25. november ser spesielt sterkt ut.

Mest debatt denne gangen blir det sannsynligvis av en artikkel som tar for seg begrepet "drifter". Hvis du er klikkertrener er du kanskje litt oppgitt over hvordan spesielt enkelte brukshundfolk bruker et fullstendig annet vokabular enn du selv er vant til ( frustrasjonen er forresten sikkert like stor den andre veien når vi begynner å snakke læringsteori). IPO-folk snakker ofte om "å sette hunden i byttedrift", "forsvarsdrift", "sosial drift" eller diverse andre drifter. Men hva er egentlig disse driftene? Har disse begrepene noe faglig, vitenskapelig grunnlag? En meget interessant artikkel av Canis-instruktør Dina Doctermann går meget dypt inn i dette temaet.

Forøvrig har skriver Maria Hagström om hvordan du kan få eksplosiv fart i lydighetsøvelsene. Canis-instruktør Marianne Tønseth skriver om en veldig interessant metode for innlæring av retningsbestemming av sporet. Undertegnede har skrevet om betydningen av frivillige starter også fra utgangsstilling for klikkertrente hunder (mange klikkerhunder kan nesten bare tilby atferd frivillig når de står foran føreren, og det er jo ikke derfra de fleste lydighetsøvelsene starter...). I tillegg kan du lese interessante artikler om agility, en kontroversiell sak om foring av hunder - og enda litt mer.

Tør du virkelig gå glipp av enda en utgave av Canis?? :-) Følg med i utviklingen og bestill abonnement idag!

Hvordan forklare klikkertrening best mulig på 15 sekunder?

2010-10-26T12:45:00.004+02:00

Sitter akkurat nå og retter 12 stk teoretiske eksamen fra årets klikkerTRENERkurs. Ikke akkurat det morsomste jeg gjør, men med en kopp kakao + en økonomipakning med vestlandslefser blir det raskt mer overkommelig. Og heldigvis er det mange gode besvarelser her!

Et av spørsmålene i eksamen er:

"En annen hundeeier spør deg hva klikkertrening er, og du har bare 15 sekunder på deg til å forklare dette så godt som mulig. Hva svarer du?"

Jeg vil gjerne ha hjelp til å finne det beste svaret på dette spørsmålet. Oppfordrer derfor alle lesere av bloggen til å skrive sitt forslag i kommentarfeltet.

Beste forslag som har kommet inn innen 16. november blir premiert med et gavekort på kr. 400 fra Canis sin nettbutikk.

Les svaret for deg selv slik at du er sikker på at det ikke tar mer enn 15 sekunder å si det, selv når du snakker i normalt tempo. Husk også å legge igjen fornavn & emailadresse i svaret slik at jeg kan kontakte deg hvis du vinner. Hvis to svar er like gode, vinner det svaret som ble sendt inn først. Lykke til! :-)

Stimuluskontroll trinn 5

2010-10-23T13:13:00.004+02:00

Jeg har blogget endel om stimuluskontroll i høst. Forrige gang jeg nevnte dette temaet skrev jeg litt om stimuluskontroll trinn 4 . I dag tenkte jeg å skrive litt om trinn 5. Kjapp repetisjon av trinnene for sikkerhets skyld:

1. Gi signalet når hunden allerede har påbegynt den frivillige atferden
2. Gi signalet like før hunden skal til å utføre den frivillig.
3. Test signalet i gradvis vanskeligere situasjoner (men forsterk gjerne når atferden forekommer frivillig også)
4. Forsterk kun atferden når du har gitt signalet først, og lær hunden å vente gradvis lenger på signalet.
5. Lær hunden å skille signalet fra andre signaler (både andre allerede innlærte signaler og ”tullesignaler”). Hunden skal kun utføre atferden på riktig signal – ikke andre signaler.

På trinn 4 lærer hunden å VENTE på signalet. På trinn 5 lærer hunden å SKILLE signalet fra andre signaler. Du ser noen trinn 5 eksempler til slutt i denne korte filmen om stimuluskontroll på CanisTV.

Stimuluskontroll trinn 5 innebærer å kunne:

a) veksle mellom tullesignaler og riktig signal (f.eks. "En!", "To!", "Tre!", "Apport!")

b) veksle mellom flere allerede innlærte signaler i samme økt. ("Sitt", "Ligg", "Hopp", "Gå i buret" osv)

Noen praktiske tips for trening av tullesignaler

1. Hunden må reagere sikkert på signalet, og bør også kunne vente rimelig sikkert på signalet før du begynner med trinn 5

2. Når du trener med tullesignaler bør du fortsatt si riktig signal første gang i minst 50% av repetisjonene. Hvis ikke lærer ikke hunden å skille, men heller bare å "drite" i det første du sier... Hunden skal helst rykke litt til i kroppen hver gang du gir et tullesignal også (hvis ikke overdriver du muligens bruken av dem).

3. Når du trener med tullesignaler er det viktigere at hunden reagerer LYNKJAPT på det riktige signalet enn at den overhører tullesignalene. Vi vil for all del IKKE miste den kjappe reaksjonen på signalet selv om hunden til gjengjeld blir veldig sikker i å skille det ut fra andre signaler.

4. Introduser helst trinn 5 (tullesignaler) på enkle atferder som f.eks. "ta godbitene", eller "løp etter ballen" før du begynner å bruke dette på "viktigere" atferder. Lær hunden konseptet først!

5. Pass på å variere tiden mellom tullesignalene noe. Det er fort gjort å falle inn i et mønster der det alltid går presis 1,7 sekunder mellom hvert signal hvis du ikke er oppmerksom.

Noen praktiske tips for trening av flere (korrekte) signaler i samme økt

1. Å teste flere korrekte signaler i samme økt er et høyere trinn 5 nivå. Start med to enkle signaler som hunden kan godt, og veksle uregelmessig mellom dem (f.eks. start med hunden sittende foran deg, og veksle på å si "ligg" eller "på plass"). Etterhvert skal du kunne gi det signalet som du tror hunden forventer minst (si f.eks. "på plass!" etter 5 repetisjoner med "ligg!"), og likevel få riktig reaksjon hver gang. Da kan du legge til et tredje signal osv.

2. Et morsomt treningsoppsett er å starte med hunden i utgangsstilling. Foran hunden plasserer du i vifteform en apportbukk, et hopphinder (gjerne med musematte på andre siden om nødvendig) og hundens bur. Start på en avstand som er enklest for hunden (ca. 4-8 m etter min erfaring) og la det være "passe" avstand mellom buret, hoppet og apporten. Veksle så mellom å kommandere "buret!", "apport" eller "hopp". Når hunden skiller perfekt, selv når du alltid gir det signalet hunden forventer minst, har du meget bra trinn 5 nivå på alle tre signaler! Da kan du legge til et fjerde alternativ ved å plassere en godbitskål i vifteformen, og veksle mellom å si "værsågod" innimellom også (kan være en fordel å ha en "godbitvakt" de første gangene :-)

3. Hvis hunden gjør feil på oppsettet i forrige punkt (og det vil den nødvendigvis gjøre noen ganger før den blir sikker i å diskriminere) kan du enten a) bare prøve 1-4 ganger til på samme kriterie, b) repetere signalet hunden ofte gjør feil på litt oftere enn de andre (eller senke kriteriet midlertidig på andre måter), eller c) gå tilbake til trinn 0/1 (frivillig atferd) om nødvendig og bygge deg opp til trinn 4/5 igjen. Å gå tilbake til å forsterke den frivillige atferden er uansett smart å gjøre av og til med ALLE signaler du har lært inn for å opprettholde dem bedre - jeg kaller det å "ta en service" på signalet.

4. Gi hunden minst 3 sekunders betenkningstid etter at du har gitt et signal som den ikke forventer. I starten må hunden få tid til å prosessere hva du har sagt før den faktisk gjør det. STÅ HELT STILLE mens hunden tenker og ikke gi den noe som helst hjelp. Etterhvert vil du se at hunden reagerer raskere og raskere. (Det er annerledes med signaler som hunden forventer - der bør vi alltid forvente lynrask reaksjon når signalet blir gitt).

5. En annen måte å teste denne varianten av trinn 5 på, er å lage en ATFERDSSEKVENS som du kjører i forskjellig rekkefølge hver gang. En ATFERDSSEKVENS er forskjellig fra en ATFERDSKJEDE ved at en atferdskjede alltid kjører i sammerekkefølge hver gang (og hunden vet dermed alltid hva den neste atferden er). I en atferdssekvens vet ikke hunden sikkert hvilken atferd som er den neste. Å trene atferdssekvenser krever derfor bedre stimuluskontroll enn om du trener atferdskjeder. Atferdssekvenser er en utmerket måte å TESTE KVALITETEN PÅ SIGNALENE DINE, mens atferdskjeder er den beste måten å BYGGE STABILE KJEDER. Merk deg denne forskjellen - den er viktig! Eksempel på en atferdssekvens kan være (start fra utgangsstilling) "gå i buret" - "på plass" - "ligg" - "hopp", som neste gang i stedet kjøres i rekkefølgen "hopp" - "på plass" - "ligg" - gå i buret". Du skjønner poenget. Og hvis du vil være virkelig avansert kan du til og med kaste inn noen tullesignaler i sekvensen for å kvalitetssikre ytterligere!

Stimuluskontroll i praksis!
Du har muligens sett denne filmen før. Her ser du noen gode eksempler på begge typer trinn 5 stimuluskontroll. Men det jeg liker aller best med filmen er hvor KONTANT hunden griper ballen når den endelig får værsågod-signalet ("three!") til slutt. Sånn skal det gjøres!

Farlig misforståelse om hundens språk

2010-10-19T10:10:00.005+02:00

Denne videoen viser hvor viktig det er å ha et minimum av kunnskaper om hundens språk. Damen i filmen tror oppriktig at den snille rottweileren hennes "purrer" på samme måte som en katt. Og joda, det er faktisk riktig at noen hunder faktisk både knurrer og/eller viser tennene når de er glade.

Men denne rottweileren er defintivt ikke glad for å bli klappet. Legg spesielt merke til øynene til hunden (vidåpne, ikke avslappede), den stive kroppsholdningen og de tilbaketrukkede leppene - sammen med tydelige knurringen. Hunden prøver så tydelig den kan å gi beskjed om at eier skal kutte ut det hun gjør, men eieren fortsetter på samme måte likevel.

Det gikk bra i filmen, men dette kommer sannsynligvis til å gå fullstendig galt en eller annen dag. Og eieren vil sannsynligvis tro at hunden bet "helt uprovosert og uten forvarsel"...

Hva så med den purrende rottweileren i filmen nedenfor...?

Jeg er ikke der og ser ikke hele situasjonen, og er heller ingen ekspert på hundens språk. Og bjeffehalsbånd har den selvfølgelig - amerikanere... (sukk). Men ut fra hva jeg kan se av filmen er denne hunden atskillig mer komfortabel med kosingen. Øynene er mer avslappet, kroppen er avslappet og hunden oppsøker kosingen ved å klenge seg tett inntil eieren. Ved et par anledninger ser man at hunden trekker seg litt vekk når eieren klemmer hunden (de færreste hunder liker å bli klemt på denne måten, samme hvor godt sosialtrent de er), og øynene blir litt større når fotografen kommer for nærme. Men denne hunden oppfører seg helt annerledes enn den første rottweileren. Vi hører også at purringen faktisk høres ut som purring, og ikke som den dype knurringen til den første rottweileren som åpenbart mener alvor.

Hvordan tolker du atferden til de to hundene? Skriv gjerne inn en kommentar!

Bokanbefaling: Hundens språk og atferd. En fotoillustrert håndbok.
Denne boka går MEGET grundig inn i alle små og store detaljer om hundens språk og atferd, og er den mest grundige boken om temaet som finnes på norsk.

Computerbasert trening?

2010-09-22T09:36:00.011+02:00

Se gjennom denne filmen først. Dr. Ian Dunbar regnes av mange som den viktigste opphavspersonen for belønningsbasert hundetrening. Han har på mange måter betydd det samme for positiv hundetrening i USA/England som Anders Hallgren har gjort i Skandinavia.

Joda, det sies endel fornuftig i denne filmen. Og når en mann sier noe som er åpenbart fornuftig (f.eks. at hundetrening med elsjokk er dumt) blir folk veldig lett ledet til å tro at alt det andre ikke fullt så åpenbart fornuftige han sier også er fornuftig (f.eks. at trening med klikker er dumt).

Jeg vil imidlertid oppfordre til litt kritisk sans selv om mannen har en hvit labfrakk. Personlig er jeg ihvertfall veldig uenig i flere av argumentene i filmen.

"I´m a great believer in learning theory. I´m just saying it´s pretty irelevant when it comes to a person training a dog. They are not a computer."

Når man sier noe sånt er man åpenbart ikke noen great believer, og man har kanskje ikke forstått teorien fullt ut heller. Det er egentlig ganske sjokkerende å si at læringsteori ikke er relevant for praktisk hundetrening.

Det er en stor misforståelse å si at hundetrening må være perfekt for å fungere. Jeg ser daglig både klikkertrenere og tradisjonelle trenere som åpenbart ikke er perfekte når de trener. De har dårlig timing, klønete kriterier, forsterker for ofte, for sjelden eller for dårlig - men de får kjempefine resultater med hundene sine likevel! Noen av disse trenerne har en ganske "binær" treningsstil (f.eks. de som klikkertrener). Andre har en treningsstil med mer variert bruk av stemmen (som Dunbar ser ut til å anbefale). Binær eller ikke - man trenger ikke å trene perfekt for å få kjempefine resultater i treningen.

Filmen hevder videre at vi kan lære hunden bedre ved å snakke til den og forklare ting, på samme måte som vi gjør når vi skal lære venner noe.

Hunder kan ikke norsk. De kan heller ikke engelsk såvidt jeg vet. De lærer gjennom forsterkning. God hundetrening dreier seg om "å forsterke atferd" - ikke om "å forklare hunden hva den skal gjøre"!

Når jeg har kurs bruker jeg ofte mye tid nettopp på å plukke vekk alle tendenser til å forsøke "å forklare" hunden hva den skal gjøre. Slik trening innebærer etter min erfaring stort sett bare at eierne lokker, hjelper eller roser på helt feil tidspunkter i treningen, og dermed forsterker hunden for feil atferder, lager hjelpeavhengige hunder osv.

Jeg vet at folk aldri vil bli like perfekte som computere når de trener. Men jobben min som instruktør er å prøve å få dem så gode som mulig - eller så nær computeren i effektivitet som mulig, om man vil. I filmen ser imidlertid logikken ut til å være at "ettersom vi ikke kan trene like perfekt som en computer bør vi heller gå tilbake til papyrusruller og stentavler".

Filmen hevder også at vi kan gi hunden bedre kvalititativ informasjon når vi roser enn når vi f.eks. klikker. Dette er en påstand som er meget tvilsom etter min mening. Jeg skrev en lang artikkel om dette emnet i 2007 som du kan lese her (på 3 språk):

Gradering av rosen - hva er vitsen? (norsk)

Att gradera berömmet – vad är vitsen? (svensk)

At gradere rosen – hvad er pointen? (dansk)

Filmen plasserer "bra", "nei", "elsjokk" og "klikk" i samme kategori som eksempel på "binær trening". Dette er et såpass billig retorisk poeng at jeg mistenker en skjult agenda her. Dr. Dunbar er en positiv trener. Han har jobbet aktivt mot bruk av straff i hundetrening, og gjør en utmerket jobb med det. Dr. Dunbar er imidlertid IKKE en klikkertrener. Metodene hans er utpreget lokkebaserte. Og det er selvfølgelig greit nok, folk må få trene som de vil. Men jeg synes det blir litt billig å score poeng mot klikkertrening ved hjelp av el-sjokk, for å sette det litt på spissen. Da hadde det vært mer konstruktivt å si konkret hva som eventuelt gjør lure/reward-trening mer effektivt enn klikkertrening.

Kanskje er det egentlig bare jeg selv som er hårsår her. Kanskje har jeg overdrevent lav terskel for å gå i forsvar og kanskje tar jeg fullstendig feil om Dunbars motiver. Kanskje er han ikke kritisk til klikkertrening i det hele tatt. Men hvis jeg tar så feil må jeg innrømme at jeg ikke skjønner vitsen med å lage denne filmen i det hele tatt. For når jeg tenker etter ser jeg ALDRI tradisjonelle trenere som trener utpreget binært. De trykker på strømknappen med den ene hånda og rykker i pigghalsbåndet med den andre, men de kjennetegnes samtidig av å være veldig vokale og ivrige til å rose masse når de ikke plager hunden. Det samme gjelder trenere som lokker mye. Her er det også veldig mye "forklaring" og småsnakking både før og etter godbitene.

De eneste som av og til kan sies å trene forholdsvis binært er klikkertrenere. Dette er den eneste gruppen trenere der du finner noe som kan karakteriseres for binær trening. Så jeg har vanskeligheter for å se at Dunbar har noe annet meningsfullt mål med denne filmen enn nettopp å kritisere klikkertrening.

Og det har han selvfølgelig full rett til å gjøre. Anyway, jeg trener som en computer og er stolt av det! :-) Burde skaffet meg en T-skjorte med den påskriften til neste USA-tur!

Det er bare å telle...

2010-09-16T20:08:00.003+02:00

Klikkerhunder er ikke alltid så flinke til å vente passivt. Når treneren står rolig uten å si noe har de som regel en lang forsterkningshistorie som forteller dem at de må gjøre noe selv for å få ting til å skje. Og når man da først har bestemt seg for å trene bli-øvelser eller stimuluskontroll kan det fort bli litt utfordrende.

Klikkertrenere er ofte livredde for å la hunden vente uten å gjøre noe. Derfor har vi utviklet en hel haug med "smarte teknikker" for å kamuflere at hundene våre er så dårlige til å vente passivt.

To vanlige teknikker er f.eks:

* å kjøre omvendtlokking hver gang vi vil ha hunden til å holde en posisjon i mer enn 1 sekund.

* belønne hunden direkte i posisjonen for å vente på signalet (i stedet for å forsterke ventingen med selve signalet)

Det er ikke nødvendigvis noe galt med disse teknikkene. Alle hunder bør kunne omvendtlokking. Men på et punkt er ikke omvendtlokking omvendtlokking lenger - så snart hunden har lært det veldig godt er det faktisk bare lokking...

Og av og til (i ekstreme tilfeller) er det ikke så dumt å forsterke venteposisjonen separat. Men hvis du har en hund som venter fordi den ikke er sikker på om du kommer til å gi et signal, eller om du kommer til å forsterke den direkte for å vente, har du egentlig ikke stimuluskontroll - hunden din venter kanskje bare fordi den ikke vet nøyaktig hva den skal gjøre.

Så jeg tenkte å slå et slag for veldig enkel klikkertrening idag. Omtrent slik vi gjorde det før omvendtlokking og alle andre smarte nymotens teknikker kom på markedet. Det enkleste av alle enkle ting du kan gjøre for å lære hunden å holde en stabil posisjon er nemlig Å TELLE. 1001 - 1002 - 1003 - 1004 osv...

Hvis du vil lære hunden å bli i en posisjon så starter du med å telle til 1001 før du klikker. Neste skritt er 1002. Deretter 1003. 1004. Kanskje tilbake til 1002 igjen. Så helt til 1005 før du klikker. Når du har passert 1020 kan du gå over til å bruke stoppeklokke i stedet for å telle.

Samme prinsipp gjelder ved stimulskontrolltrening. Hvis hunden kan vente 1 sekund på apport-, innkalling- eller "tilbake hopp"-signalet - vel, da starter du bare på 1001 før du gir signalet. Deretter gir du signalet når hunden venter til 1002. 1003. Tilbake til 1001. 1003. 1004. Osv. Av og til vil hunden tyvstarte. Men så lenge du teller disiplinert er det enkelt å holde seg innenfor 80% suksess, og feilene hjelper også hunden å diskriminere.

Å telle er ikke like spennende som omvendtlokking eller andre fancy teknikker. Det er ikke spesielt sexy. Det er faktisk forferdelig kjedelig. Men det funker. Og det er ingen ekstra hjelp du trenger å fjerne etterpå. God hundetrening er ofte veldig enkel.

Forurensing av klikket

2010-09-11T15:37:00.005+02:00

I det siste har jeg lagt merke til en stygg uvane hos flere kursdeltakere. Av og til klikker vi feil - og det er greit nok. Det er jo umulig å klikke riktig hver eneste gang, og et feilklikk i ny og ne har aldri skadet noen.

Uvanen som man helst bør ungå er imidlertid at man sier "oi", "æsj" eller har andre større eller mindre følelesmessige utbrudd rett etter man skjønner at man har klikket feil.

Jeg tror denne uvanen er vanligst nettopp i kurssettinger, eller når andre hundeeiere ser på treningen. Hundeeiere vil da ofte ha et behov for å "fortelle" instruktøren eller de andre som ser på at "joda, jeg skjønner at jeg klikket feil nå".

Spesielt ille blir det hvis "oi" som glipper ut av deg når du klikker feil, er det samme ordet som du bruker som feil-signal i andre sammenhenger. Eller hvis "æsj!" for hunden allerede betyr "spytt ut det ekle du har i munnen ellers blir jeg sinna!" Jepp, jeg har sett flere eksempler på begge tilfeller...

Dette er relativt motstridende informasjon til hunden, for å si det mildt. Du klikker først, og deretter sier du oi eller æsj rett etterpå...

Feil-signaler eller trusler har definitivt ingenting å gjøre i umiddelbar nærhet av et klikk. Klikket vårt er altfor verdifullt til å forurenses på denne måten. Det enkleste er selvfølgelig å ligge helt unna feil-signal og trusler, men hvis du absolutt må bruke dem - hold dem ihvertfall langt unna klikket ditt!

Etter et klikk skal du ALLTID belønne! Selv om du klikker feil atferd hos hunden skal du fortsatt belønne. Ikke nødvendigvis like bra som om hunden gjorde en kjempeprestasjon, men heller ikke så dårlig at hunden begynner å lure på om klikkene dine betyr forskjellige ting hver gang. Så bare bit i deg irritasjonen, og vær litt mer nøyaktig neste klikk. Senk kriteriene hvis feilklikkene kommer altfor ofte eller ta en pause - det er begrenset hvor lenge både hund og trener klarer å trene konsentrert om gangen.

Og husk ikke minst at et feilklikk i ny og ne er fullstendig normalt, og ikke mer skadelig enn du gjør det til :-)

Stimuluskontroll trinn 4 - noen praktiske tips

2010-09-07T20:11:00.007+02:00

På klikkerTRENERkurset i går kveld jobbet vi spesielt med trinn 4. Tenkte derfor å nevne noen tips som dukket opp i løpet av kvelden. Repeterer trinnene en gang til først:

1. Gi signalet når hunden allerede har påbegynt den frivillige atferden
2. Gi signalet like før hunden skal til å utføre den frivillig.
3. Test signalet i gradvis vanskeligere situasjoner (men forsterk gjerne når atferden forekommer frivillig også)
4. Forsterk kun atferden når du har gitt signalet først, og lær hunden å vente gradvis lenger på signalet.
5. Lær hunden å skille signalet fra andre signaler (både andre allerede innlærte signaler og ”tullesignaler”). Hunden skal kun utføre atferden på riktig signal – ikke andre signaler.

1. Vanskelig å få hunden til å vente på signalet med enn 1/2 sekunder?

Se på signalet som et klikk. Bestem deg for en helt konkret "venteposisjon" og jobb med denne før du generaliserer venteposisjonen. Jobber du med "sitt" er venteposisjonen kanskje "stå og se på eier". Jobber du med "stå under baklengs marsj" er venteposisjonen "gå og se opp på deg". Ved å fokusere på å forsterke en spesifikk venteposisjon blir det som oftest lettere å shape hunden til å vente gradvis lenger.

På noen atferder kan du holde igjen hunden i halsbåndet og slippe den først etter at du har gitt signalet. Da er det veldig lett å trene feilfritt. Men husk at hjelpen må fjernes. Hold helst så lett i halsbåndet at hunden knapt kjenner at den blir holdt - da er det lettere å fjerne hjelpen.

Med Kira har jeg i stedet for (eller i tillegg til) å holde i halsbåndet brukt frystarget i håndflata som venteposisjon når jeg startet med stimuluskontroll på f.eks. sitt og ligg, og også på fremmad hopp over hinder. Så snart hun ventet greit på signalet fra frystarget gikk jeg over til å trene henne til å vente når hun satt i utgangsstilling eller stod fritt foran meg også.

Noen ganger er hunden så dårlig til å vente at det er nødvendig å forsterke venteposisjonen separat. Bare vær oppmerksom på at dettte har ingenting med stimuluskontroll å gjøre. Når vi forsterker direkte med klikk/godbit for å vente, bare "lurer" vi hunden til å vente. Så før eller siden må hunden lærer å vente på signalet - det er det som er stimuluskontroll.

2. Hva gjør man når hunden tilbyr atferden før signalet?

Her har man flere muligheter. Tenk deg at du trener stimuluskontroll på "ligg". Hvis den legger seg for tidlig kan du

a) bare stå rolig pg vente til hunden selvstendig reiser seg igjen, helt uten noen hjelp (dette er det jeg personlig liker best!). Når hunden står igjen gir du ligg-signalet

b) hvis hunden låser seg veldig i liggposisjonen, kan du evt ta en skritt til siden for å hjelpe hunden til å reise seg

c) evt en kombinasjon av 1 og 2, der du etterhvert kjører mer og mer av alternativ 1.

3. Hva gjør jeg om hunden blir så frustrert at den begynner å bjeffe når den ikke får klikk for å legge seg frivillig lenger?

På slike hunder er det en fordel om du kan shape hunden til å vente på signalet mest mulig feilfritt, ved å gi signalet etter 3 tiendeler, tiendeler, 9 tiendeler osv. Unngå for mange sekvenser med heftig ekstinksjonsburst (som ofte kan være effektivt på andre hunder).

Et annet alternativ er å legge opp treningen feilfritt ved å holde igjen hunden i halsbåndet. Da blir det også mindre frustrasjon.

4. Hva om hunden plutselig slutter å reagere på signalet mens vi shaper den til å vente på signalet?

En forutsetning for å trene trinn 4 er at hunden reagerer korrekt på signalet hver gang (dette skal vi ha etablert grundig på trinn 1-3). Hvis hunden slutter å reagere så raskt som vi ønsker er medisinen enkelt og greit å gå tilbake til trinn 1-3 igjen. Dette innebærer at hunden igjen får tilby atferden frivillig mens vi forsterker den og gjør den sterkere igjen (mens vi sier signalet samtidig eller like før hunden gjør det frivillig). Når vi har pang-reaksjon på signalet igjen, kan vi hoppe tilbake til trinn 4. Det vil da i starten være vanskelig å få hunden til å vente, ettersom vi jo nettopp har forsterket hunden for frivillig atferd. Men det er alltid viktigere å ha en sterk frivillig atferd, og pang-reaksjon på signalet enn at hunden venter på signalet - ventingen kan vi "enkelt" shape så snart signalet vårt faktisk fungerer igjen.

Mer om stimuluskontroll kommer snart... :-) I mellomtiden må du gjerne repetere kapittelet om stimuluskontroll i Lydighetstrening i teori og praksis.

Når kan du begynne å sette på signalet på klikkertrente atferder?

2010-08-31T19:00:00.008+02:00

Jeg har undervist mye i stimuluskontroll den siste måneden. Tenkte derfor å skrive litt om endel tema som har med signaler å gjøre i et par blogger framover.

Når vi skal sette signal på en klikkertrent atferd kan vi (med noen praktiske tilpasninger) som oftest følge disse 5 trinnene:

1. Gi signalet når hunden allerede har påbegynt den frivillige atferden
2. Gi signalet like før hunden skal til å utføre den frivillig.
3. Test signalet i gradvis vanskeligere situasjoner (men forsterk gjerne når atferden forekommer frivillig også)
4. Forsterk kun atferden når du har gitt signalet først, og lær hunden å vente gradvis lenger på signalet.
5. Lær hunden å skille signalet fra andre signaler (både andre allerede innlærte signaler og ”tullesignaler”). Hunden skal kun utføre atferden på riktig signal – ikke andre signaler.

(se filmen på www.canis.tv)

Det første jeg tenkte å skrive om er NÅR vi bør begynne å sette på signalet, altså trinn 1-2.

Det er en vedtatt sannhet blant klikkertrenere at atferden bør være perfekt før man setter på signalet. Og dette er forsåvidt sant nok, Men i de fleste tilfeller er det like greit, ja kanskje også atskillig mer effektivt, å begynne med trinn 1-2 allerede når atferden er "bra nok". Med "bra nok" mener jeg at

* hunden tilbyr atferden uten lange pauser imellom (selv om ikke flyten nødvendigvis er helt optimal ennå)

* atferden har ingen store feil som vi absolutt ikke vil betinge til signalet (men den trenger ikke nødvendigvis være like presis og rask som den skal bli til slutt)

Når man jobber med trinn 1 og 2 forsterker man fortsatt at hunden tilbyr atferden frivillig. Og det er ikke noe problem å finpusse atferden mens hunden fortsatt tilbyr den frivillig, mens man bare sier signalet i bakgrunnen. Men du trenger ikke å gjøre det hver gang. Om du på dette stadiet sier signalet samtidig som hunden gjør det frivillig i kanskje 20-50% av repetisjonene får du mange nok repetisjoner til at assosiasjonen mellom signalet og atferden/konsekvensen allerede er veldig sterkt når du først bestemmer deg for at atferden er presis nok til til å begynne på trinn 3. Og dermed har du kanskje spart ganske mye tid.

Det er først på trinn 3-5 at vi "mister" den frivillige atferden. Vi forsterker nå at hunden venter på signalet, og hunden vil da etterhvert slutte å tilby den frivillig (ihvertfall i økter der vi ønsker at den skal vente). Og fra trinn 3-5 bør helst atferden være så perfekt som du vil ha den. Finpussing av atferden er som regel best å gjøre på den FRIVILLIGE atferden - ikke når hunden kun gjør det på signal.

Så for å oppsummere: På trinn 1-2 bør atferden være "bra nok". På trinn 3-5 bør atferden være så perfekt som du vil ha den.

Grunnen til at jeg stresser dette litt er at jeg helst ikke vil se klikkertrente hunder på 2+ år som har en haug med fine frivillige atferder, men fortsatt nesten ingen velfungerende signaler. Så jeg håper jeg kan gi noen og enhver et lite spark i baken til å begynne å jobbe med stimuluskontrollen tidligere. Det er ingen som setter større pris enn meg på en hund som virkelig tilbyr fine frivillige atferder, men som med det meste her i livet gjelder det å finne en god balanse.

Morten flørter med variabel forsterkning...

2010-07-20T21:05:00.004+02:00

Idag var jeg for syk til å gjøre noe særlig annet fornuftig enn å se på Tour de France. Men bikkja måtte ut, så jeg mannet meg opp og kreket meg ut for å kjøre en liten økt med feltsøk.

Hittil har jeg stort sett belønnet apportering av hver eneste gjenstand i feltsøket. Dette fører ofte til at tempoet synker litt etter den tredje og fjerde gjenstanden. Det er jo slitsomt å leke heftig med gjenstand/kong/ball som belønning, og retrievere har ikke ubegrenset med kapasitet (ihvertfall ikke Kira).

Idag virket Kira rimelig heit etter å ha sovet hele dagen, så jeg tenkte å eksperimentere litt med variabel forsterkning for en gangs skyld. Jeg kjørte derfor belønning først etter den tredje gjenstanden, og deretter etter den femte gjenstanden. Resultatet var at hun søkte så intenst som jeg sjelden har sett henne før. Den uvanlig høye intensiteten var sannsynligvis både på grunn av ekstinksjonsbursten, og at hun ikke var så sliten etter mange belønninger.

Å se noe sånt er selvfølgelig veldig forsterkende for hundefører. Og når man ser denne effekten kan det være veldig fristende å tro at

1) variabel forsterkning er nøkkelen for å få større fart og intensitet

2) man bør ikke belønne så mye/ofte, for da sliter man ut hunden

Problemet er bare at begge to antagelser er fullstendig feil, og noen ganger direkte skadelige for treningen din.

1) Nøkkelen til fart og intensitet er IKKE variabel forsterkning. Det er gjennom KONTINUERLIG FORSTERKNING du bygger FLYT som er helt nødvendig for å kunne utføre en atferd med stor fart og med høy intensitet senere. Det er bare på grunn av en lang periode med KONTINUERLIG FORSTERKNING at man får denne fine effekten (som jeg fikk idag) når man etterhvert GRADVIS begynner å trappe ned forsterknignsfrekvensen. Hvis du har fokus på variabel forsterkning (bare fordi det er da du får din forsterkning for lang tid med trening med kontinuerlig forsterkning) risikerer du å ødelegge mye for deg selv...

2) Hvis du belønner dårligere for å ikke slite ut hunden, får du kanskje kjørt flere repetisjoner i denne treningsøkta, men LÆRINGSEFFEKTEN av 20 repetisjoner med dårlig forsterkning, er ikke halvparten så god som 5 repetisjoner med topp belønning. OG husk at belønning også er trening! (hei, det er belønning som ER trening). Når du belønner hunden heftig, blir hunden etterhvert mer utholdende i å bli belønnet. Så selv om hunden idag bare tåler 5 reps med bra heftig lek, tåler den 7 rep i neste uke, deretter 10, deretter 15 osv... Og snart kan du kjøre like mange repetisjoner med topp belønning (og topp læringseffekt!).

Dette en en veldig vanlig feil som gjøres i runderingstrening, men sikkert i andre sammenhenger også.

Klikkerhunder som ikke takler å gjøre feil

2010-07-13T12:58:00.004+02:00

I første kapittel av boka Klikkertrening for din hund skriver vi blant annet at en av fordelene med klikkertrening er at det gir "arbeidsglade hunder som liker å trene, og ikke er redde for å gjøre feil". Vi skriver også at man "får en hund som hele tiden deltar frivillig i treningen".

Total mangel på redsel for å gjøre feil og en "frivillig attitude" - god klikkertrening bør uten tvil gi oss dette. De aller fleste klikkertrenere vil vel uten problemer si seg enige i det. Men i det siste har vi begynt å undre oss litt over hvorfor stadig flere (??) tilsynetalende klikkertrente hunder som vi får på kurs faktisk virker påfallende redde for å gjøre feil. Når de gjør en feil greier de ikke å rette opp feilen selv uten hjelp fra fører, og ofte faller de sammen som potetsekker og blir helt passive etterpå.

Et par eksempel:

1. Hunden skal sette seg i utgangsstilling med apporten, men mister den idet den setter seg. Vi ber hundefører står helt rolig og vente, men hunden blir da sittende helt passiv, og greier ikke å plukke opp apporten igjen selvstendig.

2. Hunden går fri ved foten. Den starter fint med full kontakt, men etter ca. 20 meter mister den kontakten et lite sekund. Vi gir eier beskjed om å fortsette å gå framover uten å si/gjøre noe spesielt, men hunden klarer da ikke å se opp igjen, og melder seg i stedet helt ut og begynner å snuse i bakken i stedet.

Hva vil vi at en godt (klikker)trent hund skulle gjort i disse situasjonene? Vel, vi ville jo selvfølgelig helst ikke at feilen skulle skjedd i det hele tatt, men NÅR feilen først skjer (og det vil skje på ALLE hunder før eller siden - også i konkurranser!) vil vi at hunden lynraskt skulle plukket apporten på egen hånd, og den skulle lynraskt sett opp på fører og funnet igjen riktig fri ved foten posisjon uten noen som helst hjelp fra fører, og deretter fortsatt som om ingenting hadde skjedd.

Vi ser heldigvis mange slike klikkertrente hunder. Men vi ser også svært mange hunder som slett ikke klarer å rette opp feilene sine, og i stedet bare blir passive, og delvis redde etter feilen. Passive og redde klikkerhunder er ikke noe pent syn...

Vår hypotese er at det i hovedsak skyldes tre hovedårsaker. Disse tre årsakene rammer ofte litt forskjellige typer hundetrenere:

1. Den lettere tvangsnevrotiske perfeksjonisten
Denne hundeføreren finner vi ofte blant ambisiøse lydighetsutøvere. De har kanskje en tradisjonell fortid før de konverterte til klikkertrening, men har ofte litt problemer med helt å slippe fortiden. Disse hundeførerne får svettettokter og psykiske problemer hvis hunden gjør noe som helst som ikke er helt perfekt, og klarer ihvertfall ikke å forsterke noe som ikke er helt perfekt. De vil heller ikke la hunden fortsette øvelsen etter en liten unøyaktighet, ettersom "hunden da kan lage seg en atferdskjede av feilen". Disse hundeførerne avbryter alltid hunden når den gjør en bitteliten feil, og prøver deretter på nytt igjen (evt etter en kort timout).

2. Hundetrenere som slett ikke har is i magen
Denne gruppen hundetrenere finner det forferdelig vanskelig å vente passivt og overlate hele jobben til hunden. Hvis det går mer enn 3-4 sekunder uten at hunden tilbyr en atferd selvstendig (f.eks. plukke opp apporten etter å ha mistet den) MÅ de bare hjelpe hunden med å f.eks. peke på apporten, ta et skritt fram, plukke opp apporten og holde den foran munnen på hunden igjen el.l.

3. Hundetrenere med generelt dårlige kriterier
Hvis en hundetrener ikke evner å sette nogenlunde fornuftige kriterier for hunden (= minst ca. 80% suksess!) vil hunden svært ofte erfare at etter en feil, følger det ofte enda en feil, og gjerne enda en osv. Dermed blir alle feil et tydelig signal til hunden om at forsterkningen er veldig langt unna, og dermed klapper de lett sammen.

Og hvis dårlige kriterier kombineres med tvangsnevrotisk perfeksjonisme og mangel på is i magen, er man garantert at resultatet blir noe helt annet enn den attityden vi helst ønsker å forbinde med godt (klikker)trente hunder...

Så, hva er grunnen til at disse hundeførerne ofte får hunder som ikke takler å gjøre feil? Hva kan gjøres for å forebygge problemet, og hva kan du gjøre hvis du allerede sitter godt fast i gjørma? Det kan du lese mer om i Canis nr 5 som kommer i oktober. Der skriver vi en lang artikkel om akkurat dette emnet. Bestill abonnement på Hundetidsskriftet Canis her!

Klikkertrening på finsk

2010-06-17T22:12:00.008+02:00

Forrige helg holdt jeg et seminar i Finland. Lørdag var det teori for for en større gruppe, mens søndag var det praktisk lydighetstrening med 8 hunder + observatører. Jeg hadde aldri holdt kurs i Finland før, og hadde egentlig ingen forventning om hvordan klikkertrening på finsk ville se ut. Desto mer interessant :-)

På søndag viste det seg imidlertid fort at finske klikkertrenere er veldig like de fleste andre klikkertrenere. I første runde fikk alle ekvipasjene legge opp sin egen trening og vise hva de kunne, og etter at alle hundene hadde kjørt en økt stod det 7 punkter på min notatblokk som vi hadde fokus på resten av dagen:

(Foto: Mari Rantala)

1. Treningsfokus
Planlegg - tren - belønning - pause. Målet bør være null dødtid på treningsbanen. I det samme hunden kommer ut av buret/bilen skal den ha fått sitt første klikk så fort som mulig, og deretter bør det kun være jobb eller belønning helt til den sitter i buret/bilen igjen. Det skal heller ikke være dødtid mellom repetisjonene. Bruk belønningen til å transportere hunden til neste repetisjon når det er nødvendig. Få lekene lynraskt ned i lomma etter lek, slik at du er klar til å klikke og belønne neste atferd umiddelbart igjen. Kjør korte økter, og planlegg/snakk med instruktør eller treningskamarater kun i pausene.

2. Forsterkningskvalitet
Samtlige hunder på dette kurset var egentlig bruksbare lekehunder - men eierne lekte sjelden mer enn 20% av maks. Noen førere hadde også en liten tendens til å være mer opptatt av om de kunne kontrollere hunden etter lekingen, enn på å gjøre selve leken morsom før hunden. Folk fikk raskt beskjed om å putte alle kontrollfreaktendenser ned i stolsekken, og kjøre opp temperaturen i leken mange hakk.

3. Ren trening
Jeg liker ikke skitten klikkertrening (se artikkel i Canis nr 2/2010), og det ble kjørt julerengjøring på samtlige førere. De vanligste feilene var hånda i lomma for tidlig, synlig belønning, masing på hunden og at de generelt ikke lot hunden gjøre all jobben selv. Mot slutten av dagen var det skinnende rent i treningshallen (helt til de til slutt fikk en kjedingsoppgave - da ble de så fokusert på kjedingen at endel skitten trening fikk spontan tilbakekomst :-)

4. Frivillig atferd
Hundene så generelt ut til å ha ganske få frivillige atferder på reportoaret. De var som regel avhengig av signaler eller bestemte bevegelser fra fører for å tilby noe. Jeg var klar på at hvis hunden ikke kan tilby atferden uavhengig av fører, har man ikke atferden i det hele tatt (ihvertfall ikke i klikkersk sammenheng). Vi jobbet derfor mye på å få hundene igang med å tilby atferder selv i stedet for å vente på tegn fra fører. Dette kommer heldigvis ganske fort fram så snart man overlater jobben til hunden.

5. Mekaniske ferdigheter
Hente belønning kjapt opp (og ned) av lomma, hender ned langs siden til etter klikket, strategisk belønningsplassering, holde styr på alt utstyret selv om man bare har to hender osv. Mekaniske ferdigheter er utrolig viktig for at treningen skal bli effektiv.

6. Klikkerbruk & timing
Jeg noterte meg at mange av hundeførerne valgte å ikke bruke klikkeren på svært mange av atferdene de viste fram i første økt. Som regel skyldes dette at folk syntes det var tungvint å håndtere klikkeren når de samtidig skal belønne med lek, og de foretrekker derfor å ha begge hender fri hele treningen, og i stedet bruke "bra" eller ingen belønningsmarkør i det hele tatt. La meg si det slik: Resten av dagen måtte alle bruke klikkeren hele tiden, med mindre de kunne levere en velbegrunnet dispensasjonssøknad i tre eksemplarer. Klikkeren gjør treningen vår så mye mer presis at jeg mener det er galskap å ikke bruke den så ofte man kan - spesielt ikke hvis den eneste grunnen er at man ikke har utviklet gode nok mekaniske ferdigheter til å bruke den sammen med alt annet man skal ha i hendene.

7. Problemorienterte hundeførere
Alle førerne snakket litt om hunden sin før den første økten. Og alle fokuserte veldig på et eller annet problem de hadde. Nesten alle hundene var visstnok veldig berørte av forstyrrelser. Da de begynte å trene så jeg imidlertid ikke en eneste hund som var spesielt berørt av forstyrrelser. Jeg så noen eksempel på dårlig forsterkningskvalitetog mangel på flyt på frivillige atferder, men forstyrrelser var ihvertfall ikke problemet. Resten av dagen var det derfor forbud mot å snakke om problemer eller bortforklaringer. I stedet trente vi, og alle var enige om at det fungerte bedre :-)

Det var en meget hyggelig gruppe med trenere, og jeg håper jeg kan møte dem igjen neste år. Takk til Mari Rantala som organiserte kurset!

(Foto: Mari Rantala)

(Foto: Mari Rantala)

Anbefalt blogg: Peder Christiansen

2010-04-15T13:11:00.003+02:00

Tenkte bare jeg skulle anbefale en ny blogg: http://pedertrenerhund.blogg.no/.

Peder Christiansen har jobbet flere år på Forsvarets Hundeskole. Han er en trener som virkelig vet hva han driver med, og som har mange fornuftige tanker om hundetrening.

Se forøvrig nederst i høyre marg på denne siden for andre flere anbefalte blogger.

Rette utslag i rundering

2010-04-11T14:23:00.006+02:00

Idag fikk vi unnagjort vårens første runderingsøkt. Snøen er nå nesten helt borte på østsiden av Trondheim, og Kira ser heldigvis ikke ut til å ha glemt alt siden i høst. Meldingen var fortsatt knirkefri og utslagene er fine, men hun har ikke helt det samme "trøkket" som jeg er vant med fra tidligere hunder ennå. Får håpe det løsner med litt jevnere trening utover våren.

Det var hyggelig å treffe igjen NRH-gjengen. Har ikke trent med dem på et års tid. Når man stort sett bare holder kurs for Canis-instruktører eller trener sammen med hundeførere som trener rundering etter prinsippene fra "Rundering i teori og praksis" lever man fort litt i sin egen boble, så det er ålreit å komme seg ut og se litt "normal" hundetrening av og til.

En av hundene vi trente sammen med idag var en A-godkjent hund som jeg tidligere har sett i aksjon flere ganger, og jeg vet at denne kan gå utrolig bra. Det er faktisk en av de bedre runderingshundene jeg kjenner. Men idag var den ikke like god som jeg har sett den før. Det ble kjørt en enkel økt med bare funn, men ingen av utslagene ble riktig på første forsøk. Hunden bøyde av konsekvent etter 20-30 m, og måtte sendes en gang til før den gikk rett ut og fant figuranten. Når hundefører sendte hunden for andre gang ble den som regel holdt litt lenger i halsbåndet og hundefører var litt mer aktiv med å "fyre" hunden før søk-kommandoen ble gitt. Når dette skjedde for tredje gang på rad kommenterte hundefører "Dette er grunnen til at jeg vil ha figurantene langt ute på alle slag".

Jeg var ikke helt i "instruktørmodus" idag, så jeg kommenterte ikke dette noe ytterligere (veldig ulikt meg, det må ha vært det fine været som gjorde meg litt sløv). Så jeg får heller skrive hva jeg tenkte her i bloggen så jeg ikke dør av forstoppelse i løpet av kvelden: Om du kjører figurantene konsekvent langt ute (50-80 m eller lengre) eller ikke har INGENTING å gjøre med om hunden går rett ut eller ikke.

Det er en utbredt overtro at hvis man bare kjører figurantene langt ute så vil hunden på mystisk vis finne ut at det lønner seg å søke rett og langt ut med en gang. Men dette er IKKE riktig på noen som helst måte (og de gangene dette faktisk blir resultatet skyldes det helt andre ting enn bare avstanden ut til figurantene).

Hunder lærer ikke ved å resonnere seg fram til ting (isåfall hadde flat-coater vært i trøbbel...). Det er ikke slik at de tenker "hm...figurantene er visst alltid langt ute, og ettersom den korteste veien mellom to punkter er ei rett linje må det åpenbart lønne seg å løpe den korteste veien rett ut til 80 meter med en gang".

Hunder lærer av at bestemte atferder blir forsterket i bestemte situasjoner. Så enkelt (og vanskelig) er det...

Ergo, hvis hunden gjentatte ganger bøyer av til høyre eller venstre etter 20-30 meter, og kanskje finner et spor som den deretter følger ut til 50-80 m der den finner figuranten, vil den etter all sannsynlighet også fortsette med nøyaktig det samme mønsteret i framtiden.

Eller, hvis hunden ofte bøyer av etter 20-30 meter, kommer tilbake til hundefører, og deretter får to nivå mer "fyring" før den blir sendt ut på nytt igjen, vil den sannsynligvis fortsette å slurve på første utslag (når eier gir signalet vanlig første gang), og heller vente med å gå skikkelig ut til andre forsøk.

Det er svært mange hundeførere som ødelegger både den første "rene" søk-kommandoen sin, det rene "flying-signalet" eller andre rene signaler, ved å la hunden gjøre feil gang på gang på første signal, og deretter umiddelbart gi den et nytt forsøk der den i stedet for bare det "rene" signalet også får masse annet "støy" med på kjøpet som vanner ut det egentlige signalet.

Løsningen? Sørge for at hunden stort sett alltid finner figuranten når den søker rett ut. Men det har i prinsippet ingenting å si om hunden finner figuranten på 5, 10, 20, 30, 50 eller 100 meter. Så lenge "søk rett ut" blir forsterket ofte nok, vil hunden fortsette å søke rett ut. Det er med andre ord bedre å legge figuranten rett ut på 20 meter og la hunden gjøre et perfekt funn der, enn å la hunden "sykle" seg ut til 50-60 meter. Jeg lar selvfølgelig også hunden min stort gjøre funn på 50-80 meter, men jeg fokuserer ikke på avstanden men at hunden faktisk går rett ut.

Dette kan gjøres ved å
* alltid (tidlig i innlæringen) vite nøyaktig hvor figurantene er plassert
* velge "gater" i skogen der hunden med stor sannsynlighet vil gå slik du ønsker (gjør gatene vanskeligere etterhvert som hunden blir flinkere)
* bruke påvirkning hvis du er usikker på om hunden faktisk vil gå slik du ønsker (heller en påvirkning for mye enn et dårlig utslag!)
* kort sagt være kronisk opptatt av at ting skal bli riktig på første forsøk

Hvis hunden (stort sett) alltid går korrekte utslag på første forsøk, vil den fortsette med det - den har jo aldri lært noe annet...

I tillegg er det en fordel om hunden lærer å starte FRIVILLIG fra midtlinja FØR du lærer den å vente på søk-signalet. Dette er som regel greit for klikkerhunder, men jeg anbefaler det egentlig for alle (kanskje med unntak av de mest krakilske runderingshundene som heller bør prioritere mer kontroll på midtlinja). La enten hunden "tyvstarte" frivillig fra utgangsstilling, eller la den "slite seg" løs når du holder den i halsbåndet. Når hunden gjør dette er det veldig enkelt å legge på søk-signalet samtidig som hunden starter (og når dette er skikkelig innarbeidet skal hunden selvfølgelig lære å vente på signalet også). Da vil du mye lettere få "slippe-en-strikk"-attityden vi ønsker, i stedet for den "skyve-ei-ku-i røven"-attityden som alt for mange runderingshunder har på midtlinja.

Ah...det er godt å være igang med runderingen igjen! :-))

Valpekurs for kommende stjerner

2010-04-05T10:42:00.007+02:00

Jeg holder ikke så mange kurs i Trondheim lenger, men i år har jeg fått plass til et par ekstra kurs.

Det første kurset er et valpekurs spesiallaget for konkurransehunder som starter nå allerede 21. april. Hvis du bor i Trondheimsområdet, og har en valp/unghund som du planlegger å konkurrere med i lydighet eller bruks i framtiden er du velkommen til å melde deg på. Påmeldingsfristen er 16. april, og førstemann til mølla-prinsippet gjelder. Les mer om valpekurset her

Jeg har også satt opp et weekendkurs i rundering i Trondheim 2.-4. juli. Både nybegynnere og viderekommende kan bli med. Les mer om runderingskurset her

Lærer hunden mest av å gjøre rett eller feil?

2010-03-17T09:00:00.006+01:00

Jeg leste nettopp en blogg som diskuterer om hunder lærer best av å gjøre feil eller å gjøre rett. Dette er et tema som jeg også er veldig opptatt av. Mine kommentarer til nevnte blogg kan leses nedenfor.

Mitt syn er at hunders atferd kan forandres (= læring) av positiv forsterkning, negativ forsterkning, positiv straff, negativ straff og ekstinksjon. Enkelt og greit.

Begrep som "lykkes/mislykkes" og "kontrast mellom rett og feil" blir fort upresise. Når man diskuterer læring med slike "dagligdagse" begrep blir det naturlig nok veldig mange forskjellige meninger, ettersom folk kan legge mye forskjellig i begrepene. I tillegg diskuterer man da på et nivå der man bare gjetter seg til hva som foregår inne i hodet på hunden. Noe av det jeg liker med klikkertrening er at man har et presist begrepsapparat i bunn, så det burde være unødvendig å blande inn ord som bygger på tolkninger og ikke direkte observasjoner (så lenge det ikke gjøres bevisst for å forklare ting enklere for en spesiell målgruppe).

Det må selvfølgelig være en "kontrast mellom rett og feil" under trening for at hunden skal lære. Men det mener jeg at det må være en viss forutsigbarhet i at bestemte atferder blir forsterket, mens andre atferder ikke blir forsterket. Men dette betyr IKKE at man nødvendigvis må legge opp treningen med veldig høy feilprosent. Selv om man trener med 80-95% suksess (noe høyere enn dette er vanskelig for de fleste) vil det fortsatt være en "kontrast" mellom at forsterkningen ikke er tilstede (mens hunden fortsatt jobber/prøver) og at forsterkeren faktisk er tilstede (etter klikket). At hunden gjør mange "feil" er dermed slett ikke noen forutsetning for læring. Feilfri læring er også demonstrert ved tildels avanserte diskriminasjonsoppgaver.

Noen hunder blir mer intense når belønning uteblir, eller når vi avbryter dem når de gjør en feil. Andre hunder "Klapper sammen" og gir opp veldig fort. Når det gjelder hundens attityd til feil tror jeg det påvirkes av følgende faktorer:

* Forsterkningsfrekvens (hvilken suksess-prosent hunden tidligere er trent med - min hypotese er at hvis du ligger på 80-95% suksess vil hunden tåle feil bedre enn om du generelt ligger lavere).

* Forsterkningskvalitet (hvor "glad" hunden er i belønningen - har man en bra forsterker tåler hunden tildels mye lavere forsterkningsfrekvens før den gir opp. Det er i høy grad denne effekten som gir det vi tolker som "bra attityd ved feil")

* Medfødte egenskaper ("bra brukshunder" tåler generelt mer trening med lite belønning enn "vanlige hunder" før de gir opp)

* Hvordan treneren oppfører seg når hunden gjør feil (hvis trener er "nøytral" vil hunden tåle feil bedre enn om fører (ubevisst) oppfører seg på en måte som hunden finner aversiv. Tidligere læringshistorie vil selvfølgelig påvirke hvordan hunden oppfatter slike situasjoner - crossoverhunder takler generelt feil veldig dårlig...)

Godt trente hunder (og også hunder som er "bra" fra naturens side) vil ofte bli mer intense når belønning uteblir (både i forbindelse med feil, og når man bevisst "strekker" varigheten på en atferd). Jeg tror imidlertid at mange overvurderer "verdien av selve feilen" og forveksler dette med en ekstinksjonsburst (en midlertidig økt intensitet når belønning uteblir). Det blir imidlertid bakvendt å påstå at det er selve feilen som skaper (den ofte ønskede) ekstinksjonsbursten. Det er de mange hundre eller tusen tidligere forsterkningene som gjør at det faktisk blir en ekstinksjonsburst når belønningen uteblir. Jeg tror at hunder som ser ut til å takle endel feil med bra attityd selv om de blir trent på godt under 80% suksess, ville taklet feil enda bedre med høyere suksessrate i treningen. Jeg har ihvertfall sett mange flere eksempler på hunder som trenes med lav suksessprosent, og som "klapper sammen" når de gjør feil...

Mitt helt klare råd til alle som ønsker å basere treningen sin på positiv forsterkning er derfor å fokusere på å legge opp treningen slik at hunden gjør riktig mest mulig av tiden. Med det samme man begynner å fokusere på "verdien av feil", har man fått helt feil fokus i treningen (ihvertfall hvis man ønsker å klikkertrene effektivt). Fokus bør ligge på å

* Lære inn nye atferder med så høy suksessprosent som mulig.

* Deretter bør man bygge så høy grad av flyt som mulig.

* Deretter bør man overtrene/kvalitetssikre atferden (og evt signalet) så bra som mulig (fortsatt med høy suksessprosent).

Dette er en helt safe oppskrift som fungerer på alle hunder og alle andre dyr. Å ligge langt under 80% suksess kan fungere på NOEN hunder (ihvertfall på noen atferder) hvis treneren forøvrig er dyktig, men hvis du f.eks. skulle trene en elefant eller spekkhogger etter samme prinsipper er du med høy sannsynlighet død etter noen få treningsøkter. Man kødder ikke med ekstinksjonsburster...

Les mer i Lydighetstrening i teori og praksis

Av og til har man mer flaks enn man strengt tatt fortjener...

2010-03-16T21:07:00.004+01:00

Jeg har nettopp gjennomført årets beste lydighetsøkt så langt. Halsgivingen som vi har slitt lenge med, fallt plutselig bare på plass. Vi hadde noen veldig fine repetisjoner på bruksfremmadsendingen, og intensiteten på fri ved fot og innkalling var på et nivå jeg tidligere bare har kunnet drømme om. Og ikke er Kira påtagende understimulert for tiden heller så mye som hun har gått på ski den siste uka, så forklaringen ligger et helt annet sted. Jeg skulle ønske det var min fortjeneste som dyktig trener, men faktum er at den gode treningsøkten tvert imot var et direkte resultat av slurv og latskap fra min side.

Jeg bestemmer meg altså for å kjøre en liten lydighetsøkt med Kira utenfor Canis-kontoret etter arbeidstid. Jeg har ingen plan bortsett fra at jeg skal ut å trene (veeldig lite profesjonelt...). Jeg finner ikke verken pipeball eller kong (som vanligvis er hennes favorittleker) i farten, men ser tilfeldigvis at det ligger en slags fleeceleke slengt på kontorgulvet. Kira har aldri brukt denne leken før, men jeg stapper den i lomma og tenker som så at den får holde idag (særdeles lite profesjonelt....)

Og jaggu holdt det! Kira tennte noe så voldsomt på denne fleeceleken at momenter som vi vanligvis sliter med plutselig gikk i hundre. Ifølge boka skal man finne nye favorittleker gjennom nøye og systematisk testing, men slurv fungerer også åpenbart i noen tilfeller. Får passe på å få med det neste gang "Lydighetstrening i teori og praksis" skal oppdateres :-)

Leken som tilfeldigvis funket for Kira kan du forresten se her. Tilsynelatende er det ikke noe spesielt med den. Den virker riktignok god å bite i, men ellers er det bare et tøystykke... Kanskje var det fargen hun likte? Et eller annet var det ihvertfall. Litt flaks skal man ha...

Rene klikk & treningsfokus

2010-03-09T13:18:00.006+01:00

På gårsdagens kurs skjedde det ihvertfall to ting som er verd en liten oppdatering av bloggen.

Det første henger direkte sammen med forrige post om Den vakre lyden av stillhet (og et klikk). En av kurselevene trente hunden i å gå inn i ruta. Det var lagt opp slik at musematta lå noen meter på andre siden av ruta, og hundefører klikket vekselvis når hunden var midt inne i ruta, og når den gikk tvers gjennom ruta helt til musematten. Dette var imidlertid en hund som 1) var særdeles glad i å trampe på musematta, og 2) der eier som oftest hadde rost masse i forbindelse med klikket.

Det som skjedde de gangene hundefører klikket midt inne i ruta var derfor at hunden ikke snudde på klikket, men heller bare fortsatte rett fram til musematta. Bare hvis hundefører roste samtidig, snudde den direkte og kom tilbake for å få belønningen med en gang. Dette illustrerer hvordan overdreven ros i forbindelse med klikket noen ganger KAN gjøre at hunden ikke lenger lytter etter klikket, og blir avhengig av annen hjelp fra fører for å å reagere. Medisinen er heldigvis enkel. Hundefører fikk beskjed om å 1) holde kjeft, og 2) trene på kort avstand til hunden reagerte spontant på klikket igjen. Det tok ikke mer enn 7-8 klikk før klikket igjen virket som det skulle (også på lengre avstand), og hunden bråsnudde midt inne i ruta.

Konklusjon: ros gjerne samtidig som du leker/belønner hvis du føler for det, men vær litt forsiktig med å lage for mye "støy" rett i forbindelse med selve klikket. Vær sikker på at hunden først reagerer på bare klikket før du evt begynner å rose som en del av belønningen. Kort sagt bør selve markøren være litt skillt fra selve belønningen. Hvis ikke kan man kanskje like greit bare droppe bruk av markør, og heller kjøre slavisk med rask og presis belønningsplasering (med de begrensninger dette gir).

Det andre jeg kjørte elevene hardt på denne kvelden var at de skulle bruke belønningen til å få hunden i posisjon til neste repetisjon, slik at det var enkelt for hunden å tilby atferden på nytt igjen med det samme den hadde svelget godbiten, eller hundefører hadde avsluttet lekingen. Håkon og jeg hadde dagen før benyttet bilturen fra Oslo til Trondheim til å diskutere "treningsfokus" i flere timer, og det var derfor moro å kjøre elevene litt ekstra hardt på dette i går. Det er utrolig hvor mye bedre flyt det blir i treningen av dette lille tiltaket, og hvor mye mer "profesjonelle" kurselevene plutselig virker når de kjører hardt på dette. Plutselig blir det ingen tidssløsende transporter, eller dødperioder i treningsøkten der hundefører surrer med å putte leker ned i lommene, mens hunden står der og ikke har sjansen til å oppnå belønning i flere sekunder. Resultatet av at det plutselig er mulig å oppnå belønning hele tiden, resulterer selvfølgelig også i hunder som er "på" under hele treningsøkta. Hundens atferd henger merkelig nok sammen med hvordan vi trener... :-)

PS: Canis har satt opp to seminarer i sommer med Kathy Sdao, Ken Ramirez og Michele Pouliot. Dette er en unik sjanse til å oppleve tre av verdens beste klikkertrenere - på samme seminar!

Se mer info her:

11.-12. august: Oslo

13.-14. august: Roskilde

Den vakre lyden av stillhet (og et klikk!)

2010-03-02T21:43:00.007+01:00

Da jeg holdt kurs i går kveld kom det opp en interessant problemstilling. Tidligere på samme kurs (og mange andre kurs) hadde samme spørsmål allerede vært oppe flere ganger, men denne kvelden fikk vi også illustrert det i praksis.

Spørsmålet er som følger: Hvor mye bør hundefører snakke/rose i forbindelse med belønning av hunden?

De aller fleste klikkertrenere er vel enige i at man bør holde kjeft og la hunden gjøre jobben FØR du klikker. ETTER klikket er det imidlertid vanlig å rose hunden samtidig som man leker eller serverer godbitene. Noen roser mye, andre mindre - og noen (nesten) ikke i det hele tatt.

Min preferanse har alltid vært å trene forholdsvis lydløst. Men når folk har spurt har jeg som regel svart noe sånt som at så lenge de holder kjeft før klikket, skal ikke jeg mase så mye om de roser eller ikke. Jeg vil jo ikke frata folk gleden ved å trene hund, og enkelte liker tydeligvis å snakke mye (pick your fights...).

Men ikke minst etter gårsdagens kurs ser jeg at det kanskje kan presiseres litt grundigere når man bør holde kjeft og ikke.

Vi trente en hund ved hjelp av targeting til å lukke en skapdør. Hunden gjorde dette fint så lenge target sticken ble holdt inntil skapet, men når vi forsøkte å fade target sticken var det vanskelig for hunden, og det gikk tidvis litt for lang tid mellom hvert klikk. Når hunden gjorde riktig klikket fører, deretter så hun "bra!", og fortsatte som regel å rose med andre ord mens hun tok godbiten opp av lomma og ga den til hunden (og sannsynligvis snakket hun også mens hunden svelget godbiten før hun stoppet).

Dette er slett ikke uvanlig, og det er heller ikke noe "feil" med dette rent teoretisk sett. Men der jeg stod i døråpningen av det lille rommet og observerte treningen, og så på hunden som hadde problemer med å skjønne hva den skulle gjøre, slo det meg bare at "det er for mye støy her".

Så jeg ba hundefører bli med på et eksperiment: Ikke si noen ting - bare klikk når hunden gjør riktig og belønn uten å si noe som helst. Hundefører gjorde lydig som jeg sa, og etter få klikk var det en helt annen flyt i treningen. Det gikk plutselig mye kortere tid mellom hvert klikk, og hunden så generelt mindre frustrert ut.

Dette KAN selvfølgelig være tilfeldig. Kanskje hadde det løsnet akkurat nå om vi hadde fortsatt som vanlig også. Men jeg tror ikke det. I de minuttene vi kjørte lydløs trening er jeg faktisk ganske sikker på at ting ble mye mer tydelig for hunden. Plutselig var det helt stille i rommet. Ingen kontinuerlig strøm av bakgrunnsstøy og halvveis effektive betingede forsterkere (ros). Den eneste lyden som brøt stillheten i rommet hver gang hunden gjorde riktig, var et klikk. Og det slo meg hvor mye mer tydelig klikket plutselig hørtes ut nå. Jeg er rimelig sikker på at hunden følte det på samme måte.

Ut fra denne erfaringen (og selvfølgelig mange lignende erfaringer - de som kjenner meg vet at jeg alltid har likt lydløs trening...) har jeg kommet fram til to prinsipper, som jeg tror kan være ganske fornuftige å holde seg til (inntil det blir motbevist):

1. Hvis du er i en fase av treningen der TIMING er viktigst (dvs i fasen der hunden fortsatt strever med å forstå nøyaktig hva den skal gjøre) bør du fokusere på å gjøre klikket så tydelig (og presist) som mulig - blant annet ved å unngå all unødvendig bakgrunnsstøy.

2. Hvis du allerede har lært hunden atferden godt, og FORSTERKNINGSKVALITET er viktigere enn timing, har det mindre å si om du roser mye etter klikket eller ikke. Hvis hunden f.eks. leker bedre når du roser samtidig, skal du bare bable i vei så mye du vil :-)

Vi mennesker er vanedyr. Vi har lært siden tidenes morgen at vi skal rose hundene våre når vi belønner dem. Og ettersom vi liker å belønne hundene våre, er det følgelig veldig forsterkende for oss å rose, og det kan være riktig vanskelig å slutte når man først har blitt vant til å gjøre det. Jeg sier heller ikke at man skal slutte å rose etter klikket, MEN i tilfeller der timing er spesielt viktig er det bedre å bruke skalpell enn å bruke snøskuffe. I denne fasen trenger hunden først og fremst informasjon, og denne tror jeg vi kan gi mye mer tydelig ved å la klikkeren være det eneste som bryter stillheten.

Så får du heller snakke litt ekstra i kaffepausen etterpå... :-)

Klikk, stimuluskontroll & belønningsplassering - in one!

2010-02-19T19:25:00.006+01:00

Beklager lang tid siden siste post. Håper det blir bedre tid til både hundetrening & blogging resten av vinteren (konkurransene har ofte en tendens til å komme brått når snøen forsvinner...).

Tenkte på en treningsdetalj som kanskje er verd et lite innlegg. På øvelser som gå foran, (bruks-)fremmadsending, ruta, hopp over hinder og andre øvelser der hunden skal bevege seg vekk fra oss, er det ganske vanlig at fører innledningsvis forsterker ved å kaste ball eller godbit over hodet på hunden når den beveger seg i riktig retning. Mange klikkertrenere velger bevisst å ikke bruke klikkeren under denne treningen, fordi de ikke vil at hunden skal snu seg mot fører når man klikker. Man vil heller prioritere å skape en sterkere forventning framover for lettere å kunne shape fram riktig atferd.

Dette fungerer som regel greit, men det er slett ikke uten utfordringer å time kastene helt perfekt slik at hunden alltid har hodet framover idet den får øye på ballen/godbiten. Kasteferdighetene er som kjent ikke likt fordelt mellom landets hundetrenere, og det er fort gjort at hunden snur seg akkurat idet man kaster, eller idet ballen allerede er i luften bak den, og det vil man helst ikke forsterke for mange ganger.

Jeg tenkte derfor jeg ville slå et slag for å bruke klikkeren også i denne treningen, ettersom det etter min erfaring gjør det lettere å time ting riktig - uten å gå på akkord med optimal belønningsplassering.

Det jeg gjør ved trening av øvelser som nevnt ovenfor, er å lære hunden at klikket (eller "bra!") betyr "se/gå/løp framover, så kommer belønningen der". Klikket er ikke bare en betinget forsterker. Det er også et signal (cue). Som regel lærer vi hunden at klikket signaliserer "se på meg" eller "kom til meg" (for å få belønningen), men som med alle andre stimuli kan vi gi klikket akkurat den betydningen vi selv ønsker i bestemte situasjoner. Det koker altså ned til basic stimuluskontrolltrening.

Jeg bruker å lære inn "framover-klikket" på følgende måte.

1. Hunden beveger seg framover, jeg kaster ball/godbit framover over hodet på hunden, men klikker først idet hunden ser belønningen i luften eller på bakken foran seg. Klikket er signalet, mens atferden som jeg "døper" er "se/gå/løpe framover og ta belønningen". Dette blir gjentatt flere ganger. Se eksempel på trinn 1 i filmen nedenfor, husk å slå på lyden (ikke så enkelt å klikke, filme og kaste godbit med bare to hender, men du skjønner sikkert poenget).

2. Så flytter jeg signalet (i dette tilfellet klikket!) litt framover i tid. Jeg klikker nå etter at jeg har kastet, f.eks. like før hunden ser ballen foran seg. Går dette bra flytter jeg klikket enda litt lenger framover. Hvis jeg derimot ser at hunden snur seg tilbake når jeg klikker kjører jeg steg 1 noen flere ganger først. Hvis du gjør det riktig skal du allerede nå ha sett at hunden kikker framover, eller til og med setter opp farten framover idet samme den hører klikket.

3. Når steg 2 er i boks flytter jeg klikket så langt fram som jeg ønsker! Jeg er nå sikker på at hunden vil fortsette framover selv om det går 1-3 sekunder etter klikket før ballen kommer. Nå kan jeg slippe ned skuldrene og kun fokusere på å klikke den atferden jeg egentlig vil forsterke (det vil si å gå/løpe/hoppe framover), og trenger ikke lenger å kaste på tiendelen riktig for at belønningsplasseringen skal bli optimal.

Neste film viser eksempel på hvordan det fungerer på steg 3 under trening av galloppfasen på bruksfremmadsendingen (bruker her ordet "bra" i stedet for klikkeren, men det er samme prinsipp):

Enda et eksempel på fremmad hopp. Legg merke til at hunden ikke snur seg på bra, men heller setter opp farten framover, selv om den ikke ser ballen med en gang.

Ja, denne bloggen er for spesielt interesserte... Ha en fin treningshelg!

Framslag & bakslag i rundering

2010-02-07T12:56:00.017+01:00

I hundetidsskriftet Canis nr. 1/2010 har jeg skrevet en artikkel om framslag og bakslag i rundering. Hovedpoengene i denne artikkelen tror jeg kan oppsummeres som følger:

1. Framslag er på langt nær det viktigste med runderingen, og dette bør også gjenspeiles i treningsprioriteringene

2. Ikke ha det travelt med å få 100% framslag - vær fornøyd med at det blir gradvis flere og flere framslag etterhvert (og husk pkt 1!)

3. Stabile framslag er summen av mange små deler

Jeg understreker også i artikkelen at jeg absolutt ikke ønsker "lydighetsframslag". Derimot ønsker jeg en hund som søker intenst og fokusert etter figuranten 100% av tiden, og likevel slår mest mulig framover. Dette er nemlig to helt forskjellige ting. Jeg går nærmere inn på denne forskjellen i artikkelen.

Jmf pkt 1 mener jeg det viktigste hos en runderingshund er

* "trøkk" og utholdenhet i søket

* en pålitelig melding

* figurantsikkerhet (at hunden sjelden mister figuranter som den har sjansen til å finne).

* at hunden søker rett og langt nok ut

* bra flying (minst mulig stopp på midtlinja under søket)

* god og positiv styring/kontakt med hundefører på midtlinja

* at hunden kommer rimelig kjapt på innkalling

Først en gang etter disse punktene vil jeg muligens rangere framslag. Men jakten på framslag bør aldri gå på bekostning av noen av de ovennevnte punktene. Og det trenger det selvfølgelig heller ikke å gjøre. Man kan gjøre mange småting tidlig i innlæringen som øker sjansene for å få mest mulig framslag senere, selv om man først og fremst har fokus på andre ting tidlig i innlæringen. Se flere detaljer om dette i artikkelen.

Jmf pkt 3 er det mitt syn at stabile framslag er summen av flere deler:

* hunden bør være meget sikker å søke minst 50 m rett ut, uansett terreng (gjerne litt på skrå framover i tillegg)

* hunden må ikke være overdrevent sporfokusert

* hunden bør bare lete "passe" lenge på hvert utslag, og trekke inn mot deg rimelig snart hvis den ikke finner noe 60-70 meter ut (uansett om du roper eller ikke)

* hunden må ha en "bra" innkalling (men ikke nødvendigvis "absolutt")

* hunden må ha lært å trekke korteste vei rett inn til deg på midtlinja (ikke korteste vei inn til stien, og deretter løpe stien fram til deg!)

* hunden bør ha en bra flying

Hvis du har problemer med mye bakslag kan du gjerne tenke litt etter om det er noen av de nevnte punktene hunden din bør bli bedre på, og jobbe konkret med disse. Gjør du det vil du sannsynligvis få gradvis flere framslag jo mer du trener.

Les hele artikkelen i Canis nr. 1/2010.

Info om runderingskurs med Morten

Antiskuddredseltrening på nyttårsaften

2010-01-01T08:45:00.015+01:00

I høst har jeg jobbet endel med skuddredselen til Kira. Vi har tilbrakt flere timer på skytebanen, og også jobbet litt med 9 mm startpistol i kombinasjon med godbitsøk. Les mer om hovedprinsippene for treningen her.

Læringsprinsippene som brukes i denne treningen er hovedsaklig en kombinasjon av habituering og motbetinging. I tillegg jobber jeg med fellesdekk separat for å gjøre henne trygg på denne øvelsen uten skudd. Når hun ikke reagerer noe særlig på skuddene skal vi begynne å trene fellesdekk med skudd, men det er for tidlig for Kira ennå, dessverre.

Tilvenning til skudd tar tid (og er kjedelig!). Utfordringen er derfor å få trent nok på det til å få framgang. Men en anledning som nyttårsaften kan man ikke la gå fra seg. Fra kl 20 og utover kjørte jeg to korte økter med godbitsøk, for å forberede Kira på den planlagte "hovedøkten" ved midnatt. Tidlig på kvelden var det ikke mer raketter enn at Kira (sammen med gamlemor Tia som er fjellstø på alt som smeller) kunne kjøre godbitsøk med tørrfor i hagen uten å bry seg.

Da klokka var 23.55 la jeg ut et tredje godbitsøk, fortsatt med tørrforkuler. Nå hadde naboene kommet skikkelig igang med feiringen, og det smalt friskt rundt ørene. Kira søkte fortsatt greit etter tørrforkulene, men etter noen minutter gikk halen merkbart ned, selv om hun fortsatte søket.

(Godbitsøk med tørrfor kl. 23:58. Lav hale og elendig trening...)

Da kom Cecilie ut døra, og hun så med en gang at dårlig trening var in progress (hun er flink til å se sånt...). Hun løper derfor inn og kommer ut igjen med restene av kveldens kalkunmiddag, som hun sprer utover plenen. Begge hundene fyrer seg opp flere hakk, og i løpet av et halvt minutt er halen til Kira ikke bare oppe, men formelig vibrerer mens hun søker som en gal etter kalkunrestene (før Tia tar alle!).

(Godbitsøk med kalkun og logrende haler kl. 00:01 - mye bedre trening...)

Etter et par minutter begynner det å bli tomt for kalkun i snøen, og Kira begynner igjen å kaste noen bekymrede blikk opp på rakettene. Det ligger fortsatt masse tørrfor i snøen, men de var tydeligvis ikke nok i denne situasjonen. Det er nå midnatt, og lydnivået har tatt seg opp enda et hakk. Cecilie løper inn igjen, og kommer ut med en stor pakke sosisser som vi raskt kaster ut i snøen. Begge hundene går inn i happy-modus igjen, og søker som gale med logrende haler. Ved hjelp av en pakke kjøttpålegg som har gått ut på dato holder vi hundene i søk til ca. 00:10. Da begynner rakettene å roe seg ned, og vi avslutter en vellykket økt. Men Kira vil ikke være med inn frivillig... :-)

Moralen for kvelden er at forsterkningskvalitet er viktig, også ved motbetinging. Ved motbetinging er det helt vesentlig at man klarer å utløse ønsket refleks (glede / "happy-modus") i den situasjonen som tidligere utløste redsel (skudd/fyrverkeri). Så lenge det ikke smalt så mye oppnådde jeg dette greit nok med tørrforkuler, men når smellene økte, var ikke tørrforet nok til å utløse ønsket refleks. Lyden av fyrverkeriet ble for mye. Når jeg sluttet å være gnien fikk jeg imidlertid en helt annen treningseffekt.

Understreker at denne treningen ikke kan kopieres med alle hunder som er redd for skudd/fyrverkeri. Hvis hunden er meget redd skal den selvfølgelig IKKE trenes midt på nyttårsaften. En slik hund vil ikke engang tenke på en hel kalkun som står rett foran den i en slik situasjonen, og dermed blir det heller ingen motbetinging. Det er viktig å se at du faktisk klarer å utløse den refleksen du ønsker - hvis ikke må du trene i en enklere situasjon.

En god start hvis hunden er veldig redd er å starte treningen innendørs med en lydCD. SoundsScary er et bra produkt. Når dette går bra på høyt volum, kan neste steg være skytebanen (på god avstand til å begynne med), og siste steg er enkeltskudd med 9 mm på gradvis nærmere avstand.

På hvert steg kan man gjerne gjøre en kombinasjon av å bare "være" i situasjonen (sitt og les avisa eller gå litt rundt uten å gi hunden noe særlig oppmerksomhet) eller å kjøre mer aktiv motbetinging (ved hjelp av f.eks. godbitsøk). Hele tiden må hundens atferd observeres nøye, slik at man holder seg på riktig side. Hvis hunden blir redd virker slik trening mot sin hensikt.

Shaping av en fremtidig klikkertrener

2009-10-19T09:50:00.005+02:00

Karoline (snart 3 år) har den siste måneden begynt å kommentere sine foreldres bilkjøring fra baksetet. Hvis vi kjører med kun en hånd på rattet brøler hun "BEGGE HENDENE PÅ RATTET!" med stor autoritet. Dette var veldig sjarmerende til å begynne med, men da vi kjørte til barnehagen idag tidlig slo det meg at å være så flink til å påpeke andres feil (spesielt mine feil!) så tidlig kanskje ikke er helt bra for den framtidige personlighetsutviklingen.

Jeg prøvde derfor på særdeles pedagogisk vis å forklare henne at hun i stedet kunne si "nå er du flink, far!" når jeg faktisk holdt i rattet med begge hender. Jeg tok deretter den ene hånda vekk fra rattet i et par sekunder, og tilbake igjen. "Flink far!" kommer det fra barnesetet med et stort smil. Jeg tar hånda vekk noen sekunder og tilbake igjen, og på nytt smeller det "flink far" fra barnesetet (noe hun selvfølgelig fikk masse ros for).

De 7 minuttene til barnehagen kjørte vi flytbasert trening og fikk til en god del repetisjoner på dette - og jeg fikk en veldig god start på dagen (ros funker på humøret!). Blir spennende å se om ferdigheten sitter når jeg henter henne i barnehagen senere idag.

Hvis jeg etterhvert greier å overføre dette til andre områder (og ikke minst vedlikeholde ferdighetene i å påpeke sine foreldres gode egenskaper gjennom tenårene og fram til hun flytter på hybel) mener jeg bestemt at det bør kvalifisere til Nobelprisen i et eller annet...

(U)strategisk levering av forsterker

2009-09-25T12:18:00.000+02:00

Når jeg sliter litt med en øvelse med Kira er det en ting som alltid hjelper: Jeg gir tispeskinnet til Cecilie og ber henne lære det inn i stedet. Funker hver gang :-)

Dette var tilfelle med krypøvelsen vår i forrige uke. Etter at det har gått bra framover med Kira på denne øvelsen en stund, var det plutselig ground zero, uten at jeg helt så hvorfor. Bikkja bare reiste seg i et sett... Så i stedet for å fortsette å rive meg i det tynne håret jeg har, ga jeg godbiter og klikker til Cecilie som straks tok utfordringen. På noen få økter har hun nå kommet veldig godt igang med å shape fram en kryp med en og en bakfot (ikke enkelt for Kira som har altfor lange bein og rygg som en dachs).

Cecilie er på mange måter en mye mer "old style klikkertrener" enn meg. Hun klikkertrener i grove trekk akkurat som vi gjorde for 10 år siden. Hun bruker ikke masse energi på belønningsplassering, kvalitetssikring og annet "jåleri". Joda, hun bruker disse teknikkene også rett som det er, men hovedfokus er helt klart på TKFF og ferdig med det. Og i motsetning til meg får hun til absolutt alle bikkjer hun tar i...

Jeg fikk meg ihvertfall en liten aha-opplevelse når jeg så hvordan hun trente når hun overtok Kira. Selv har jeg kjørt veldig gjennomført strategisk belønningsplassering når jeg trente kryp. Godbiten serveres alltid oppover og litt bak (mens hun ligger) for å "presse" bakparten hennes ned, eller på bakken mellom frambeina (mens hun fortsatt ligger) når jeg trenger mer framdrift i atferden. Men likevel fikk jeg etterhvert store problemer med at hun reiste seg hele tiden (spesielt når det var vått på bakken).

Når Cecilie tok over Kira startet hun i stedet med (tilsynelatende) helt totalt usystematisk belønningsplassering. Hun klikket for frivillig ligg, og kastet så godbiten ganske skjødesløst slik at Kira riktignok kunne tatt den hvis hun fortsatt ble liggende, men i starten valgte hun å reise seg for å ta dem i ca. 75% av repetisjonene. De gangene hun valgte å bli liggende å spise belønningen fikk hun ofte et ekstra klikk for dette. Cecilie fortsatte å maskingeværklikke ligg/bli liggende til Kira var som limt til bakken, og man nærmest kunne se at hun tenkte "ånei" hver gang hun måtte reise seg for å få tak i godbiten ("så slitsomt - jeg skal jo snart bare legge meg igjen uansett!").

Deretter økte Cecilie kriteriet til "flytt to forlabber". Så snart det var rimelig bra flyt på framlabbsflyttingen, flyttet hun fokus til baklabbene, og klikket for å flytte en og en baklabb (i stedet for å "hoppe" med to framlabber samtidig). Hun kjørte fortsatt samme "skjødesløse" belønningsplassering, og lot ikke til å bekymre seg for at Kira reiste seg opp for å spise godbitene rett som det var. Kira fikk innimellom et ekstra klikk for å legge seg ned igjen eller for å bli liggende, men stort sett måtte hun både legge seg og flytte to bakføtter for å tjene det neste klikket. Og jo lenger ut i økta de kom, jo sjeldnere og sjeldnere reiste Kira seg - akkurat motsatt av slik mine egne siste treningsøkter hadde forløpt. Når jeg trente med slavisk belønningsplassering i liggende posisjon, lå hun gjerne bra i starten av økta, men reiste seg opp oftere og oftere jo lenger ut i økta vi kom.

Så kommer 1000-kroners spørsmålet: Hvorfor ga "ustrategisk" belønningsplassering så mye bedre resultater i akkurat dette tilfellet?

Jeg klikket for riktig atferd og leverte i tillegg belønningen i liggende posisjon. Cecilie klikket for riktig atferd, men lot ofte hunden reise seg for å ta belønningen. Og likevel er Kira limt til bakken i slutten av Cecilie sine økter, mens hun altfor ofte reiser seg i slutten av øktene når jeg trener.

Min hypotese er at Cecilie sin framgangsmåte i tillegg til å forsterke kryp/bli liggende også ekstingverer å reise seg. Kira erfarer flere ganger at når hun reiser seg koster det mer energi å tjene neste klikk ettersom hun må bruke kreftene på å legge seg ned igjen for å kunne tilby neste kryp-bevegelse. Elementær atferdsøkonomi tilsier derfor at hun etterhvert vil reise seg sjeldnere og sjeldnere (og dette stemmer tydeligvis også i praksis!). Jeg på min side forsterket også å bli liggende, men å reise seg ble ikke ekstingvert på samme måte. Tvert imot er det meget mulig at å reise seg ble (negativt) forsterket ettersom det er slitsomt å ligge & krype lenge om gangen med den lange kroppen hennes, og å reise seg blir en kjærkommen pause. I Cecilie sitt tilfelle blir å reise seg ingen kjærkommen pause, men heller bortkastet tid og energi.

Det kan virke motstridende at Cecilie faktisk ekstingverer å reise seg, ettersom Kira jo faktisk mange ganger reiser seg og spiser godbiten. Man skulle kanskje tro at å reise seg i stedet ville blitt forsterket. Men det viser seg jo tydelig at å reise seg slett ikke blir forsterket i praksis. Hvorfor?

Cecilie hadde selvfølgelig svaret på det også: Hunden lærer mer av klikket enn av godbiten. Det er selve klikket (for å bli liggende eller krype) som gir "ryggmargsinformasjonen". Når hunden reiser seg for å spise godbiten er den så fokusert på å følge etter godbiten at atferden (å reise seg) ikke blir forsterket i særlig grad. Det blir omtrent samme fenomen som med lokking. Ved lokking er hunder som regel så fokuserte på å følge etter godbiten at de ikke "registrerer" hvilken atferd de utfører akkurat da. Klikkene de får når de tilbyr en atferd frivillig går imidlertid "rett i ryggmargen".

En annen måte å se dette på er at når jeg trente kryp med Kira, var det jeg selv som tok ansvaret for at hun skulle bli liggende ved å servere godbiten i posisjon. Ved å belønne konsekvent på denne måten fratok jeg Kira ansvaret for å bli liggende på egen hånd - hun bare ble stort sett liggende likevel fordi godbitene tilfeldigvis ble servert der nede. Når Cecilie trener er det derimot Kira som selv må ta det fulle og hele ansvar for å bli liggende. Cecilie hjelper henne ikke i det hele tatt - hun gjør det tvert imot vanskeligere for henne å bli liggende ved å kaste godbitene "ustrategisk", men er desto mer nøye med å gi Kira informasjon (klikk!) om hva som er riktig atferd.

Dette innlegget må ikke tolkes dithen at strategisk belønningsplassering er unødvendig. Det mener verken Cecilie eller jeg. I svært mange øvelser er det svært nyttig å plassere belønningen på en spesiell måte, spesielt tidlig i innlæringen. I Lydighetstrening i teori og praksis argumenterer vi imidlertid for at man før eller siden bør komme bort fra konsekvent belønningsplassering og i stedet kvalitetssikre atferdene slik at hunden kan utføre atferden riktig uavhengig av hvor belønningen kommer fra.

Det hører også med til historien at etterhvert som Kira ble mer og mer limt til bakken, begynte Cecilie også å belønne mer stragetisk i liggende posisjon, f.eks. for å få bakparten til Kira lavere osv. Men dette begynte hun med først ETTER at Kira selv hadde begynt å ta ansvaret for å bli liggende.

De siste årene har mange klikkertrenere blitt mer og mer opptatt av belønningsplassering, og ofte mindre og mindre opptatt av klikkeren. Kanskje kan det være en god idé for flere enn meg å gå litt mer back to basic, av og til. Klikkertrening er jo egentlig veldig enkelt...

Effektiv kur mot avstandsmelding

2009-09-21T08:54:00.010+02:00

I helga var det siste samling med årets elitegruppe i bruks. Et av helgas mange høydepunkter var meldingstreningen med Musse (blanding av australsk villhund og kanonkule).

Musse søker fantastisk, men har tidvis store problemer med avstandsmelding/feilmelding (glidende overgang...). Han tar bittet når han kjenner lukten av figuranten, når han ser figuranten og også av og til på vei ut når han sannsynligvis tror det er en figurant der ute.

Medisinen mot dette er (til å begynne med) en streng diett med direkte belønning (der figuranten klikker og belønner hunden i det lille sekundet han står foran figuranten og "spør" om direkte belønning før han har tatt fastbittet) og løsbittmelding. Men for å få forsterket riktig atferd er det en forutsetning at hunden ikke tar fastbittet for tidlig. Den vanligste løsningen på dette er å stramme opp bringkobbelet slik at hunden ikke har sjans til å ta det. På den måten kan man i stedet forsterke at hunden går helt fram til figuranten uten å ta fastbittet. Ulempen med å stramme opp bittet på denne måten er imidlertid at så snart man slakker det og hunden kjenner at det dunker mot brystet igjen, vil hunden ofte ta det like raskt som før.

Cecilie har imidlertid laget en smart patent for dette problemet. I stedet for å stramme opp bittet lar man det bare være like slakt som vanlig (eller evt enda slakkere!), men taper plast eller plastfolie rundt bittet slik at det er umulig for hunden å ta bittet, selv om det dunker mot brystet like mye som vanlig.

På Musse hadde dette tilsynelatende veldig bra effekt. Vi kjørte en minirunderingsøkt med synlige figuranter (på 5-20 meters avstand) der planen var å vekselvis kjøre løsbitt eller forsterke at hunden gikk helt fram til fig uten å ta fastbittet med direkte belønning. På den første repetisjonen tok Musse bittet ca. 2 meter før figuranten, men fikk direkte belønning likevel i håp om at han skulle glemme å ta fastbittet neste gang. Men på andre utslag tok han bittet allerede på andre galloppsteg, og vi avbrøt da repetisjonen uten belønning og rigget bringkobbelet med plastfolie.

Deretter ble Musse sendt ut på tredje utslag. Etter noen få galloppsteg mot den synlige figuranten bøyde han hodet og grabbet etter bittet, men fikk ikke tak i det. Det er forferdelig synd at vi ikke fikk filmet Musses ansiktsutrykk forfra akkurat da... Han fikk i stedet direkte belønning når han kom fram til figuranten, og i resten av økta (ca. 20 utslag?) prøvde han ikke å ta etter fastbittet en eneste gang.

Etterpå kommenterte de andre treningskameratene spøkefullt at
-"nå tar han vel aldri fastbittet igjen noen gang, selv ikke når han skal ta det".

"Vel, i såfall får du sende meg en email så skal jeg nok hjelpe deg med det", sa Cecilie.

Da smeller helgas beste melding fra tørrvittige Carina (Musses eier):
- "Da får jeg vel bare beskjed om å huske å ta av plastfolien..."

Å rigge fastbittet på denne måten kan være en god idé for de aller fleste bringkobbelhunder som er litt for raske på avtrekkeren. Da kan man mye enklere trene med både løsbitt og direkte belønning, og være helt sikker på at hunden ikke gjør feil samtidig som man habituerer dunkingen av fastbittet mot brystet.

Alle svensker der ute må bare huske å fjerne plasten før neste konkurranse :-)

(U)strategisk levering av forsterker

2009-09-16T23:29:00.004+02:00

Hvordan få en flat-coat til å se smart ut?

2009-09-07T19:36:00.005+02:00

Overskriften kan kanskje virke som et mission impossible, men det ER faktisk mulig. Hemmeligheten er doggie-zen!

Den siste måneden har jeg kjørt veldig mye avstandsbelønning og bruk av doggie-zen og omvendtlokking for å kvalitetssikre atferdene til Kira. Hun begynner nå virkelig å bli DZ-klok. Men i tillegg til at atferdene begynner å bli mye mer stabile, er kanskje det som slår meg mest hvor utrolig mye smartere bikkja plutselig virker. Tidligere har hun alltid sett mer eller mindre dum ut (som en helt normal flat-coat med andre ord...). Det hadde vel noe med det livlige blikket å gjøre, og de litt virrende øynene som sa "ball", "mat", "kong", "NÅ!".

Men når jeg ser på henne under trening nå, er det liksom som om det er noen hjemme der inne. Og det er mye mindre "armer og bein" som går i alle retninger. Hun virker generelt mye mer målrettet i alt hun gjør.

Jeg kjører en god del med kattemat som avstandsbelønning utenfor appellbanen, samtidig som jeg bruker pipeball/kong/fille eller "vanlige" godbiter til å belønne inne på banen. Med ujevne mellomrom får hun værsågod til kattematen når hun kommer tilbake og avleverer leken (eller nettopp har svelget en kjedelig godbit).

Jeg kjører også endel "dobbel DZ" ved at jeg bruker pipeballen til å kvalitetssikre atferder (f.eks. får henne til å hoppe fram over hinderet selv om pipeballen ligger under foten min klar til å sparkes). Hun jobber da først for pipeballen, men så snart hun har fått den i munnen kommer hun rett tilbake og presser ballen i hånda mi for å få meg til å si værsågod til kattematen. Sånt må kreve endel mer avansert hjernearbeid enn å bare gå korteste vei mot belønningen til enhver tid, slik hunder ofte gjør når vi kjører strategisk levering av forsterker veldig gjennomført. (Kjører du i tillegg mye lokking sammen med konsekvent belønningsplassering blir ihvertfall bikkja di dum som et brød :-)

I boka "Lydighetstrening i teori og praksis" anbefaler vi å bruke strategisk plassering av forsterkeren under innlæring av atferder, når det gjør innlæringen mer effektiv (f.eks. ved å servere godbiten/leken slik at hunden er i riktig fri ved fot posisjon når den får belønningen). Men så snart atferden er sånn rimelig bra på plass, bør man begynne å kvalitetssikre den ved å kjøre avstandsbelønning og/eller omvendtlokking.

Man får en helt annen sikkerhet i atferden på denne måten. Det er kanskje vanskelig for utenforstående å se forskjellen mellom en hund som går fri ved foten i riktig posisjon bare fordi belønningen tilfeldigvis alltid blir servert ved venstre lår, og en hund som går i riktig posisjon uansett hvor belønningen er plassert eller kommer fra - fordi den har lært at riktig posisjon alltid er kriteriet. Men jeg kan love deg at du vil merke forskjellen selv (spesielt hvis du har en dum flat-coat :-)

I neste utgave av Hundetidsskriftet Canis som kommer ca. 5. oktober har jeg skrevet en lengre artikkel som beskriver mange praktiske eksempler på hvordan du kan doggie-zen kvalitetssikre forskjellige atferder som hunden din kan. Du kan bestille abonnement på Canis her.

Julerengjøring på bringkobbelmeldinger

2009-08-23T20:08:00.009+02:00

I løpet av helgas runderingskurs brukte jeg mye tid på å shine opp bringkobbelmeldingen til flere av deltakerne. Jeg vil gjerne ha en helt "ren" og klokkeklar melding. Alt annet regner jeg som slurv.

Hunden skal

* selvstendig ta (løs)bittet fra bakken ute hos figuranten (den skal ikke behøve hjelp i form av at fig peker på bittet eller holder det i hånda)

* selvstendig komme inn til fører i bra fart (uten at fører trenger å rope eller rose på vei inn)
selvstendig sette seg i utgangsstilling (uten at fører trenger å hjelpe til med å kommandere "på plass", rose, vrikke på baken eller flytte på seg osv.)

* selvstendig holde fast bittet helt til fører sier takk (fører skal bestemme når hunden skal slippe bittet - ikke hunden).

* vente på vis-kommando fra fører (ikke tyvstarte)

* påvise raskt og sikkert på én vis-kommando, både når påvisningen skjer med eller uten line (hunden skal ikke være avhengig av at fig roper, at hundefører springer ut samtidig eller bruker ekstrakommandoer)

Alt annet enn dette er som sagt slurv. Men det er ikke enkelt. Selv meget dyktige hundetrenere har veldig lett for å begynne å hjelpe hunden hvis den slurver med meldingen. Og når man hjelper hunden når den gjør feil i kjeden, forsterker man feilene. Dermed må man hjelpe hunden enda mer neste gang og plutselig har man en veldig dårlig melding...

Det morsomme (?) er jo at de fleste av disse hundeførerne har en aldeles utmerket apportering/utgangsstilling alle andre plasser enn i bringkobbelmeldingen. Men ettersom de akkurat her har hjulpet hunden når den gjør feil, har hunden lært å slurve. Hunder blir hurtig utrolig flinke til å slurve hvis vi forsterker at de gjør det...

Medisinen er enkel, spesielt med hunder som egentlig har en bra apportering/utgangsstilling, men som senere er blitt møkket opp av at fører har forsterket feil. Stå stille, hold kjeft og la hunden gjøre hele jobben selv!

Når man går fra å hjelpe hunden masse med meldingen til å ikke hjelpe den i det hele tatt, er en ting sikkert. Du vil få masse testing fra hundens side. Hunden kan prøve å forlate figuranten uten å ta bittet, bli stående og vente på at fører skal rope på den, fortsette forbi hundefører med bittet i stedet for å komme inn i utgangsstilling osv osv.

Det er dumt å kaste bort hundens krefter på å gjøre all denne testingen på 50 meters avstand. I stedet starter vi derfor på maks 5 meter. Det er lettere for hunden å gjøre kjeden riktig i lavere tempo, og hvis vi får feil eller testing på et punkt i kjeden er det lettere for hunden å rette opp feilen. I tillegg unngår vi å slite ut hunden med unødvendig løping, og kan kjøre flere repetisjoner på det vi trenger å trene på, nemlig å ta bittet + å avlevere det i korrekt utgangsstilling. Å løpe kan hunden fra før.

I starten godtar vi at hunden gjør feil uten å avbryte dette. I stedet står vi bare stille og venter til hunden fullfører hele kjeden på egen hånd. Hundene vi trente i helgen prøvde blant annet følgende testevarianter:

* Forlate fig uten å ta bittet (fastbittet eller løsbittet som lå på bakken). Hundefører står da bare helt rolig når hunden kommer tilbake uten bittet og venter på at hunden frivillig løper ut igjen og plukker bittet (noe de aller fleste gjør etter 2-3 forsøk).

* Fortsette forbi hundefører med bittet i munnen, ta 3 runder før den setter seg i utgangsstilling, setter seg skjevt osv osv. Hundefører står da bare helt stille uten å si noen ting. Hundene kunne da prøve å løpe til fig med en gang (men denne er selvfølgelig passiv) før de til slutt satte seg korrekt i utgangsstilling med bittet - først da får de påvis-signalet.

* En hund var avhengig av dobbelkommando for å påvise. Fører sa da "vis!" en gang og stod deretter helt rolig. Hunden kikket på fører i 2 sekunder, og fikk deretter en rakett i baken og løp ut til fig på egen hånd. Etter noen repetisjoner var nølingen borte.

For hver 5-metersmelding hundene greide å gjennomføre helt uten hjelp så vi at flyten ble gradvis bedre. Oppskriften er å kjøre slike 5-metersmeldinger til hunden kan gjøre 20 slike meldinger på rad korrekt og helt uten hjelp, på både sittende, liggende og stående figuranter (skjulte figuranter, figuranter i trær osv bør også trenes inn på kort avstand i slike økter!).

Først når meldingen er skikkelig automatisert på kort avstand øker vi avstanden til 10-15 m, 20-30 m og til slutt 50 m. Å øke avstanden når meldingen allerede er automatisert på kort avstand går VELDIG fort. Å øke avstanden FØR meldingen er skikkelig automatisert fører til mange feil, og ofte en usikker melding (spesielt hvis fører i tillegg faller tilbake til gamle synder med å hjelpe hunden igjen...).

Dette opplegget kjører jeg ikke bare på "gamle" hunder som trenger julerengjøring på meldingen. Det fungerer enda bedre på hunder som nettopp har lært å melde. Med Kira har jeg kjørt flere slike økter med 5-meters meldinger i sommer. I starten kjørte vi mest med løsbitt for å gjøre henne sikker å i lete etter løsbittet hos fig. Gjerne minst 20 meldinger pr. økt. Deretter begynte vi å kjøre en og annen repetisjon der det ikke var noe løsbitt hos fig, og da tok hun fastbittet veldig kjapt (dette kommer som regel nesten av seg selv når hunden er flink til å plukke løsbittet uten hjelp).

I disse øktene der vi kjører 15-30 meldinger på kort avstand liker jeg også å putte inn noen repetisjoner med direkte belønning innimellom løsbitt/fastbittmeldingene. Hunden vet aldri hva som kommer på neste fig. Ideell atferd når hunden kommer ut til fig, slik jeg ser det, er å stoppe (uten å røre fig) og stå rolig foran fig i 1-2 sekunder (for å sjekke om det kommer direkte belønning). Deretter vil jeg at hunden skal kaste et kort blikk ned på bakken, og hvis det ikke er et løsbitt der skal den gripe fastbittet og løpe tilbake til fører. Ved å variere mellom løsbitt, fastbitt og direkte belønning får man som regel akkurat denne atferden.

De gangene figuranten kjører direkte belønning foretrekker jeg også at figuranten bruker klikker og klikker presist når hunden har stått og ventet i ca. 1 sekund. Dette er den beste måten å forebygge avstandmelding (som lett kan utvikle seg videre til feilmelding). Hvis hunden griper fastbittet veldig kjapt, kjører jeg mer direkte belønning eller løsbitt. Hvis hunden har tungt for å melde med fastbittet kjører jeg flere fastbittmeldinger for å balansere dette. Det gjelder å gjøre hunden akkurat passe lett på avtrekkeren.

De 4 siste treningsøktene har Kira kjørt fastbittet i søket på full avstand og hun har fortsatt ikke gjort feil med fastbittmeldingen (det kan selvfølgelig dukke opp senere i enkelte situasjoner, men ettersom vi har automatisert meldingen såpass bra på kort avstand forventer jeg ihvertfall mye mindre trøbbel enn folk flest.).

For å gjenta konklusjonen: Hvis du vil ha en bra bringkobbelmelding (eller apportering i feltsøket for den saks skyld!): STÅ ROLIG & HOLD KJEFT OG LA HUNDEN GJØRE JOBBEN. Hvis du føler behov for å hjelpe hunden går du sannsynligvis for fort fram i treningen (lumping) eller har rett og slett mangel på is i magen - gode hundeførere må ha det :-)

Lær mer om innlæring av bringkobbelmeldingen på CanisTV eller i boka Rundering i teori og praksis.

Rapport fra Canis sitt Sølenkurs 2009

2009-08-21T09:08:00.003+02:00

Nedenfor har jeg samlet linker til noen blogger fra Canis sitt Sølen kurs i 2009. Mye interessant lesing!

Rapport fra Sølenuka (Kari-Anne Undlien)

Helhetstenkning og Attitydetrening (Lena Gunnarsson)

Träning för Maria Hagström (Åsa Jakobsson)

Diverse runderingstips

2009-08-14T20:26:00.011+02:00

Vi har nettopp kommet hjem fra en ukes brukshundkurs for Canis-instruktører / instruktørelever på Sølen. Maria Hagström instruerte i lydighet, Cecilie Køste i rundering og jeg hadde en spor/feltsøk-gruppe de fire første dagene og rundering de to siste. Tenkte jeg skulle oppsummere noen runderingstips som vi fokuserte spesielt på med enkelte av hundene i løpet av uka.

1. Når man kjører direkte belønning på bringkobbelhunder bør man (ihvertfall på endel hunder!) klikke når hunden kommer fram og "maser" etter belønningen i 2-3 sekunder i stedet for å klikke og belønne med en gang hunden kommer (eller 3-4 meter før). Hvis hunden lærer å "spørre" om belønningen når den finner figuranten har man større sikkerhetsmargin, og det er lettere å lære hunden å ta bittet senere. Å lære inn fastbittet er ofte vanskeligere hvis hunden stikker tilbake til midtlinja med en gang fig ikke blir aktiv (man skal selvfølgelig ikke klikke for uhøflig masing!)

2. Lær hunden å plukke løsbittet fra bakken helt uten hjelp fra fig. Hunden bør lete aktivt etter løsbittet når den kommer fram til passiv figurant. Dette gjør overgangen til fastbitt mye enklere.

3. Hvis du følger systemet fra Rundering i teori og praksis (og denne artikkelen) bør du lære hunden å gå 50 rett ut "på autopilot" FØR du begynner å skjule figurantene. Ikke skjul figurantene til en hund som nøler på vei ut!

4. Vær nøye med å få hunden til å trekke fram både når den kommer inn fra figuranter etter belønning og ved (bringkobbel)melding. Unngå mest mulig løping langs midtlinja. Figurantene kan gjerne leke seg litt framover når de belønner og i tillegg styre hunden i riktig retning før den løper tilbake til hundefører. Hundefører kan også om nødvendig trekke litt inn i skogen (på samme side av midtlinja som hunden kommer fra) for å gjøre det mest mulig økonomisk for hunden å trekke framover. Tren gjerne mye trekantinnkalling i tillegg!

5. Under nyinnlæring er det viktig å finne en god linje ut til figurantene. Men linjen fra forrige fig inn til fører på midtlinja er like viktig (for å få framdrift jmf pkt 4)! Figurantene kan gjerne leke hunden framover for å hjelpe hundefører å finne en god linje over til neste figurant (det hjelper også hunden å trekke framover.

6. Send gjerne hunden litt på skrått framover i stedet for 90 grader (5-10 graders avvik). Det gjør det lettere å få hunden til å gå framslag når man begynner med blindslag senere. Legg også gjerne ca. 50% av figurantene slik at hunden må slå litt framover for å finne dem.

7. Legg alltid figurantene langt ute 70-100 m på motvindssiden (spesielt i litt kraftig motvind) slik at hunden må et stykke ut før den får ferten av dem.

For flere runderingstips, se boka Rundering i teori og praksis, eller artikkelen om rundering i Canis nr. 3/2009

(bilder av Ann-Louise Ryrvik)

Timeouts, collar grabs & sånn

2009-07-30T15:38:00.004+02:00

I hundetidsskriftet Canis nr. 4 som kommer i postkassen i løpet av neste uke, har jeg skrevet en artikkel om bruk av timeouts og collar grabs. Jeg har notert at stadig flere klikkertrenere har begynt å bruke slike teknikker i den daglige treningen.

I denne artikkelen argumenterer jeg for at klikkertrenere i høyest mulig grad bør unngå å bruke disse teknikkene ettersom jeg ser at de kan ha endel bivirkninger - både på hund og fører. Negativ straff er slett ikke alltid uten bivirkninger. Og noen ganger er det en veldig tynn linje mellom negativ straff og positiv straff.

Jeg argumenterer også for at klikkertrenere heller må ha fokus på å tilrettelegge treningen slik at man hele tiden har høy suksessgrad og tilsvarende lite feil.

Jeg er på ingen måte er motstander av enhver bruk av timeout. Tvert imot kan dette være en nyttig teknikk i enkelte tilfeller. Problemene oppstå imidlertid når

• timeouten kombineres med noe hunden synes er ubehagelig (f.eks. en "collar grab")

• timeout brukes for ofte i stedet for å tilrette treningen bedre (senke kriteriene / splitte bedre osv)

• fokus på hva treneren skal gjøre når hunden gjør feil, blir større enn på hva man skal gjøre når hunden gjør riktig (og hvordan man rent praktisk skal tilrettelegge treningen slik at man får en høy suksessgrad)

• man bryter 80%-regelen altfor ofte

Les hele artikkelen i Canis nr. 4. Hvis du ikke er abonnent ennå kan du bestille det her.

Bikkja er i form (gubben også :-)

2009-07-29T18:41:00.005+02:00

I dagens blogg tenkte jeg vi skulle kombinere to av mine favorittsysler, nemlig hundetrening og løping. Disse to passer faktisk veldig bra sammen...

I mars sklei jeg på isen og vrikket ankelen (under lydighetstrening, ironisk nok!) og måtte innstille løpingen i flere måneder. Fordelen med å droppe den daglige løpeturen var at jeg plutselig fikk mye bedre tid til hundetrening, og rent teknisk fikk vi gjort ganske mye de neste månedene. Det ble imidlertid mindre fysisk trening enn vanlig på Kira denne perioden mens far hinket rundt på et bein. Øvelsene fungerte stadig bedre rent teknisk i denne perioden, men hun er en retriever... farten er ikke topp, og intensiteten synker fort når vi har trent i 5-10 minutter. Vi kan derfor ikke kjøre mange repetisjoner av fartsøvelsene på hver trening.

1. juni var ankelen såpass bra at jeg kunne starte løpetreningen igjen. Vi startet med ca. 4 mil i uka, og økte treningsdosene gradvis hver uke (for å unngå skader) til vi var oppe i normale treningsdoser på 80-100 km i uka, og den siste måneden har vi ligget på dette nivået. Både Kira og jeg har blitt i gradvis bedre form, etter å ha vært ganske langt nede i en periode. Derimot har vi trent svært lite lydighet den siste måneden. Inntil i går...

Da kjørte vi vår første skikkelige lydighetsøkt på et par uker - og for en forandring! Jeg har aldri sett henne så intens før. Farten på både innkalling og apportering hadde økt betraktelig, og hun holdt intensiteten oppe dobbelt så lenge som hun vanligvis gjør. Og intensiteten i leken var høyere enn noen gang før. Jeg ville hatt store problemer med å oppnå denne forbedringen bare med vanlig lydighetstrening på den samme tiden.

Jeg har egentlig sett det på hele hunden de siste ukene. Hun er i så god form nå at hun formelig strutter av energi. Kroppen hennes er i helspenn, hun springer "villmann" med en gang jeg slipper henne løs, og hun plager livet av gamlefar Ergo hvis jeg ikke passer på han. Å bruke kroppen koster henne tydeligvis veldig lite nå for tiden. Hun har også fått merkbart bedre koordinasjon. Når hun skal gripe ballen i fart har hun tidligere ofte mer eller mindre snublet i sine egne bein (som er ganske lange), men nå er det tydelig at hun har fått merkbart mer muskler og bedre stabilitet på den hengslete kroppen.

Jeg har vel egentlig gjort akkurat det som familiehundeiere advares mot å gjøre - nemlig å kjøre på med fysisk trening kombinert med svært lite "hjernetrim". Dette gjør at hundene krever stadig mer aktivitet, og etterhvert blir potensielle "monster" å ha i huset. Men i mitt tilfelle, heldigvis først og fremst et monster på appellbanen (hun er heldigvis fortsatt veldig grei å ha i huset).

Når vi er ute og løper tur, springer Kira som regel dobbelt så langt som meg. Hun springer fram og tilbake, sjekker spor og gjør som unghunder gjør. Hvis jeg merker at hun ikke springer så mye ekstra på en tur lar jeg henne heller være hjemme neste dag. Da løper hun villmann på turen neste dag igjen. Jeg tror det er viktig at hundene har det moro når de springer. Å bare øke treningsdosene mens hunden "dasser" bak oss eller sykkelen, tror jeg ikke er noen god idé.

Kort sagt tror jeg det kan være greit for de fleste konkurransehunder å finne en god balanse mellom fysisk og "teknisk" trening.